RETRO

Fra hjemmeartikler til utegående maskiner

Man skal tilhøre den eldre garde for å ha erfaring med Dravn fra Drammens Jernstøberi. Drammensbedriften var en pioner innen hjemmeproduksjon av veianleggsmaskiner, med veihøvler og steinknuseverk i katalogen.

Drafn motorveihøvler av første generasjon, fra før 1932, da merket endret stavemåte til Dravn.
Drafn motorveihøvler av første generasjon, fra før 1932, da merket endret stavemåte til Dravn. Foto: Teknisk museum
Publisert Oppdatert

Dag K. Andreassen, Teknisk museum

Da industrialiseringen for alvor skjøt fart i Norge etter 1840, var det tekstilindustri og mekanisk industri som ledet an. Over hele landet skjedde det en etableringsbølge. I Drammen ble et lite jernstøperi etablert av kjøpmann Blichfeldt, som hadde fartstid fra et av landets klassiske jernverk, Eidsfos. Med tyske smeltemestere og britisk stål ble det produsert norske varer som ovner, kjøkkenredskaper og verktøy.

Høy kvalitet

Støperiet ved Drammensfjorden lå godt til rette utvidelser til nye områder. Virksomheten ble snart utvidet til å omfatte skipsutstyr, skipsreparasjoner og nybygg av dampskip. Mangfoldigheten i produksjonen var stor, noe de mange støpeoppdragene for kunstnere viser. Blant over 100 statuer og byster fra Drammens Jernstøberi er Wergeland-statuen i Studenterlunden i Oslo den kanskje mest kjente.

At håndverkerne ved «Støperi’» holdt en så høy kvalitet at de ble akseptert til slike fine oppgaver borget også for god kvalitet på andre og røffere områder. Steinknuseverk er i en annen ende av skalaen enn bronsestatuer, men håndverksmessig og teknisk var det nok vel så avansert å kunne hale i land en god anleggsmaskin. Og det klarte drammenserne da de satset på det etter 1914.

Nytt kundegrunnlag

Støperiet i Drammen hadde på denne tiden svingt seg opp blant landets ledende høyteknologibedrifter med blant annet turbiner, dampmaskiner, kjølemaskiner og kraner. I 1914 ble det satset på et anleggsfelt i stor utvikling: veibygging. Flere kjøreveier og økende biltrafikk skapte behov for mer effektivt veivedlikehold. Kommuner og staten seilte opp som et nytt kundegrunnlag for en ny type teknologi som like gjerne kunne produseres innenlands som å importeres. I første omgangs satset Drammen på steinknuseverk.

I 1927 ble den første selvdrevne veihøvelen lansert under merket Drafn (skrevet Dravn etter 1932). Produktet ble utviklet i Drammen etter amerikanske forbilder. Det fantes en rekke konstruksjoner som ikke var patentbeskyttet, og drammenserne tok for seg av de beste forbildene, slik vanlig var og fortsatt er i industriell produktutvikling.

Hannomag og Fordson

De første utgavene hadde åpen førerplass med kalesje som kunne beskytte mot vær og vind. Veihøvelen kunne leveres med påmontert feieapparat, oppriver, gresskantskjærer og snøbrøyteutstyr med rømmeving. Drivenheten i Dravn bestod av en traktormotor med clutch, gir, bakaksel og bakhjul – i realiteten en traktor uten foraksel. Støperiet brukte motor og drivverk fra tyske Hannomag eller amerikanske Fordson som utgangspunkt for veihøvelen. Dravn ble utstyrt både med kompaktgummihjul og luftgummihjul.

En av maskinene ble solgt til et firma i Sveits, og ble senere tatt i bruk på den tyske siden av alpene. I mellomkrigstiden ble det levert en rekke veihøvler til Island. Mot slutten av 1930-tallet ble maskinene utstyrt med lukkede førerhytter. Den siste generasjonen veihøvel, fra 1950-årene, fikk et langt mer helhetlig design. Den ble i første rekke solgt til fylkeskommunale vegvesen på Østlandet.

Så var det over

Den siste veihøvelen som ble bygget, var en prototype på en ny generasjon veihøvler, et moderne industriprodukt utviklet i samarbeid med svenske Svedala (senere Sandvik) 1960/61. Produksjonen kom aldri i gang på grunn av manglende kjøpsinteresse i det offentlige markedet. Det ble også lettere for utenlandske produsenter å få innpass på det norske markedet, og storprodusenter i Sverige og Tyskland hadde lett match mot norske småprodusenter.

Gjennom 1970-årene var virksomheten ved Drammens Jernstøberi fortsatt mangfoldig, og leveransene av steinknuseverkene fortsatte, særlig kompakte og mobile modeller. Dette var mer enkeltbygg på oppdrag enn serieproduksjon, og lønnsomheten var dårlig. Rundt 1980 ble det meste av virksomheten lagt ned eller solgt stykkevis. Dravn forsvant både som merke på maskiner og kjøleanlegg, og ble bare kjent for ettertiden der de solide maskinene fra Drammen fortsatte sin trofaste knusegjerning så lenge de lot seg vedlikeholde. Kanskje er det fortsatt Dravn-maskiner i daglig bruk?