TransportMagasinets sjåførstafett #27 med Rolf Gunnar Veimo: Grisekjøring og god utrulling
TM PÅ TUNGT: Denne artikkelen ble først publisert i TransportMagasinet nr. 9-2022
Da Rolf Gunnar Veimo (60) la hengeren på siden i en snøskavl på Korgfjellet, ga han gass og fikk den på hjulene igjen. Så dro han hjem til Levanger og sa opp jobben.
Flaksen var oppbrukt, mente den da 35 år gamle yrkessjåføren fra Trøndelag. I dag har rutinen overtatt. Flaks tenker han ikke så mye på lenger. Ikke etter 36 år som yrkessjåfør over hele Europa. En nysgjerrig fyr med utferdstrang, er karakteristikken han velger å gi seg selv da TransportMagasinet møtte ham på avtalt sted en kjølig oktoberdag.
Nå er han tilbake der han sa opp jobben i 1997, hos Leiv Sand Transport AS. I en av selskapets ti Volvoer. Med FH 500 og turbocompound, kjører han det som måtte by seg. Ammunisjon, byggevarer, eller som i dag, et lass med 300 hengende griseskrotter fra Nortura på Steinkjer til Kjøttbyen på Furuset.
Rolf Gunnar kjører på dagtid. Han tror ikke han hadde vært i yrket, hadde det ikke vært for den digitale skriveren som regulerer arbeidstiden hans. Er det kveld, så er det kveld. Han har opplevd en annen tid, med arbeidstider han nesten ikke tør å snakke om. Nå har han vært ansatt hos Leiv Sand i to perioder. Først fra 1992 til 1997, og så fra 2004 og frem til i dag.
– Her blir jeg resten av min karriere, slår han fast.
Jinyu
Morgendugget på veiene forsvinner uten at kuldegrader klusser til morgenrushet. Solen har også bestemt seg for å slå følge med oss sørover denne høstdagen. Bare aggregatet bak hytteveggen forstyrrer idyllen. Og linjeassistenten, som kun rekker å gi beskjed en gang før den trykkes av med en bestemt pekefinger mot bryteren.
Rolf Gunnar har allerede lagt om til vinterdekk. Jinyu fra Hong Kong pryder drivhjulene. Den erfarne sjåføren er litt spent på hva som venter.
– Jeg er vant med Continental, så vi får se. Jeg får gi dem en sjanse, sier han vel vitende om at den store testen nok ikke skjer i dag.
Men for en som kjører like mye nordover som sørover, blir det nok ikke lenge til boggien må løftes for å sikre fremdrift.
Det bar forresten nordover på hans første tur i 1986 også. I en bladfjæret Volvo F1225 med 320 hestekrefter og 16-trinns girkasse.
– Jeg gikk opp Korgfjellet på tredje høysplitt og ned på andre siden på andre høysplitt, for å holde igjen, minnes han.
Det var en spennende tid. Overgangen fra fem trygge år med skiftarbeid på Norske Skog var voldsom, men han hadde brukt feriepengene til å ta storbilsertifikat. Det fikk bære eller briste.
– De første ukene som fersk yrkessjåfør sov jeg omtrent ikke. Jeg fikk utdelt en bil og henger som gikk for Norske Godslinjer på Nord-Norge, men ingen opplæring. Jeg visste ingenting om verden utenfor Trøndelag. Da jeg lastet, hadde jeg derfor ingen anelse om hvilke plasser jeg kom til først og sist. Det førte til mye ekstra arbeid underveis. Jeg kom inn i det etter hvert, mye takket være hjelpsomme kolleger. Og da jeg hadde lært meg geografien, kom snøen.
Scania og godt betalt
Det var også i nord, på Korgfjellet nord for Mosjøen, at Rolf Gunnar tok en dramatisk avgjørelse den snørike vinteren i 1997. Han var på vei ned da det skjedde.
