AS Langtransport: Det store eventyret
Denne saken ble først publisert i 2015. Hans Arvid Austestad har akkurat parkert foran Norsk Scania sin avdeling i Bergen. Folk kikker i vinduene, kommer ut fra verkstedet og sender lange blikk mot lastebilen som har gjenoppstått fra gullalderen. Scania 140, i fargene og med logoen til ærverdige Langtransport, firmaet som det fortsatt gir status å ha jobbet for. Sjåførene hadde reunion for tre år siden. Noen syslet med tanken om en bok, andre ville bygge bil. Nå har de gjort begge deler.
Trivsel
- Jeg tror alt dette har med trivsel å gjøre, og kameratskapet i den tiden. Langtransport var de første i Bergen som kjørte på utlandet. Selv begynte jeg som sjåfør hos Alvin Tangerås og kjørte på Oslo med en Volvo F86, da jeg var 20 år gammel. Jeg ble alltid like stor i øynene hver gang jeg traff en av bilene til Langtransport. De som kom med bananer fra Hamburg og leverte fisk i Frankrike. De bilene representerte et eventyr og det gjorde noe med meg, forteller Hans Arvid.
I 1977 startet han selv på det store eventyret, da han fikk jobb i Langtransport. Nærmere himmelen kom man ikke på den tiden. Han husker fortsatt den lørdagen da han kjørte første turen til Engelsviken i Østfold for å laste sild, og han vil aldri glemme den.
Fergen
- Det var noe spesielt når du lastet og visste at du måtte nå fergen i Kristiansand og skulle til utlandet. Jeg var med Knut Espeland på opplæring første utlandsturen til Boulogne i Frankrike. Da vi kjørte hjemover stusset jeg litt på om dette var noe for meg, fordi det var ganske tøffe tak på grensene for en kar som kunne lite språk. Men disse utfordringene gikk seg fort til. Jeg husker godt formaningen jeg fikk av Espeland på første turen: «Nå må du anlegge bart og begynne å drikke rødvin!»
Det ble flere turer på Hans Arvid. Tyskland, Frankrike, Belgia. Kartene ble ofte tegnet på en serviett av en god kollega.
Telefon
Det var det han hadde og hjelpe seg med. Mobiltelefonen var enda ikke oppfunnet.
- Alt dette førte nok til den kameratskapen som sitter så sterkt i minnet. Vi fikk beskjed hvor vi skulle og ringte hjem når vi var tom. Sjåfører møttes i Antwerpen eller langs veien og tonen var alltid særdeles god. Sjåførene gjorde aldri forskjell på folk. Jeg merket det veldig da jeg begynte i Langtransport. Jeg kom rett inn i miljøet og fikk en bil og vi gjorde alle samme jobben. Ingen slåss om de beste lassene. Vi hadde fast lønn og tre uker kjøring og en uke fri. Måtte vi jobbe i friuken, fikk vi 1200 kroner ekstra betalt.
Setesdalen
Hans Arvid savner samholdet, men klarer også å huske hvor slitsom denne jobben egentlig var. - Vi har glemt mesteparten av slitet og husker det som var moro. Men et slit var det. Først og fremst å rekke den fergen i Kristiansand. Hurtigruten, som hadde fisk med fra Nord-Norge til Bergen, var alltid for sen. Vi rakk kanskje siste ferge fra Kvandal til Kinsarvik og kjørte det remmer og tøy kunne holde nedover Setesdalen. Vinter eller vår, det var ingen unnskyldning. Hallvard Lerøy skulle ha fisken sin ut med den fergen fra Kristiansand. Det var ingen kjære mor, erkjenner Hans Arvid.
Dekk
Så hvem var disse menneskene? Hva slags folk var det som følte dragning til denne jobben? - Det var John Nesse sin jobb å ansette folk og han hadde troen på bondegutter fra landet, som var vant til å jobbe. Kom du fra Bergen måtte du helst ha kjørt tidligere. Jeg husker han var streng når han ansatte nye sjåfører. Vi måtte for eksempel klare å bytte dekk selv og den gang var det dekk med slange, felgband og ringer. Det var sjåførens jobb å være med på. Det samme med oljeskift. Det var en del av jobben vår mens vi ventet på lass ut igjen. Om sommeren malte vi felger og flikket på bilene. De skulle være i orden og se bra ut. Disse bilene ga status. Det var en eksklusiv jobb, og et eventyr, der man måtte stole på seg selv. Når det er sagt, så følte jeg meg trygg hele tiden. Vi lærte noen gloser her og der og klarte å gjøre oss forstått.
Polen
Jeg var forresten første sjåfør fra Langtransport som var i Polen i 1980. Det var annerledes. Papirene fikk jeg på sjømannskirken i Hamburg. Jeg husker jeg skulle sør for Warszawa og laste jordbær. Jeg følte meg ganske alene i verden da jeg parkerte i Polen første kvelden. Vi måtte registrere hvor mye penger vi hadde med inn og det skulle stemme når vi skulle ut igjen. Vi måtte kjøpe kuponger som vi kunne handle for mens vi var der, for vi fikk ikke bruke egne penger i Polen. En dansk kollega tipset meg likevel om å gjemme unna noen tyske mark. Han sa jeg ville havne i situasjoner der jeg måtte bestikke folk. Jeg gjemte noen sedler i skoen og de fikk jeg bruk for. Da jeg skulle tanke diesel var det to pumper å velge i. En for kuponger og en for cash. Jeg fylte tankene på den siste.
