på tide å tenke nytt?

Skyteskiven Bring

KOMMENTAR (*) Det er en dels underholdende, dels frustrerende øvelse å se logistikk-kjempene Schenker og Posten Bring krangle offentlig.

Illustrasjonsbildet viser Jimmy Svedegård hos Bring Linehaul teste en maskinhenger med en 23 tonn graver. Foto: Birger Morken
Illustrasjonsbildet viser Jimmy Svedegård hos Bring Linehaul teste en maskinhenger med en 23 tonn graver. Foto: Birger Morken
Publisert Oppdatert

Underholdende fordi det oppleves som gnåling fra et grettent ektepar som ikke engang kvier seg for å involvere ungene i maktkampen seg imellom.

Det mest presise er å si at det er Schenker som jevnt og trutt klager på Posten Bring. Omtrent slik var det da jeg kom inn i bransjen for 6–7 år siden, og ifølge mer erfarne kolleger er fenomenet langt eldre enn det.

Nå på forsommeren sendte Schenker igjen brev til myndighetene. Denne fikk de med seg et betydelig antall transportselskaper. Men klageinnholdet er stort sett det samme: Posten Bring beskyldes for kryss-subsidiering og posisjonering som «private» selskaper ikke kan konkurrere mot. Og som alltid er Postens kommunikasjonsdirektør Elisabeth Gjølme raskt ute med tilsvar, denne gang først i Dagens Næringsliv. Hun avviser klagene fullstendig og setter skapet på plass.

Lite konstruktivt å se eller høre

Det frustrerende er at kjeklingen bidrar lite til konstruktiv debatt rundt et emne det tross alt finnes et visst rasjonale i å debattere. Hva skal Posten Bring være?

For dersom det hadde vært tilstrekkelig hold i påstandene om skittent spill hos Posten Bring, burde kritikerne etter hvert tatt seg i nakken og bygget en sak med tyngde. Den tror jeg ikke kommer. Ikke fordi Posten Bring-sfæren nødvendigvis er klokkeren i alt den gjør, men fordi den etter alt å dømme holder minst like høy standard som de store aktørene det knives mot.

Vårt lille redaksjonelle miljø, inkludert TransportMagasinet og Tungt.no, har over lang tid gnaget Bring i hælene ved anledning, men hovedinntrykket er fortsatt av dyktige mennesker på alle nivåer som gjør sitt beste med forutsetningene som foreligger. Inklusive innkjøps- og posisjoneringsmakt.

Og den underliggende moralske fordømmelsen av statlig bedrift som beriker seg på bekostning av private aktører er også tynn som sigarettpapir – i hvert fall så lenge det impliserer andre statsavledede kjemper, bare fra andre land.

MEN – det finnes fortsatt gode grunner til å debattere Posten Bring.

Bakvendt konstruert konsern

Den viktigste er at hele konstruksjonen Posten Bring hviler på bakvendt logikk. Man skulle tro at et slikt konsern er tuftet på en grunnleggende visjon om å bli størst og best på transport og logistikk?

Nei. Posten Bring har kommet dit det er i dag som et avledet resultat av «umulige» krav fra våre styrende politikere. Posten ble i sin tid omdannet til statlige eid aksjeselskap, for å kunne drives etter effektive bedriftsøkonomiske prinsipper. Den lille tuen som løftet hele lasset var imidlertid vedheftet krav til fortsatt levering av brevpost på åpenbart bedriftsuøkonomiske ruter. Distriktspolitikk. Krav ingen privat, økonomisk motivert bedrift ville måtte forholde seg til.

Eneste måte å løse denne gordiske knuten har vært som Posten Brings ledelse har gjort, å bygge opp en transport- og logistikkvirksomhet stor nok til å svelge de uøkonomiske rutene. Staten har kjøpt opp et stort volum privat norsk næringsliv – i hovedsak transportbedrifter man skulle tro presterte best under private eiere. Men finnes det en «løsning»?

Nå sitter landet Norge med en dominerende statseid transport- og logistikkaktør, mens tradisjonell brevpost er redusert til mikronivå og postmarkedet i prinsippet helt deregulert. Stortinget har stilt seg bak prosessene som førte frem til dagens situasjon. Men det hadde neppe blitt løsningen om man skulle starte på null med dagens forutsetninger. Spesielt ikke om man ser på de økonomiske resultatene – og samtidig konsekvensene for øvrig transport- og logistikkbransje.

Kan noen by på spenst og visjon?

Den nye konsernsjefen Tone Wille har riktignok lagt frem et lovende første kvartalsresultat 2017 – men det er fortsatt langt frem til en sunn statseid mønsterbedrift. Signalene fremover er forenkling og rasjonalisering og digitalisering. Det er åpent hvor fort dette går og hvilke konsekvenser det gir. Og konsernet mangler fortsatt en rasjonell forretningside basert på visjon i stedet for avledet konsekvens.

Altså hadde det vært morsomt om kranglepartene i sommer la fra seg grinebiterfaktene og heller lot seg inspirere av solens livgivende stråler til å formulere en spenstig og ekspansiv visjon for statens transportlokomotiv.

* Denne kommentaren ble først trykket som leder i Logistikk & Ledelse nr. 5-2017.