23948sdkhjf

Blengsli Bilberging as: 118 år med berging

Jo Roger Blengsli er fjerde generasjon bilberger. Så lenge det har fantes biler i Namdalen, har familien hans sørget for veihjelp og reparasjoner. De senere årene har tungberging stått i fokus.

Utenfor verkstedet hjemme i Overhalla står bergingsbilene oppstilt. En av dem er ny, en annen skal trolig selges. Jo Roger har nettopp tatt i bruk sin Volvo FH16 med påbygg fra Falkom. Historie og stolte tradisjoner skal føres videre i enda noen år.

Oldefaren hans la grunnlaget og startet som vognmaker i bygda i 1896.

Hestekjerrene gikk av veien fra tid til annen, og improvisert berging måtte til.

Lite visste vel oldefar at de neste fire generasjonene skulle følge i hans fotspor.

1926

- Oldefar kjøpte sin første bil i 1926, men berging hadde vært en del av virksomheten også før den tid, forteller Jo Roger.

Oldefaren døde en tid før han nådde pensjonsalder og oldemor fortsatte driften av verkstedet frem til Jo Rogers farfar kom inn i bildet på 50-tallet.

Etter hvert fikk også familien Volkswagen-agenturet i området.

- Harald A Møller ville vi skulle overta hele Trøndelag og flytte til Trondheim, men det ville ikke farfar. Dermed fortsatte bilverkstedet og bilbergingen her på Overhalla, forteller Jo Roger.

Læretid

Selv kom han til verden i 1966 og to år senere tok hans far over stafettpinnen og ble bilberger. Unge lovende kunne dermed stabbe rundt i små barnesko på verkstedet, snuse inn oljelukten og være med far på bergingsoppdrag.

En livslang læretid hadde startet.

- Jeg rakk å være med på noen turer med en Volvo Viking vi hadde som het Blåmann. Husker jeg og pappa var på en tur til Berg i Helgeland for å hente en lastebil. Vi dro med den første av mange ferger klokken fem om morgenen og var tilbake like før midnatt. Det ble lenge for en femåring, men jeg husker godt den turen. Det var stort å reise med ferge. Siden var jeg med på turer så sant jeg hadde mulighet, sier Jo Roger.

Faren hadde også en kort karriere som lastebilpåbygger, men en krangel om patenter satte en stopper for det etter noen år.

Min greie

Da Jo Roger fylte 18, i 1984, fikk han ansvaret for en Volvo F4 som han tok lokale oppdrag med. - Jeg gikk to år på teknisk fagskole i Trondheim, mens jeg samtidig var hjemme og kjørte bilberging på kveld- og nattestid. Jeg har en påbyggerutdanning, men har vel aldri drevet spesielt med det ut over å bygge bergingsbiler her på eget verksted.

Riktignok jobbet jeg som oppretter et halvår i Oslo, men jeg fant vel ut at bilberging var mer min greie, til konas store fortvilelse, sier han.

Nå vet han aldri når telefonen ringer og heller aldri hva som møter han der ute.

Adrenalin

- Selvsagt er det dager denne jobben er mindre hyggelig, men jeg trives, jeg gjør det.

De gamle bilbergerene sa alltid at dette yrket handler om adrenalinkicket når du står der. Jobben er jo ikke å få et vogntog på veien, men å få det på veien uskadd. Det er den biten som trigger, når jobben er nesten umulig. Det er ikke bestandig det bare er å spenne fast vaieren og dra. Når jobben blir nesten umulig, blir den også interessant.

Eller om en gravemaskin nesten forsvinner i leire før du får koblet fast. Ganske spennende det også. I tillegg gir jobben som bilberger stor frihet, mener trønderen.

Han erkjenner likevel at han som bilberger kjenner på presset når veien er stengt etter en ulykke.

Politi og publikum vil gjerne ha veien åpnet, forsikringsselskap og bileier vil berge mest mulig skadefritt og Jo Roger Blengsli står med alt ansvaret.

Valg

Hva er det som avgjør valgene som må tas?

