Overlevde mot alle odds

Ble med bilen utfor stupet

" Sjåføren klarte å hoppe ut i siste liten" meldte nyhetsmediene etter en dramatisk utforkjøring i Telemark. Sannheten er en helt annen.

Her er det brattere enn et bilde kan forklare. Foto: Håkon Finnerud

Her er det brattere enn et bilde kan forklare. Foto: Håkon Finnerud

Publisert Oppdatert

10. januar 2017. I Oslo laster yrkessjårføren en container som skal til Stavanger. Bulgareren har kjørt mange vinter i Norge og er bosatt i Kirkenes, men jobber nå for et firma i Østfold. Han har kjørt denne turen et utall ganger før. Kjenner veien og vet det er glatt. 47-åringen tar det med ro opp gjennom Telemark. Kveld blir til natt. Veien er dekket med snø. Det er nullføre. Rundt klokken halv ett svinger han av i Åmot og tar fatt på den smale veien vestover mot Dalen. Han legger merke til et enslig hus et stykke fra veien, men ellers er det øde og mørkt.

Dette bildet forteller det meste om turen utfor stupet. Her satt også sjåføren uten å ane hvor og når ferden ville stoppe. Foto: Håkon Finnerud

Dette bildet forteller det meste om turen utfor stupet. Her satt også sjåføren uten å ane hvor og når ferden ville stoppe. Foto: Håkon Finnerud

Veien går over i en slak nedoverbakke. I lyset fra bilen kan han se veikrysset der veien svinger svakt mot høyre. Han tar det helt rolig og føler han har kontroll, men i det han nærmer seg svingen merker han at hjulene ikke lystrer. I sakte fart glir forhjulene mer enn de styrer. Han merker at bilen går mer sideveis enn fremover, men har et lite håp om at den likevel skal ta seg rundt svingen. Autovernet kommer skrått mot ham og lager en dump lyd i det vogntoget legger det flatt. Utenfor blir alt svart. Veien forsvinner og han kjenner at bilen tipper bratt nedover. Det rister og buldrer de få sekundene det tar før vogntoget har stupt 70 meter nedover den steinete lia. Nederst treffer førerhuset noen trær og bilen tipper over på siden. Alt blir stille. Bare lyden av luft som lekker kan høres i den beksvarte natten. Sjåføren bevarer fatningen. Han får løst ut sikkerhetsbeltet som nettopp har berget livet hans og begynner å lete etter mobilen. Han finner den ikke. Trær stenger utveien gjennom frontruten, så han bruker heller kreftene på passasjerdøren. Utrolig hvor tung en slik dør blir i vannrett stilling. Til slutt får han den opp og kravler ut. Vantro kikker han oppover mot veien han kjørte på for bare noen minutter siden. Han kjenner det renner blod fra ansiktet og at ryggen verker, men han må opp. Han trenger hjelp.

Tilbake bak rattet

I denne svingen gikk det beint frem for den bulgarske sjåføren. Deretter stupte han og vogntoget 70 meter nedover en steinrøys. Foto: Håkon Finnerud

I denne svingen gikk det beint frem for den bulgarske sjåføren. Deretter stupte han og vogntoget 70 meter nedover en steinrøys. Foto: Håkon Finnerud

Huset. Det siste livstegnet han passerte for et par tre kilometer siden. Han må komme seg dit. Heldigvis har han gode sko og klær på seg, så turen i nattemørket går greit. Snart banker han på døren til intetanende telemarkinger. Han blir tatt inn i varmen og får hjelp til å ringe politiet. Etter noen år i Norge snakker han litt norsk, men ikke nok til å kunne fortelle alle detaljer om den siste timen. Politiet kontakter kollegahjelpen i NLF. Det er de som ringer kjørelederen og spør om firmaet hans har en bil i det aktuelle området. Han blir fortalt at den har gått utfor et stup, men at sjåføren klarte å hoppe ut og er i fin form. Kjørelederen våkner fort av den dramatiske meldingen, logger seg på og får bekreftet av gps'en at det er hans bil som ligger der. Han får også vite at politiet tar sjåføren med seg til Bø Hotel. Kjørelederen tar første ferge fra Moss og er i Bø tidlig på morgenen. I lobbyen sitter en bulgarsk sjåfør i en stol og halvsover. Han smiler og er ved godt mot. Han forteller nå at han aldri hoppet ut av bilen, men tvert imot ble med hele veien ned. De to bestemmer seg for å dra til ulykkesstedet for å hente tingene hans. Der er allerede bergingsselskapet på plass.

