retro: Norges første elektriske taubane
Sophie Gjesdahl Noach, Rørosmuseet
Banen, slik den står i dag, går fra Olavsgruva til Flotasjonsanlegget på Nedre Storwartz. Den ble flyttet hit fra Muggruva i 1947 da man oppdaget nye malmforekomster. Den var i drift frem til 1972 da Olavsgruva lukket. Banen består av 14 bukker og en strambukk som er plassert på strekningens høyeste punkt.
Taubanen ble opprinnelig satt opp i 1899, fra Muggruva, som lå i nordgruvefeltet, til Tyvold stasjon. Den gang var banen 1800 meter lang. Røros fikk jernbaneforbindelse i 1877 og svovelkisen kunne omlastes ved Tyvold stasjon og fraktes videre til Røros.
Stor–Knudsen
Mannen som realiserte taubanen het Emil Knudsen (1856–1945), og kom fra Drammen. Han studerte kjemi ved Den tekniske høgskolen i München og deretter på Bergakademiet i Freiberg, Sachsen. Etter studiene startet han ved Kongsberg Sølvverk.
Knudsen var en meget respektert mann. Han gikk under navnet Stor-Knudsen, og var ansatt ved Røros Kobberverk fra 1890 til 1897, de to siste årene som direktør. Det var hans fortjeneste at den første elektrifiserte taubanen i Norge ble bygget. Arbeids- og driftskostnader måtte ned, og Knudsen regnet seg frem til at verket kunne spare 191 mann og 58,5 hester ved å elektrifisere de tre gruvene Mugg, Kongens og Storwartz.
Emil Knudsen var også musikkbegavet og dirigerte og komponerte. Han startet blant annet et orkester på Røros, og komponerte musikken til en kantate med tekst av Sigvald Skavland til kobberverkets 250 årsjubileum i 1894.
Første i Norge
Forutsetningen for at gruvene og taubanen kunne elektrifiseres var at Kuråsfossen I kraftstasjon sto ferdig i 1896. Emil Knudsen hadde vært en viktig pådriver for utbyggingen av kraftverket.
Kraftverket ble det første i Norge som overførte kraften direkte fra generatorene til forbruksstedet på linjer med 5.000 volt spenning. Dette var svært brannfarlig og ledningsnettet måtte inspiseres hver dag. Kraftledningen hadde da landets høyeste spenning, og var også den første overføring med trefase vekselstrøm.
Ved utvidelsen i 2010 av verdensarven Røros til Røros bergstad & Circumferensen ble Kuråsfossen innskrevet som del av denne på UNESCOs liste.
10 km/t
Kobbermalmen kom opp fra Olavsgruva via en heis og ble samlet i en silo som står plassert sentralt i heishuset på Olavsgruva. Taubanen kjører rundt siloen og kibbene fylles opp gjennom tappeluker. Hver kibb veide ca. 200 kg når den var fylt. Heishuset som det står i dag, ble bygget i 1936–41. Herfra forsvant kibbene ut på sin vei ned mot Nedre Storwartz med en fart på ca. 10 km/t. Det kunne være mellom 25 til 30 kibber på banen samtidig. Det ble transportert 70-100 tonn malm på et skift og ca. 300 tonn pr. døgn.
Taubanen har to kabler i høyden. Den øverste, bærelina, som kibbene triller på, og den nederste, draglina, som trekker kibbene. I hver stasjon står det et draghjul som trekker draglina. Kibbene klipses på og av draglina.
Forbruksvare
Taubanebukkene er enkle konstruksjoner med fire stolper som festes til en ramme med bunnstokker. Bunnstokker og stolper er festet med bolt fra undersiden med et øye i enden og en horisontal bolt igjennom. Trekonstruksjonen er sammenskrudd med mutter og skive. Bukkene er ikke fundamentert, men holdes nede og på plass av steinblokker. De var å betrakte som en forbruksvare som både blåste ned mange ganger og jevnlig måtte vedlikeholdes eller fornyes.
Bukkene ble kontinuerlig reparert og skjøtet på, og til dette benyttet man bare håndredskap. To mann kunne reise bukkene med håndvinsj. For hver bukk er det klargjort i bakken for reising av bukken to steder. Dette var for å kunne sette opp en ny bukk før den eksisterende ble fjernet. Slik reduserte man tiden banen var ute av drift. Tømmerstokkene er kryssavstivet og føyd sammen i toppen. Det er montert trinn slik at man kan klatre opp for å utføre reparasjoner og vedlikehold.
Strambukken
Taubanen hadde ikke strambukk da den ble bygget. Den ble montert etter en storm i 1949 som veltet mange bukker. Strambukken erstattet tidligere bærepunkt. Kablene strammes ved hjelp av fire lodd utført som trekasser fylt med stein. De fire linene har sitt endepunkt her. Hjul og liner ble importert, men kunne repareres og spleises på stedet.
Mye av den opprinnelige taubanen fra Muggruva, som var i drift frem til 1919, er bevart, blant annet den viktige smørevogna som fortsatt står på Nedre Storwartz. Fra Nedre Storwarts og inn til smelthytta på Røros gikk det også en 13 kilometer lang taubane som man fortsatt kan se spor av i terrenget. Den ble bygget i 1903 og var i drift frem til 1960.
Kilder:
Jon Holm Lillegjelten, Pensjonert arbeidsleder, bygningsvernsenteret, Rørosmuseet.
Kuråsfossen I : et teknisk kulturminne på Glåmos : ei jubileumsberetning om bygginga av Kuråsfossen I, direktør Emil Knudsen og arbeidet med å regulere Aursunden, Redaktør: Johannes Sundt, Ansvarlig utgiver: Røros E-verk. 1996.
Røros kobberverk 1644 – 1974. Gunnar Brun Nissen. Trondheim 1976.
Små glimt fra Muggruva, Odd E. Skjølsvold, særtrykk fra Fjell-Folk nr. 15, 1990.
https://www.nve.no/vann-vassdrag-og-miljo/nves-utvalgte-kulturminner/kraftverk/kurasfossen-i/
https://kulturpunkt.org/