- Det er bestandig en tredjemannsinteresse i det vi holder på med, det er klart. Så det er ikke alltid like lett. Samtidig må jeg innrømme at vi er litt bortskjemt her i Nord-Trøndelag, så jeg kan egentlig ikke svare eksakt på det du spør om. Her får vi beskjed om å ringe politi eller veitrafikksentralen når vi er ferdig med jobben, mens vi over grensen til Nordland må forholde oss til klokkeslett som gir oss lov til å stenge veien.

Vi har i det hele tatt et veldig godt forhold til politiet her i fylket og får jobbe i fred.

Vi står uansett ikke å berger i timevis uten å slippe forbi trafikk. Når det er sagt, så er det personbilistene som aldri har tid til å vente. Lastebilnæringen klager veldig sjelden på at vi sperrer veien.

Trippelvarsling

Hverdagen for en bilberger endrer seg med årene. I dag er det mer regel enn unntak at også bergingsbilene skal være tidligst mulig på et skadested, med alt det fører med seg.

- Vi er med på trippelvarsling og rykker ut samtidig med nødetatene. Det har ført til at man må forberede seg til oppdragene på en annen måte rent psykisk. Nå kommer vi til stedet mens det enda er skadde og kanskje omkomne der. Det gir en større psykisk belastning, helt klart. Om regel begynner vi å rydde skadestedet når politiet er ferdig med sitt, frem til det hjelper jeg gjerne politiet med å dirigere trafikken. Jeg får også være med inn til skadestedet og se, slik at jeg kan forberede bergingen og bestille en trekkvogn eller annet utstyr jeg ser vi vil få bruk for. Hvis ulykken skjer to timer herfra, er det to timer spart hvis vi får rett utstyr til stedet innen vi får begynne å berge. Brannvesenet er også flinke til å ringe og fortelle hvor omfattende ulykken er, om det trengs en eller to bergingsbiler, og slike ting. Det er et samarbeid hele veien. Forsikringsselskap skal også kontaktes dersom oppdraget blir på over 15 000 kroner. Det skal ikke så mye til når det er en stor bil som er innblandet, sier Jo Roger.

Tett dialog

Viking Redningstjeneste har et nært samarbeid med If skadeforsikring og dialogen går som regel greit. Begge parter vet hva dette handler om.

- Nå har jeg også holdt på så mange år at jeg tar en del avgjørelser for dem, for å slippe diskusjoner. De aksepterer som regel de avgjørelsene vi tar. De forstår at vi er presset på tid når veien er stengt. Vi er tross alt på stedet og ser de beste løsningene. Det handler mye om tillit. Hos If er det fem personer som deler på denne rollen og som vi har kontakt med. De har spesialkompetanse på denne type oppdrag så vi snakker samme språk, sier Blengsli.

Likevel skjønner han ikke alltid politikken der forsikringsselskapene skroter et helt lass fra en bil som har vært av veien, når det tilsynelatende ser skadefritt ut.

Han nevner flere eksempler der han har tauet vrak rundt til kunder, men der ingen vil ha varene når de hører at bilen har lagt på siden.

Mest alene

Havarerte fiskelass er trolig det verste en bilberger kan tenke seg. Rekorden hos Blengsli bilberging er å håndlosse 30 tonn på seks og en halv time. Da var ti mann i sving. Som de fleste andre har også trønderen endel faste som han kan ringe når han får den type mannskapskrevende jobber. I tillegg er det alltid et idrettslag som vil tjene noen kroner.

Jo Roger jobber likevel mest alene. I dag har han ingen ansatte, men en kamerat tar noen kvelds- og helgevakter.

Verkstedet blir bare brukt til forefallende arbeid på eget utstyr nå. Bergingsbilen er jobben. Den dagen den står i ro har Jo Roger rikelig med kontorarbeid å ta hånd om.

- Det går fort ti tolv timer i uken på kontoret. Om vinteren rekker jeg kanskje bare innom kontoret en gang i uken. Da gjerne på sen kveldstid eller natt, det varierer, forklarer han.

Alt på stell

Noe som ikke varierer er vask og stell av bil og utstyr. Det må suppleres og være klart til neste økt, ellers har man fort et problem. Det er ikke sikkert han rekker hjem mellom oppdragene.

