Lastebiler i verden: De vakre veiers land
Er du lei av folk og kø, da er Island et knallgodt alternativ. Øya har kun 320 000 innbyggere, men er i geografisk utstrekning på størrelse med Østerrike og Sveits lagt sammen. Dette golde landområdet ute i Nord-Atlanteren måler omtrent 550 km ganger 300 km i høyde og bredde. Men på grunn av de dype fjordene, er kystlinjen mer enn 5000 kilometer lang. Fenomenet kjenner vi nordmenn godt.
Hovedstaden Reykjavik ligger i vest, og rundt en tredjedel av innbyggerne bor her. Aluminiumsprodusenten Alcoa – ikke minst kjent for fete lastebilhjul – opererer her på grunn av ekstremt lave energikostnader. Handel er en viktig del av næringslivet, og selvsagt er fisket sentralt. Fersk sjømat får du rett fra havet i den gamle havnen, men mye av fisken er levert andre steder på øya og fraktet hit fra de andre kystbyene for eksport.
Dessuten blomstrer turismen. I 2015 besøkte sannsynligvis for første gang mer enn én million mennesker Island. Reykjavik sentrum er nærmest oversvømt av amerikanske korsfarere og kinesiske bussgrupper. Landet led i 2007 som kjent av en massiv bankkrise, noe som i dag synes å kompenseres med i blant absurd høye priser. Dessverre oppleves Island i øyeblikket som saftig dyrt!
Men fascineres du av mektige natur er det likevel verdt det. Selv ikke Norge kan tilby en slik kompakt palett med ur-skjønnhet, vulkaner, isbreer, mosegrodde sletter, lavaørkener, fjell og fjorder. Og da foreslår jeg ganske enkelt «ringvei 1», en nesten 1400 kilometer mektig runde rundt landet.
Ringvei 1
Du skal ikke mange kilometerne ut fra Reykjavik før fire felt snevrer inn til to. Hovedpulsåren på øya er ikke noe mer enn en enkel landevei. For å forenkle snøbrøytingen om vinteren, ligger dessuten veien alltid litt hevet i terrenget. Havarifelt eksisterer ikke, og den som bare et øyeblikk skjener utenfor kjørefeltet kommer uunngåelig til å rulle ned i grøften.
TM besøkte Island for noen år siden også. Da møtte vi blant annet Pink Lady.
Nord for Reykjavik går veien gjennom en bratt tunnel under fjorden. Her koster det drøyt 200 kroner for lastebiler. Ellers er det lite bomveier. Man ruller i timevis over lange strekninger av avkjølt lava og mellom grønne jordbruksområder. Bøndene her lever tilsynelatende et nøysomt og enkelt liv.
Utallige sauer løper sommerstid fritt rundt, selv på hovedveien (som de åpenbart elsker!). Robuste islandshester traver rundt på sine enorme beitemarker. Polar-reven koser seg over et utrolig rikt fugleliv. Påtagelig er også den totale mangelen på trær. Island har hatt skog tidligere, og var visstnok opp til en femtedel dekket av bjørkeskog. Men den hadde vikingene og kelterne som bebodde øya i begynnelsen av vår tidsregning åpenbart god bruk for til andre formål.
Med 100-150 kilometers mellomrom dukker det opp et «tettsted», en bensinstasjon, noen få hus, kanskje et par småbedrifter. Er du sulten, så er imidlertid menyene noe ensformig: Burgere eller stekt fisk og chips, uansett alltid badet i varmt fett.
«Metropolen»
Med sine 18.000 innbyggere er derfor Akureyri i nord nærmest som en metropol å regne, med både skipsverft og hermetikkfabrikk. Men straks forsvinner også dette i bakspeilet, og veien begynner å stige mot fjellene. Vi opplever fontener av kokende vann, turkise bassenger, og svovelstank.
Den spesielle attraksjonen, en forhistorisk skog, er noe internasjonale filmproduksjoner har oppdaget. Og det har nærmest blitt en gudegave for Hörður Kristjansson. Hans spesialutstyrte Iveco har fått faste kunder i filmbransjen, og brukes i lange perioder som et fristed på filmsettene. For ham er det en kjærkommen avveksling fra distribusjonskjøring rundt hovedstaden.
I fjellet er det heftige stigninger og svingete fjellpass, og bildearkivene til politiet er full av alvorlige ulykker. Den farligste delen av øya er fjellene på vei 93 fra Egilsstadir i øst til fergeleiet på Seydisfjordur, der ferja fra Hirtshals i Danmark kommer.
"Utfordrende", kaller Pördur Úlfarsson kjøringen, og fortsetter: "Hver dag er forskjellig. Vintrene går med til å kjempe mot kraftig vind og is. Kjedelig er det aldri!". Han og Scaniaen leverer biodiesel til transport og små kraftverk. Han får støtte av Oli Gunnarsson, som kjører sitt Mercedes-sett rundt til små havner rundt på øya for å levere og hente last fra trålerne. Her gjelder det å være konsentrert.
Lange ettfeltsbroer
I sørøst går ringveien delvis over til å bli grusvei, og trafikken er enda mer sparsom. Mange sjåfører foretrekker den nordlige ruten, ganske enkelt fordi det er flere bensinstasjoner. Den sørlige ruten er til gjengjeld ubeskrivelig vakker. Men strekningen er også beryktet for mye nedbør, til dels kombinert med ondskapsfull kuling på kysten.
Over de mange elvene møter man ofte ettfeltsbroer på flere hundre meters lengde, og med bratte ramper. Definitivt krevende hvis to fullastede biler møtes i tåke eller snødrev. På den annen side er vel dette noe av attraksjonen ved yrket som mer sentraltkjørende europeiske sjåfører mister mer og mer med alle sine automatiske systemer.
Island er del av EØS-området, men ikke av EU. Dermed beholder islendingene selv kontroll med de fleste forskrifter, også reglene for kjøre- og hviletid. Med utgangspunkt i at det ofte er langt mellom siviliserte rasteplasser, tolereres i praksis både en halv og en hel times strekk over normert kjøretid om nødvendig.
«Ulempen» ved å være islandsk lastebilsjåfør er at man sjelden får gleden av å krysse landegrenser. Til gjengjeld plages man heller ikke med lavkostkonkurranse fra utlandet. Nå er det riktignok heller ikke på Island snakk om å tjene en formue som sjåfør, men takket være et godt regulert arbeidsliv er vilkår og lønn ganske ok.
