Sandwich-brua i sør

– Når nye Varoddbrua er ferdig vil de to nyeste bruene framstå som en elegant enhet. Det blir et flott byggverk, mener Vetle Houg i Byggutengrenser.

Den nye Varoddbrua støpes bit for bit langsmed brua fra 1994 (til h.). Når alt er ferdig vil den gamle hengebrua fra 1956 (til v.) bli revet.
Den nye Varoddbrua støpes bit for bit langsmed brua fra 1994 (til h.). Når alt er ferdig vil den gamle hengebrua fra 1956 (til v.) bli revet. Foto: Byggutengrenser
Publisert Oppdatert

Kristiansand, E18: Mellom den gamle Varoddbrua (1956), og den ikke fullt så gamle Nye Varoddbrua (1994) bygges det nå en ny Varoddbru. Plassen er begrenset og den må nærmest klemmes inn mellom de to store betongkonstruksjonene.

Vedlikeholdet på brua fra 1956 er dyrt, og den er ikke dimensjonert for dagens trafikk. Statens vegvesen vil ikke rive den ned før ny arvtaker er på plass. Til glede for bilistene, men en ekstra utfordring for entreprenøren PNC, som har kontrakten.

Mye muskler

Det er så trangt om plassen at deler av bredden til de to «nye» bruene ikke blir ferdigstilt før hele den nye brua er støpt i sin fulle lengde og den gamle er revet.

Varoddbrua bygges som fritt-fram-bru. Det betyr at det støpes brupilarer, og ut fra pilarene støpes brodekket likt på begge sider, slik at konstruksjonen balanserer og «henger» ut fra pilaren. Det samme gjøres fra neste pilar, og til slutt vil dekkene møtes på midten.

Byggeteknikken krever at hvert eneste støpesegment etterspennes mot pilaren med spennkabler.

– Metoden demonstrerer samspillet mellom betong og stål. Materialenes styrker utnyttes til det fulle både under byggingen og når det står ferdig. En motorvegbro utsettes for mye trafikk og store belastninger. Det er egentlig utrolig hvor sterk og holdbar en slik betongbru er, konstaterer Vetle Houg i Byggutengrenser, bransjeorganet for mur og betong.

For å vare

Arbeidet på Varoddbrua startet i våres. Den ene søylen er oppe og dekket ut fra denne er påbegynt. Og mens trafikken dundrer forbi på begge sider, jobbes det iherdig med å binde sammen kraftig armeringsjern og flytte forskalingen, slik at nye støpeetapper kan gjennomføres.

Forskalingsriggen er solid forankret ytterst på dekket, en luftig arbeidsplass med fjorden drøyt 30 meter under. Etter hver støpeetappe skyves riggen ut og forankres på nytt, og en ny runde med armering og forskaling kan starte opp. For hver etappe blir høyden på undersiden justert opp, og danner til slutt en bue fra pilar til pilar.

På nært hold ser man de kraftige dimensjonene. Armeringsjernet, typisk i 32 millimeter, står med få centimeters avstand både horisontalt og vertikalt. Det er store krefter som skal tas opp og føres ned søylene og ned i sjøbunnen hvor søylene er gjort fast i senkekasser som tidligere ble støpt i tørrdokk, slept ut og senket ned på bunnen.