– I en slakk venstresving merket jeg at hengeren full av laks gled av veien og la seg på siden i snøen. Jeg ga gass og til alt hell var terrenget slik utformet at snøskavlene fikk bikket den opp på hjulene og inn på veien igjen. Der og da innså jeg at flaksen min var brukt opp. Jeg bestemte meg for å slutte med lastebil og dro rett til Levanger for å levere oppsigelsen, forteller han.
At hengeren hadde vært på siden kunne alle se. Skapet var «nyvasket» til over NorCargo-logoen og aggregatet var fullt av hardpakket snø fra Nordland. Rolf Gunnar roet de neste månedene ned med å kjøre truck og laste papirruller på båt hos Norske Skog på Skogn. Så begynte han å kjøre ekspressbuss mellom Trondheim og Namsos.
Det var da han ringte, bileieren som trengte en dyktig sjåfør. Rolf Gunnar var avvisende både en og to ganger, men vedkommende ga seg ikke. «La meg i det minste få fortelle hva det går ut på», ba han tynt tredje gangen han tok kontakt. Rolf Gunnar lyttet mens mannen i den andre enden la frem et tilbud han ikke kunne takke nei til. Busslivet var definitivt slutt.
– Jeg fikk en ny Scania 530 og begynte å kjøre flissett i rute mellom Orkanger og Sverige for Arnstad Transport. Gikk opp fra 15.000 til 35.000 i fast månedslønn. Jeg hadde det godt der.
Uten førerkort
Lenge kombinerte Rolf Gunnar livet som yrkessjåfør med gårdsdrift hjemme, sammen med kona. Griseproduksjon og dyrking av potet tok det meste av fritiden.
– Kona var grisepasser mens jeg var ute på veien. Det var travelt. Alle helger og ferier gikk med, frem til vi ble skilt i 2004, forteller han.
Men alene med gårdsdriften ble langkjøring uaktuelt. Rolf Gunnar overtok i stedet en krokbil og begynte igjen å jobbe for Leiv Sand. Og like etter startet han med salg av varmepumper. Kombinasjonen lastebil, fjøsstell og montering av varmepumper hver eneste helg, ble til slutt for mye for en mann alene. En av døtrene overtok gården og kroppen sa til slutt ifra. På en tur med sidelaster til Frøya merket han at ikke alt var som det pleide.
– Jeg hadde med meg hunden min, Hera, på den turen. Hun pleide alltid ligge på gulvet eller i passasjersetet, men nå satt hun tett inntil meg og la hodet i fanget mitt. Hun skjønte det nok før meg, innser han.
Rolf Gunnar trodde han hadde lavt blodsukker, så han stanset for å få seg noe å spise. En halvtime senere klarte han ikke fokusere synet. Han rakk akkurat å sette fra seg containeren hos kunden, før turen endte i taxi til et legekontor på Frøya. Derfra bar det tilbake til Trondheim i en Sea King fra 330-skvadronen etter at legen hadde stilt diagnosen hjerneslag.
Rolf Gunnar var sykemeldt lenge, slet med dybdesynet i flere måneder og fikk god hjelp av sine to døtre som stilte opp når han trengte bil. Etter et år søkte han om å få tilbake førerkortet. Fylkeslegen ga klarsignal. Livet var i balanse igjen.
Moskva
36 år som yrkessjåfør gir mange opplevelser. Idet vi svinger av E6 ved Ulsberg forteller Rolf Gunnar om sin store lidenskap da han kjørte på kontinentet på 90-tallet.
– Jeg hadde alltid med meg filmkamera, Super-8. Jeg har fått digitalisert mange timer med film fra de turene. Noen av klippene kan du se på «Bak veggene», et program lokalavisa laget om Leiv Sand Transport. Den ligger på YouTube, sier han.
På et av klippene står han sammen med to kolleger på den røde plass i Moskva i 1994. Det var en tur han husker veldig godt. Det føltes som å dra 50 år tilbake i tid.
– Vi kjørte sild i tønner fra Svolvær til Moskva. Jeg hadde en ett år gammel FH12, faktisk den andre som ble levert i Norge. Med så ny bil følte jeg meg ikke trygg der borte. Tre dager sto vi der, før vi fikk losset. Hele tiden med bevæpnede vakter.
