retro

Soldat og tunnelarbeider

Tenk deg en tunnelgravejobb med hakke og spade, der målet er å plassere mengder av sprengstoff under fienden. Og når som helst kan du bli sprengt i filler, fordi fienden gjør akkurat det samme som deg.

Britiske tunnelfolk ble kjent for sin feberaktige innsats.
Britiske tunnelfolk ble kjent for sin feberaktige innsats. Foto: Wikimedia Commons
Publisert Oppdatert

Midt ut i første verdenskrig var de stridende desperate etter å bryte den utmattende skyttergravskrigen. Et tiltak mot status quo var angrepstunneler fullstappet med sprengstoff. På vestfronten under første verdenskrig satte både britisk og tysk side inn spesialgruvearbeidere for å grave tunneler under ingenmannsland.

Målet var å plassere sprengstoff under fiendens forsvarsposisjoner. Gikk alt som det skulle, ødela eksplosjonen deler av fiendelinjen, slik at infanteriet kunne dra nytte av forvirringen og rykke fram.

Tyskerne var de første til å bygge angrepstunneler. Det skjedde i Ypres allerede tidlig i 1915. Men britene reagerte prompte, og etablerte gravekompanier i høyt tempo for å gjengjelde. Snart utkonkurrerte deres «clay kickers» sine tyske motstandere.

Kunne ta ett år

Gruvesoldatene utviklet sinnrike måter å oppdage fiendens tunnelbygging på. En metode var å kaste en pinne i bakken, og holde den andre enden mellom tennene og kanskje oppfatte noen underjordiske vibrasjoner. En annen var å legge øret ned i et vannfylt oljefat på skyttergravsgulvet for å oppdage gravelyder. Lyttingen gikk selvsagt på omgang blant soldatene.

Det kunne ta ett år å grave en lang nok tunnel. Og i tillegg til å grave egne tunneler måtte gruvearbeiderne lytte etter fiendens. I noen tilfeller gravde gruvearbeidere seg utilsiktet inn i fiendens tunnel, og det oppsto en underjordisk kamp. Andre ganger jaktgravde soldatene på hverandre. Uansett gjaldt det å plassere eksplosive ladninger, og komme seg unna i en fart.

Største av alle

Tunnelene ble stadig større. I begynnelsen av Somme-offensiven i 1916 hadde britene to tunneler med 24 tonn sprengstoff. Den ene, på Spanbroekmolen, lagde et krater med en diameter på 430 fot. Nå er krateret kjent som Pool of Peace, og framstår som en liten «innsjø» med 40 fots dybde.

I 1917 nådde tunneleringen sitt senit. Tidlig det året ga general Herbert Plumer ordre om å grave hele 20 tunneler under de tyske linjene på Mesenhøyden i Vest-Flandern sør i Belgia. I løpet av fem måneder ble mer enn 8.000 meter tunneler gravd ut og 600 tonn eksplosiver plassert. De samtidige detonasjonene fant sted klokken 3.10 den 7. juni, og eksplosjonene drepte 10.000 tyske soldater.

Hørtes i London

Klimakset på Mesenhøyden var så øredøvende at det kunne høres i London. Også av statsminister Lloyd George, som håpet det var tyskerne det gikk utover.

Gruveangrepet er tidenes største bombeeksplosjon (atomvåpen unntatt), og regnet som en av britenes største suksesser under første verdenskrig. De skulle aldri senere i krigen nå samme høyder.

Britenes tunnelgravesjef, John Norton-Griffiths, fikk ikke gleden av å se sitt etterlengtede, høyeksplosive livsverk. «Empire Jack», som han ble kalt, var sendt til Romania for å destruere oljekildene der, før de havnet på tyske hender.

Feberaktig

Tunnelkrigen ble utkjempet av tidligere gruvearbeidere og krigsvante hardhauser. Der de lyktes, ble fienden sendt til værs i geysirer av leire og jord. Men som med det meste av annen krigsinnsats ga den dødelige virksomheten bare få, men likevel positive resultater. Det stoppet likevel ikke tunnelfolkenes feberaktige aktiviteter.

Vestfronten var intet sted for følsomme folk, og tunnelkrigen ble ansett som spesielt skrekkelig. Jobben var utmattende, klaustrofobisk og farlig. I de første månedene i Ypres oppholdt de britiske lagene seg seks dager i strekk i linjen.

De jobbet så stille som mulig, i frykt for at tyskerne skulle oppdage dem. Ofte befant de seg desperat fastlåst i sin sparsomt opplyste undergrunnsfront for å få eksplosivene på plass. Helst før fienden lot sine salver gå av.

Det hendte ikke sjelden at britiske og tyske tunneler møttes. Ved flere anledninger gravde de seg inn i hverandres tunneler, og havnet i kamp mann mot mann. Den underjordiske krigen brakte en ekstra dimensjon av horror til soldatopplevelsen.

En høy pris

Britenes tunnelinnsats hadde en prislapp. I den mest hektiske tiden, i juni 1916, var 31 tunnelkompanier operative på britisk sektor. De omfattet enheter fra Canada, Australia og New Zealand, totalt mer enn 21.000 mann.

De kjempet under vanvittige forhold og mistet mange. Sammenrasinger, gassangrep og direkte kamper under bakken ga et tapstall på rundt 1200 drepte og skadde per måned. Mot slutten av første verdenskrig endret strategien seg, og tunnelgravingen ble mer eller mindre irrelevant. Da de allierte avanserte i juli 1918 fikk gruvearbeiderne nye oppgaver, og ble satt inn for å gjenoppbygge gjenerobrede byer og landsbyer. Og, ikke minst, starte desarmeringen av utrolige mengder udetonerte granater. Tunneltroppene hadde greie på slikt.

Tunnelkrigen står som symbol på hvor langt (og dypt) mennesker er villige til å gå i retning av total krig.