Vogntoget kom opp samme vei som det gikk ned. Foto: Håkon Finnerud

Vogntoget kom opp samme vei som det gikk ned. Foto: Håkon Finnerud

De planlegger en krevende bergingsoperasjon, men prioriterer å hjelpe sjåføren med å finne eiendelene sine. Det er så bratt at man må gå i tau for å ta seg ned til vraket. Sjåføren virker fortsatt å ta det hele med knusende ro. Han får tilbake sjåførkortet og noen bager med eiendeler. Telefonen finner han ikke denne gangen heller. På vei tilbake til Østfold, ber han kjørelederen om å få komme bak rattet igjen så fort som mulig, men firmaledelsen velger å se det an noen dager. Sjåføren får fri ut uken, før han får være ekstrasjåfør på rutebilen til Bergen i en periode.

Vinje bilberging.

På morgenkvisten får Vinje bilberging telefon om vogntoget, som ifølge meldingene har gått 100 meter ned i lia på riksveg 38 mellom Dalen og Åmot. Slike meldinger får man ikke hver dag, men da de får høre at sjåføren har kommet seg ut og alt er OK, senkes skuldrene et ekstra hakk før de går løs på den omfattende bergingsoperasjonen. De kjenner området. Vet at det er mye brattere enn et bilde kan fortelle. Alt peker i retning av en krevende jobb. Politi, veioperatør og bilbergere samler seg på stedet for å legge en plan mens det lysner av dag. Brannvesenet ankommer for å gjøre sine tiltak i forbindelse med lekkasjer. Den første dagen går med til å få oversikt, legge en plan og tappe kjøretøyet for olje og diesel, ettersom bilen ligger like over et vassdrag "En Guds lykke at han traff treet som stoppet farten såpass at han kom seg ut", tenker de som klatrer ned i tau for å komme til vraket. De skulle bare visst.. I enden av tauet ligger en knust Scania med gode dekk og ellers bra utstyr. På nyhetene fortelles fortsatt historien om sjåføren som klarte å hoppe ut i siste liten, i ren James Bond-stil. Han og kjørelederen stanser en times tid og prater med de andre på stedet, men merkelig nok kommer ikke den virkelige historien fra nattens drama for en dag denne gangen heller.

Flaks

Neste dag tar bilbergerne fatt på HMS-tiltakene rundt bergingen. Mye løs stein gjør sitt til at man må tenke nøye gjennom fremdriften. En mann settes til å passe på terrenget mellom veien og vraket, i tilfelle steiner skulle løsne. I løpet av dagen får man festet kjettinger og stropper i vraket. Konpleksiteten i bergingen gjør at det kun jobbes i dagslys. Først torsdag morgen, over to døgn etter ulykken, starter derfor selve bergingen. Hengeren kommer greit opp. Det samme gjør bilen. Den henger seg ikke særlig fast i terrenget og blir dratt på veien like etter at kveldsmørket nok en gang har senket seg over rv. 38. Vinje bilberging har egentlig kalkulert med både torsdag og fredag til bergingen, men en lang torsdag, fra åtte om morgenen til elleve om kvelden er det som skal til. Vraket er knust og ødelagt og utfordrende å få med seg.

Opprydningen i den bratte lia tar to dager. Ingen vanskelig berging, sett i ettertid, men utfordringen var at det var så bratt. Veien var også så smal på skadestedet at de måtte ha en kranbil i midten for å løfte og en bil på hver side for å dra etter. Rett utstyr og nok utstyr var avgjørende. Bergingsfirmaet stilte med tre biler og seks mann. I tillegg møtte veioperatøren opp med ytterligere mannskap. "Utrolig flaks at sjåføren klarte å hoppe ut", gjentar alle som er på stedet. Ingen av dem tror han ville overlevd den ville ferden nedover mot dalbunnen. TransportMagasinet kan med dette avsløre at han gjorde faktisk det. Dette ble derfor en historie med lykkelig slutt, men mest av alt en historie om et menneske med en ufattelig stor dose flaks.