Hvorfor sliter de små?

«Når krybben er tom, bites hestene», heter det. Bare det at krybben langtfra er tom, all den tid samferdselsutbyggingen går for fulle mugger. Hvorfor sliter de små i asfaltbransjen?

Per og Eyvind Brynildsen i Asfalt Remix roper varsku om en asfaltbransje de mener har gått av hengslene.
Per og Eyvind Brynildsen i Asfalt Remix roper varsku om en asfaltbransje de mener har gått av hengslene. Foto: Geir Hasle
Publisert Oppdatert

De er 55 ansatte Asfalt Remix, et østfoldfirma som har spesialisert seg på asfaltfresing og –høytrykksspyling på veg. Far og sønn Per og Eyvind Brynildsen er henholdsvis daglig leder og driftsleder. De melder om ekstremt tøffe tider, særlig fordi bransjen er preget av veldig kort planleggingshorisont og langt mindre muligheter enn før til å bruke ansatte og maskiner optimalt.

Uetterrettelig

Per og Eyvind forstår at norske politiske myndigheter må få bestemme hva som skal være norsk vegutbyggingspolitikk. Det finnes imidlertid eksempler på regelrette uetterretteligheter, slik de ser det.

– Hva sikter dere til?

– Vel, for tre, fire år siden gikk Vegvesenet ut og ønsket seg mer høytrykksspyling og feiing av veger og tunneler. God idé, tenkte vi, og kjøpte inn et par maskiner til 12 millioner. Men vi venter fortsatt på oppdragene. Nå sliter vi med tungt utstyr som må brukes til helt andre oppgaver enn det var tiltenkt, forklarer Per.

Om det skal kalles uetterrettelighet eller lureri, kan antagelig overlates til akademikerne å diskutere.

Kontraktslengdene

En enda verre og alvorligere kritikk dreier seg likevel om kontraktslengdene på asfaltering og annet vegarbeid.

– Det må være lov å etterlyse større og mer generelle kontrakter, der vi kan allokere ressursene langsiktig og jobbe mer effektivt, sier Eyvind.

Per utrykker det enda mer direkte:

– For meg er det komplett uforståelig at det jobbes så kortsiktig i Norge, som er et av verdens rikeste land.

Per og Eyvind har tenkt over saken i lang tid. Nå roper de et varsku. De mener det har oppstått et systemisk problem av hittil ukjent dimensjon, som gjør det stadig vanskeligere enn noen gang å holde seg innenfor loven. Det jukses, underbetales, gås snarveger og syndes mot arbeidslivets regler og moral. Kort sagt er det gode tider for sosial dumping, og det er absolutt feil retning.

Sa nei takk

– Hvordan opererer dere selv i den virkeligheten?

– Vi prøver standhaftig å holde oss innenfor lovverket, og er ofte i dialog med både Vegvesenet og Arbeidstilsynet. Men da ser vi at vi ofte blir for dyre, med opptil 30–40 prosent høyere pris, forteller Eyvind.

Asfalt Remix bestemte seg for å gå den harde vegen i fjor, og sa nei takk til å være med videre på anbudskarusellen. Responsen ble 10–12 millioner i mindre omsetning.

– Vi er villige til å ta noen tap, og får vi litt tid på oss og kan belyse problemene fornuftig, tror jeg likevel vi kan lykkes, mener Per.

Bedre stykke arbeid

Far og sønn Brynildsen er sterkt kritiske til pris som det eneste saliggjørende når kontraktene blir tildelt. «Karakterboka» må også telle, og områder som HMS, miljø, kapasitet og erfaring må komme til heder og verdighet.

– Miljøvennlig drift og kamp mot sosial dumping betyr et bærekraftig arbeidsliv, men vi opplever selv ofte og ser hos andre, at lavest pris topper ønskelisten. Da er det ikke lett å være seriøs aktør, sier Eyvind.

– Og det er de mindre bedriftene som havner i skvis, tilføyer Per.

– Hvordan preger dette asfaltbransjen?

– Det buldrer og braker i rekkene, skal jeg si deg. Kontraktslengdene har gjennom årene ødelagt markedet. Til tross for større asfaltvolum er det i realiteten ingen lenger som tjener penger, men jobben må gjøres. En bransje det tidligere var stas å arbeide i, snakkes nå ned av både interne og eksterne folk, sier Per, og rister på hodet.

– Ingen blir happy av å leve i et evig press. Det blir dårlig stemning og gnisninger til stadighet. Konfliktnivået nedover i verdikjeden er høyt, tillegger Eyvind.

Staten delaktig

De to går så langt som å hevde at staten faktisk er med på å generere sosial dumping. På vegsiden skjer det gjennom årets to bolker med kontrakter. De som ikke fikk oppdrag i første runde må klemme prisen ned i kjelleren i andre.

Eyvind: – Står for eksempel Veidekke, NCC eller Skanska med flere avdelinger uten jobb etter første runde, klipper de prisen ned til det uansvarlige. Problemet er bare at det er underentreprenørene som må ta støyten, ikke de store, mener Eyvind.

– Å påstå at statens kontraktspolitikk er medvirkende til sosial dumping er likevel tøft sagt..?

– Ja, men det er ingen som helst tvil om sammenhengen.

– Og de store selskapene greier seg alltid. De har andre «kasser» å ta av. Det har som regel ikke de små. De høye konkurstallene i bransjen har en årsak, sier Per.

– Må også selv ta ansvar

– Vi skal gjøre vår jobb i forhold til kontroll og oppfølging, men vi er nok avhengige av at også entreprenørbransjen selv tar ansvar i kampen mot sosial dumping, sier avdelingsdirektør Bettina Sandvin i Vegdirektoratet da Anleggsmagasinet ber om kommentar til synspunktene fra Asfalt Remix.

– Statens vegvesen etterstreber god konkurranse i sin kontraktsstrategi, og å sikre kompetanse og seriøsitet. Hvordan vi da deler opp våre kontrakter og varighet på kontrakter er noen av faktorene som til enhver tid er til vurdering. Karakterboka og tildelingskriterier utover laveste pris er også viktige tiltak i denne sammenheng, fortsetter Sandvin.

Hun poengterer at uansett kontraktsform, -størrelse og -varighet skal bestemmelser knyttet til lønns- og arbeidsvilkår overholdes.