- For noen år siden ble det sprengkulde og vi startet første uken i januar med 107 oppdrag fra tirsdag klokken åtte til sent fredag kveld. Da måtte vi utsette oppdrag til lørdagen for å få litt søvn.

Vi hadde to biler i drift som gikk stort sett i ett og vi mistet kun en jobb i løpet av de dagene, ellers tok vi oss av alt. Det var så kaldt at vi ikke turte å stoppe motoren, minnes han.

Ikke alle oppdrag handler om bilberging. Jo Roger var omtrent fast ansatt i en måned da de nye bruene på E6 ved Grong skulle bygges for noen år tilbake. Da stilte han på fast klokkeslett med bergingsbilen for å trekke frem forskalingen med vinsjen.

Han forteller om flere lignende oppdrag. - Det er lov å si nei, men det er ikke noe artig å si nei i denne bransjen. Vi har aldri hatt underskudd etter 2005. I 2012 omsatte vi for 3,2 millioner kroner og hadde tusen oppdrag, forteller Blengsli.

Ny bil

Nå har han brukt en del av overskuddet og investert i nytt utstyr.

- Det var tid for fornying, samtidig som alt utstyret var nedbetalt. Vi måtte enten fornye oss eller avslutte. Bergingsbransjen har vært tøff økonomisk i det siste, det vet jo alle. Jeg har gått noen runder og har seriøst vurdert å legge bilene ut for salg. Vi må kunne leve av dette. Det blir en alt for dyr hobby. Og skal du leve av det, må du satse.

Jo Roger valgte å satse før Euro6 ville fordyre investeringen enda mer.

Tre turer til Holland sørget for at påbygget fra Falcom ble som han hadde tenkt også.

Dette er den første bergingsbilen han ikke har bygget opp selv.

Gode løsninger

- Det er ikke noe her som ikke verden har sett før. Støttebeina går skrått ut bak, stikka er lavere enn på den forrige og utskjæringen til tårnet gjør at jeg kan berge på en litt annen måte enn tidligere. Den løfter litt mer og er satt sammen av det beste løsningene på markedet. Men igjen, det er like mange meninger om hva som er riktig utstyr, som det er bilbergere. Som alltid var vi i grenseland på vekt, men det gikk bra, smiler han.

Nå har han også fått bygget om luftfjæringen hos Volvoforhandleren i Namsos. Et klokt hode der har ordnet det slik at man valgfritt kan avlastet fremste eller bakerste aksel på tandemen ved hjelp av en bryter.

- Dette er noe nytt Volvo har kommet med, og min bil er ifølge Wist Last og Buss først ut. Denne løsningen gjør at jeg kan tømme ballasttanken for et par tonn. Bilen blir tung nok foran uansett. Det er jo et evig problem, dette med å få 20 prosent av totalvekten foran på en bergingsbil når du har noe tungt i brilla. Avlaster jeg fremste aksel, flytter jeg vippepunktet lenger bakover. Dermed ser jeg heller ikke fordelen med en fireakslet bil. For å berge på en trang E6, trenger jeg en kortest mulig bil, sier han.

Sperrer

Støttebein foran har han også valgt bort, selv om kolleger som har det sier det er en helt ny verden å berge med. - Sikkert fint for dem som må jobbe på trange steder, men her i Namdalen får vi som sagt lov til å sperre veien når vi skal dra opp noe tungt, fastslår Jo Roger.

E6 gjennom Namdalen er hans rike, spesielt vinterstid. Når trafikkmeldingene på radioen nevner E6 sør for Majavatn, vet du at Blengsli er i nærheten.

Neste generasjon, Ole Henrik, begynte nylig som lærling hos Leiv Sand.

Blir det en femte generasjon Blengsli Bilberging?

- Jeg har sagt til begge ungene at de skal få komme hjem og overta hvis de vil, men de må prøve noe annet først og finne ut om det er dette de egentlig ønsker å drive med, smiler Jo Roger. Vi syns vi skimter et lite glimt av håp bak solbrillene.

Kommenter artikkelen
Anbefalte artikler

Nyhetsbrev

Send til en kollega

0.14