retro

Landets første gravemaskin

Mye av norsk jernbane er bygd av sterke anleggsarbeidere utstyrt med feisel, spade og spett. Men allerede i dampmaskinenes spede barndom kom dampkraften også til anleggsarbeidet.

Dampgravemaskin produsert av John H. Wilson & Co. Ltd, Liverpool i arbeid ved Leirsund den 6. november 1901 på landets første dobbeltspor, Christiania–Lillestrøm.
Dampgravemaskin produsert av John H. Wilson & Co. Ltd, Liverpool i arbeid ved Leirsund den 6. november 1901 på landets første dobbeltspor, Christiania–Lillestrøm. Foto: Norsk jernbanemuseums samling
Publisert Oppdatert

Bjørg Eva Aasen, Norsk Jernbanemuseum

«The Otis Steam Shovel», bevegelig i 180 grader, ble montert på skinner og tatt i bruk i jernbaneanlegg i Massachusetts fra 1835. I 1884 ble den første fullt roterende gravemaskina laget av det engelske firmaet Whittaker and Sons. Om det var en gravemaskin fra dette firmaet som stakk den første grabben i norsk jord, vites ikke. Det amerikanske firmaet som tok opp ideen på 1800-tallet, Bucyrus Foundry and Manufacturing Company, produserte ikke-roterende gravemaskiner.

Første dobbeltspor

De eldste fotografiene av dampgravemaskiner i Norsk Jernbanemuseums samling viser roterende maskiner i drift i 1901. Firmanavnet som er støpt inn i hjulet som stemplet fra dampmaskina er koblet til, er John H. Wilson & Co. Ltd. Liverpool. Den er i arbeid for N.H.J., Norsk Hoved Jernbane, som drev strekningen Christiania–Eidsvoll på denne tida.

Gravemaskina er brukt i anlegget av landets første dobbeltspor fra byen opp til Lillestrøm.

De eldste fotografiene viser en dampdrevet kabelgravemaskin i arbeid ved Leirsund i november 1901. Den virker så blank og ren i metallet at det må være lov å anta at den er splitter ny. På fotografiet tatt i februar to måneder etter har den fått tak av bølgeblikk og vegger av seilduk.

Manuelt snortrekk

Dampgravemaskinen hadde fire funksjoner, hev/senk av skuffen, hev/senk av bommen, sving og framdrift. Skuffen kunne ikke svinges og tømmes samtidig. To sylindre er plassert på hver side av vinsjeverket. Tømming og lukking av skuffen foregikk ved manuelt snortrekk, antagelig via et servosystem i skuffebommen.

Dampkjelen er en «skottekjel», der røykrøret er plassert over fyrkjelen, noe som var vanlig i dampskip. Denne typen dampkjel ser vi også på fotografiene fra Steinkjer i 1904. På understellet er det hjul for to sporvidder, et for det sju fot brede anleggssporet og et for normalspor slik at gravemaskina kunne flyttes. Dette kommer tydeligst fram på fotografiene fra Steinkjer.

Kraftig ekspansjon

Tida omkring forrige århundreskiftet var en kraftig ekspansjonsperiode med både Bergensbanen, Gjøvikbanen og Hell–Sunnanbanen under bygging.

På Hell–Sunnanbanen, som begynte ved Stjørdal og går nordover forbi Steinkjer, var den store Våttåbakkskjæringa (125.000 m3 grus) et anlegg som varte i flere år. Det ble regnet som Skandinavias største med 85 meters lengde og 21 meters dybde på det meste.

Grusen ble gravd ut for hånd og med en dampgravemaskin, «Excavator». Av fotografiene kan vi se at dette ikke er samme dampgravemaskin som den som var i arbeid ved Leirsund og Grorud, men så var det heller ikke jernbanespor med samme sporvidde fra Eidsvoll til Steinkjer på denne tida.

«Spadane høgg»

Sjøl om gravemaskinene virker små i forhold til dagens, har de spart anleggsarbeiderne for mange, tunge spadetak. Forfatteren Kristofer Uppdal, som sjøl deltok i anlegget av Hell–Sunnanbanen, beskriver det slik:

«Det var å stikke spaden i vatn, stikke ut skiver og kaste bort til vaggen. Slik gikk det i eit kjør, utan å rette ryggen det miste. Eit slikt temp tok knekken på mange. Arbeidet i skjeringa blir drive villare en nokon gong før. Spadane høgg inn i blålomsen og skyver til seg so mykje som hendene evlar lyfte. So snart båra er lasta, tråvar karane andslopne ut på løypa, etter kvarandre. Ingen vil i vegen for einannan, eller gjeve tapt...Karane er øvde i årelangt slit og fylgjer innpå kvarandre. Dei styn og gapar. Tunga heng ut over underlippa. Det er ein solbakande heit dag. Ikkje ei sky på himmelen. Sveiten renn i grå vegar ned kinna, og bløyter gjennom klæda, som er dei dregne or sjøen.» (Dansen gjenom skuggeheimen, 1911)

Dette kunne vært skrevet om jernbaneutbygging hvor som helst på den tida, sjøl om NSB og NHJ hadde skaffet gravemaskiner, ble massene i den store utglidningen 29. august 1908 i Hønefosskjæringa (23.800 kubikkmeter) spadd vekk for hånd. 14 mann og seks hester ble satt i gang med oppryddinga, og over nyttår måtte styrken økes til 60-70 mann og 8-10 hester. Ei gravemaskin ville vært til god hjelp her.