Anleggsveteranen:

Anleggslokomotiv fra vannkraftutbyggingen

I 1961 ble det importert tre Diema toakslede lokomotiver av firmaet Rolfsen & Juell A/S for sporbundet transport av overskuddsmasser.

Dette anleggslokomotivet, Diema DS30 fra 1961, har tilhørt entreprenørselskapet Eeg-Henriksen A/S og har blitt brukt under vannkraftutbyggingen.

Dette anleggslokomotivet, Diema DS30 fra 1961, har tilhørt entreprenørselskapet Eeg-Henriksen A/S og har blitt brukt under vannkraftutbyggingen.

Opprettet

Ett av disse har blitt brukt under vannkraftutbyggingen og står nå på Norsk Fjellsprengningsmuseum.

Lokomotivet er produsert av Diepholzer Maschinenfabrik i Diepholz i Tyskland, et selskap som også tidligere hadde levert jernbanemateriell av denne typen til Norge.

Museet har også et annet lokomotiv av eldre modell, et Diema DS-16 fra 1955.

Pay & Brinck

Det lille toakslede lokomotivets første eier var i følge museet entreprenørselskapet Eeg-Henriksen A/S og ble solgt gjennom maskinforhandleren A/S Pay & Brinck.

Vagger

Lokomotivet er av modellen Diema DS 30, er smalsporet, drives av en tresylindret Deutz dieselmotor og veier fem tonn. I følge museet har det blitt brukt til å trekke skinnegående vogner, såkalte vagger, med sprengstein og annen overskuddsmasse ut av tunnelene.

Denne typen transport ble ofte brukt ved graving av trange vanntunneler med små tverrsnitt der det var trangt om plassen og vanskelig å komme til med større maskiner. Etter hvert ble denne typen transport overtatt av spesialtilpassede laste- og bæremaskiner.

Dette lokomotivet ble gitt som gave fra Eeg Henriksen til Norsk Fjellsprengningsmuseum i 1997.

 

Midlertidige baner

Norsk Jernbaneklubb forteller på sine nettsider at det har tradisjonelt vært mye jernbanedrift i en eller annen form her i landet, også på områder man ofte ikke tenker seg, fra produksjon av torv i Namdal til transport av varer, maskiner og utstyr ved store industribedrifter på forskjellige steder i landet.

I gruveindustrien har massetransport på skinner vært i bruk siden 1767 og skinnegående materiell var også mye brukt under den store kraftutbyggingen.

I følge jernbaneklubben var det likevel bare unntaksvis at jernbaner som ble lagt under kraftutbyggingen ble til permanente baner. Det skjedde i Kinsarvik, Tafjord og Aura. De fleste andre stedene var banene kun midlertidige og ble opprettet med tanke på selve byggingen.

De ble brukt til uttransportering av overskuddsmasse, stein og jord og vognene ble lastet med en skinnegående luftdrevet lastemaskin inne i tunnelen og så dradd ut igjen av et lite lokomotiv av denne aktuelle typen. Selv om disse banene var midlertidige, kunne de likevel bli veldig lange, noen ganger på mangfoldige kilometer.

Så snart det var gjort gjennomslag i tunnelen, ble banene som regel revet. Levetiden for banene var med andre ord relativt kort og sporene ble stadig forlenget og lagt om. Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvor mange steder sporbundet transport av denne typen har blitt benyttet, men i følge jernbaneklubben skal bare NVE/Statkraft ha hatt skinnedrift ved 45-50 anlegg.

Diema-lokomotivene har lange tradisjoner og har blitt produsert helt fra 1920-årene i Tyskland og egnet seg godt til å arbeide i trange tunneler.

Diema-lokomotivene har lange tradisjoner og har blitt produsert helt fra 1920-årene i Tyskland og egnet seg godt til å arbeide i trange tunneler.

Lange tradisjoner

Diema DS 30 er i følge den tyske entusiast-siden til Diema anleggslokomotiver, som drives av Dieter Resinger, et lokomotiv med lange tradisjoner og ble produsert mer eller mindre fra 1939 til 1966.

"Bi-fuel"

Selskapet Diepholzer Maschinenfabrik var i gang med lokomotiv-produksjon allerede på 1920-tallet. Den første kjente modellen var en trekkvogn med motor som kunne gå både på bensin, benzen og sprit og hadde en ytelse på seks hestekrefter, modellbenevnelsen DS6 henspilte nettopp på det.

Modellen ble produsert i flere omganger. Første generasjon av disse lokomotivene ble laget fra 1939 fram til sommeren 1942. I denne første perioden ble det ikke laget mer enn totalt 26 lokomotiver før produksjonen ble avbrutt på grunn av krigen. I 1948 kom den i gang igjen, men bare noen få lokomotiv ble laget fram til 1950. På 50-tallet fikk modellen oppgradert design og videre utover 60-tallet begynte man å innlemme hydraulisk kraftoverføring med drivaksler i modellene. Teknisk sett var modell DS30 en videreføring av den tidligere DS24-modellen som ble produsert fra 1936 og hadde motor med 24-25 hestekrefters ytelse. De første utgavene av DS30 hadde også vannavkjølt motor, men tidlig på 60-tallet ble den gamle tosylindrede vannkjølte motoren fra MWM eller Mercedes-motoren byttet ut med en kraftigere luftavkjølt tresylindret Deutz dieselmotor.  Modellen fikk gradvis noe kraftigere motor og ble produsert i flere versjoner fram til 1966 i totalt cirka 200 eksemplarer.

Spesielt raske var disse lokomotivene ikke. Denne modellen hadde 30 hestekrefters ytelse og en toppfart på rundt 12 km/t.

Spesielt raske var disse lokomotivene ikke. Denne modellen hadde 30 hestekrefters ytelse og en toppfart på rundt 12 km/t.