– Egentlig skulle vi laste frosne bær 160 mil nordøst for Moskva, men da Leiv Sand ringte og fikk høre hvordan jeg hadde det, ba han meg i stedet om å komme rett hjem. Tilbake i Finland ble vi fortalt at 19 sjåfører hadde blitt ranet og drept langs veiene i Russland, bare de siste månedene. Det ble min første og siste tur til Moskva.
Dramatikk
Gradestokken bikker så vidt ned på minus idet vi når 733 meter over havet ved Kvikne. Videre nedover Østerdalen kommer fortellingene fra et langt liv som perler på en snor. Som da Rolf Gunnar og en kollega lastet fisk i Havøysund og satte kursen mot Madrid, 535 mil mot sør. I Murcia og Barcelona lastet de tilbake til Havøysund, før neste tur tikket inn på faxen: Alta-Madrid med enda mer fisk.
– Det gikk veldig mye tyggis på den tiden. Det var mitt triks for å holde meg våken, sier han.
Av andre turer som bør nevnes, er den til Polen i slutten av september, 1994. Rolf Gunnar hadde lastet frossen sild i Svolvær, men da han kom i land fra ferja mellom Ystad og Świnoujście, stemte ikke papirene og han ble nektet innreise. Fisken ble i stedet lastet over på en grusbil og en sliten semitrailer, før han selv ble returnert med ferja tilbake til Ystad. I Oslo, noen dager etter, ringte telefonen. Han var etterlyst. Ferja han egentlig hadde booket fra Estland, hadde gått ned. Den het «Estonia».
– Jeg fikk en fysisk reaksjon da jeg skjønte hva som hadde skjedd. Magen slo seg helt vrang og jeg ble innlagt på sykehus, forteller han i dag.
At han noen år senere følte at flaksen var brukt opp, da han berget hengeren på Korgfjellet, er med ett litt lettere å forstå.
Imponert av jentene
Mens Rolf Gunnar setter til livs en porsjon fiskeboller på Hanestad, ringer kjæresten Chattis fra Sverige. Hun vil høre hvordan det går. Etter å ha kjørt en del lastebil på 80-tallet, er hun nå befrakter hos et svensk åkeri.
– Et sånt avstandsforhold hadde ikke funket om hun ikke kjente til bransjen, sier Rolf Gunnar før samtalen penser inn på de stadig flere jentene i bransjen.
De imponerer ham, forstår vi. Som aktiv på sosiale medier har han kontakt med flere av dem.
– De er dyktige, har lite skader, og tar det med ro, konkluderer han.
Andre ting som imponerer ham, er hvor bra veien har blitt gjennom Østerdalen de siste årene. Spesielt sør for Alvdal.
Trønderen bak rattet tenker i det hele tatt positivt om det meste. Han er bevisst på å fremsnakke yrket sitt der han ser en mulighet. Hans egen far var sterkt negativ til podens yrkesvalg. En lang periode snakket de nesten ikke til hverandre, helt til han ble med en tur nordover. Siden ringte han hver kveld klokke 21 og ville ha rapport.
– Jeg vil at folk skal sette pris på jobben vi gjør, sier han idet trafikklyset ved et veiarbeidsområde brått skifter til rødt.
Oppbremsingen blir litt i hardeste laget.
– Sånt liker ikke grisene der bak, sier han for seg selv.
Skjerpings. Så faller blikket på paden på dashbordet som brått plinger hissig.
– Der har morgendagen kommet, sier han mens han myser over brillekanten.
Lastelisten er som forventet. Oslo–Brumunddal–Trondheim.
Koppangfjellet
I den eneste bakken av betydning sørover gjennom Østerdalen minnes Rolf Gunnar sin forrige bil, en FH16 750.
– Med den hadde jeg 12-gir og 70 km/t på toppen her, sier han og peker oppover de 600 meterne med seks prosent stigning like før Koppang.
Med 500 hestekrefter går det noe tregere. Han vet ikke helt hvorfor han måtte ned i motorstørrelse, men antar det handler om økonomi. Han innser at det kunne vært verre. Han kunne blitt tildelt en Scania, som han anser som en god nummer to.
