23948sdkhjf

Det finnes en lastebilgud

Jeg har nettopp kommet hjem fra mitt livs største messeopplevelse. Klarer ikke lande ennå. Jeg er høy på opplevelser og må bare sette meg ned for å dele noen av tankene mine akkurat nå.

Crewet på messa, messegeneral Bjørn Magnussen samt redaksjonen har jobbet lange dager og netter. Skjønt jobbet - det føles ikke slik. Det føles mer som en gedigen vitamininnsprøyting.

Jeg har møtt mange mennesker. Mennesker jeg har sett opp til. Mennesker som har lært meg mye. Så har jeg da kanskje også mye å lære.

Det paradoksale er at det er de "vanlige" mennesker jeg har møtt som har vært de mest interessante. De som har en historie å fortelle. Og det har de fleste, bare vi er flinke nok til å lytte og se menneskene rundt oss.

Det er det det handler om. Vi vil alle bli sett. Men da må også vi se selv. Jeg har tenkt litt på dette denne helgen.

Jeg møtte Ingar Kvia. Ildsjelen som har brukt absolutt all sin tid i 10 år på å samle inn penger slik at et sykehus i Tanzania skal ha en lastebil og litt utstyr for å klare seg. Han prater som en foss, men slår seg ikke på brystet tross det fabelaktige han har klart. På ti år har han samlet inn 7,5 millioner kroner. Nok til å ordne et helt eget lite samfunn og hjelpe mennesker i nød. Jeg må huske å lage noe på ham en gang.

Jeg pratet med en haug av våre forumbrukere på Bergli Truckstop. Mennesker som er stolte av jobben sin. Trailermyggen med ny bil, de to gutta som ba oss om å kjøre dem til "nærmeste bil med fri eksos", danskene som danset gjennom natta på Truckers Music Festival, Boije, Guldager samt en bataljon av gamle lesere som gikk der og gliste. Av og til kom en røverhistorie. Andre ganger kom triste saker frem. Dette binder oss sammen!

Jeg har også kommet nærmere tidligere kollegaer. Samt blitt bedre kjent med nye. Fredrik som er administrator på forumet er en av disse. Adrian som legger ned enormt mye jobb på forumet er en annen. Han rakk jeg ikke prate mye med - vi får gjøre det neste gang, Adrian.

Jeg møtte igjen utstillere jeg bare ser på messer, men som er med på å forme transportbransjen gjennom jobben sin. Som lager nye løsninger. Slik den notorisk blide sørlendingen med trucken, Olav Lauvdal. Han viste en gang frem produktene sine til Sveriges statsminister Gøran Persson uten å kjenne ham igjen, og ba ham ta kontakt i tilfelle han en gang begynte å kjøre truck.

Jeg tenker på hvor stolte alle er av bilene sine. Av yrket sitt. Tror ikke det er like mange snekkere som oppgraderer snekkerbeltet sitt, eller rørleggere som går med trøyer av tanga si.

Jeg tenker på "Onnaien" som kjørte med V8-buss fra Jæren omtrent uten stans til Oslo for å være med på konvoi til messa. En konvoi som ble iscenesatt av Jon Sandem. Han fikk et lass nordover like før start og fikk ikke vært med. Tross all jobb han har lagt i det.

Jeg tenker på Ola Sandøy som ikke fikk vært med fordi han nå sitter i fengsel for uaktsomt bildrap. Jeg tenker på Geir Hansen som ble frikjent for det samme. Han var der.

Nå som jeg skriver dette, får det meg til å se hvor priviligert jeg er. Om et par uker har jeg tilbrakt nøyaktig halvparten av mitt liv i TransportMagasinet. 17 år. Jeg tipper jeg går for 17 nye.

Det er takket være dere. Jeg vil gi en stor takk til alle som var på TRANSPORTmessa 2009.

Vi er en stor familie. En menighet. Og nå vet jeg at Gud har lappen!

Kommenter artikkelen
Anbefalte artikler

Nyhetsbrev

Send til en kollega

0.094