For Rolf Gunnar handler det mest om sittestilling og kjørekomfort. En kranglete rygg finner seg bedre til rette i disse setene, så da er det ikke så mye å lure på. Likevel stusset han litt da meldingen kom fra sjefen om at ny bil var bestilt.
– De tok fra meg både 750-motor og tandem. Det syns jeg var dårlig gjort, så da ringte jeg til selgeren og sa at jeg i hvert fall måtte få horn på taket. Det fikk jeg, sier han og smiler.
Rolf Gunnar er en av dem som liker å gi respons når barnehagen står langs veien og vinker. I hans hode handler det om rekruttering.
Utrulling
På andre siden av toppen ruller vi – lenge. Nedover Østerdalen ligger Rolf Gunnar i 84 km/t. Hvis ikke han ruller. Da kan det gå både litt fortere eller litt saktere. Økonomikjøring har gått i blodet på trønderen.
Etter 253.000 kjørte kilometer har vogntoget hans lagt lista på 3,51 i snittforbruk. Tallene inkluderer også en del turer til Tromsø med link og 60 tonn. Rolf Gunnar er litt stolt av det, der han sitter. Han liker å konkurrere med de andre volvosjåførene i bedriften. Det er viktig å ligge øverst.
Så ruller han igjen. Fra 84 km/t og helt ned til 60. Han når ønsket hastighet noen titalls meter før 60-skiltet der fremme og smiler bredt. Penger spart. Sånne beregninger gir en god følelse, forstår vi.
– Jeg sliter med å nå 100 prosent på motor og utnyttelse. Til det blir 500-motoren for liten, mener han og forklarer at alt over 47 tonn totalvekt jobber imot en toppscore.
– Det blir for mye motorbelastning, utdyper han og forteller om sine egne erfaringer rundt forskjellene på 500 og 750.
– På tung vei går 750 billigst. Skal en 500 gå billig, krever det etter min mening under 47 tonn og mindre kupert vei. Selgerne burde hatt litt mer fokus på hvor bilene skal gå, når de spesifiserer motor, mener han.
I dag er vi 47,6 tonn. Toppscoren er i faresonen. Bonusen på 1700 kroner likedan.
Nummer en
– Øksna heter det her. Det sto i hvert fall det på forelegget, sier Rolf Gunnar og smiler lurt idet vi passerer en fotoboks.
Så flaksen er altså oppbrukt, tenker vi stille for oss selv.
På Kolomoen, 40 minutter senere, må han ha litt frisk luft og en røyk.
– Jeg ble så sigen, sier han idet han klatrer ut og ned.
Han må ha glemt å kjøpe tyggis.
Ti minutter senere kobler vi oss nok en gang på E6 sørover. Kveldsmørket har senket seg. Hilsningene til møtende kolleger endrer karakter fra hevet hånd og ivrige fjernlys til noen blink med venstre blinklys. Så er vi endelig fremme i Kjøttbyen på Furuset.
En siste kikk på sjåførens score etter nesten ni timer på veien, bekrefter førsteplassen blant Volvo-kollegene denne kvelden også. Det eneste som trekker ned er selvsagt den fordømte motorbelastningen.
– Jeg redder meg på tomgangskjøring og at jeg hjelper cruisekontrollen med utrulling, mener Rolf Gunnar.
Han skrur av motoren når han skal bak for å åpne dørene på hengeren.
– Når man først har begynt med det, blir det fort en vane, men det er selvsagt viktig å ha orden på batterier og kupevarmer når man driver slik, sier han før vi tar hverandre i hendene og går hvert til vårt.
Snittfarten i løpet av våre 60 tilbakelagte mil endte på 70 km/t. Høyeste hastighet bortsett fra ved utrulling var 84 km/t. Forbruket endte på 4,1 liter per mil. Det e bærre lækkert. Og da er ikke en gang flaks medberegnet.
Opphav og kilder: TransportMagasinet #9-2022