Nils Fredrik
En annen legende fra denne tiden er Nils Fredrik Nilsen. Han var bussjåfør da de første vogntogene fra Langtransport begynte å rulle i Bergens gater. Han opplevde eventyret på sin måte. - Sist på 60-tallet var det ikke så vanlig å se biler som kjørte langtransport i det hele tatt i Bergen. Så det å se nye vogntog med flotte farger og den fisken på siden var sensasjonelt. Vi hadde aldri sett noe lignende. Skulle noe i dag ha matchet opplevelsen jeg hadde, måtte det vært om en jumbojet nødlandet på motorveien i Åsane. Det var på det nivået, sier Nils Fredrik.
Han var så heldig at naboen begynte å kjøre for Langtransport og han fikk være med en prøvetur. Siden ble han ansatt og eventyret var i gang. Året var 1970 og Nils Fredrik var 22 år gammel.
- Det å skulle reise ut i Europa med lastebil føltes bort imot som å skulle reise til månen. Det å bli ansatt i Langtransport snudde opp-ned på livet ditt. Hverdagen kom jo brått på, for det var beinhardt arbeid og vi måtte begynne med de eldste bilene og jobbe oss opp. Problemer måtte du løse selv, enten det handlet om bilen eller deg selv. To turer som sidemann og så måtte du klare deg selv, erkjenner han.
Gullalderen
Bergenseren kjørte frem til 1978, da han overtok en av bilene. Tilsammen hadde han 10 eventyrlige år i Langtransport, før han fortsatte som bileier, men nå i Stie's. I 2006 fusjonerte han selskapet sitt inn i Byrknes Auto og var der frem til 2011. De siste årene har han tatt oppdrag som sjåfør for diverse transportører i Bergen. Nils Fredrik fikk med seg gullalderen i norsk utenlandstransport, men også nedturen.
Muren
- På begynnelsen av 80-tallet kom oppdrettslaksen på banen. Jeg husker på midten av 80-tallet da totalproduksjonen nærmet seg 50 000 tonn. Det var et gigantisk tall og vi diskuterte hvor dette skulle ende. Hvordan kunne vi finne returlast til alle bilene som skulle frakte laksen ut av landet. I dag har lakseeksporten forlengst passert en million tonn. Tiåret fra '80 til '90 var Europa fremdeles delt, muren eksisterte. Det var nok gullalderen for norsk lastebiltransport på utlandet, slår Nils Fredrik fast.
Boken
Sammen med Hans Arvid har Nils Fredrik forskuttert en del av utgiftene for å gjenføde 140'en. Boken «Vi som kjørte Langtransport», som ble lansert for noen år tilbake gikk i pluss med noen hundre tusen kroner og etter innspill fra Hans Arvid mente foreningen bak boken at en restaurert Langtransportbil burde bli neste prosjekt. Hans Arvid hadde allerede tatt vare på den første bilen han hadde i Langtransport. En gjennomrustet Scania110. Han fikk også tak i et VBK-skap fra 1974, originalskapet til en av de andre bilene han selv kjørte, og han samlet i tillegg det han kom over av skjermer og deler.
Vinstra
Enigheten var stor om å gå i gang. Et meget godt emne av en Scania 140 tippbil ble derfor sporet opp på Vinstra og prosjektet var i gang.
- Vi kjørte den til Scania på Brunkeberg. Jeg kjente entusiasten Tor Djupedal fra tidligere og han lovet å gjøre en god jobb. De ribbet hele rammen og forlenget den til 4,20 hjulavstand. Så tok vi bilen hjem til meg for å gjøre resten. Skapet var råttent i bunnen, så vi la det på siden og gikk løs en hel gjeng. Jeg må trekke frem Nils Åge Eide, som var der hver helg og hjalp til. Men det var flere andre også som gjorde en formidabel innsats, bekrefter han.
Repsett
Turboen på bilen måtte repareres og Scania hadde heldigvis ett repsett igjen i Oslo. Motoren var fort oppe og gikk. Alle hullene i rammen ble tettet og etter at skapet ble montert i januar 2014, sendte de bilen til Sæby i Danmark. Stiholt var verkstedet Langtransportsjåførene brukte på 70-tallet, så det var litt nostalgi forbundet med å sende bilen tilbake dit. Danskene la siste hånd på verket og sørget for å sveise all rust, få på ny lakk og reklame. Bensinaggregatet fra Thermoking ble montert hos Knut Hansen i Padborg.
Låneavtale
- Vi fikk en låneavtale på det aggregatet, det siste de hadde, fordi eieren likte prosjektet så godt. Til slutt tok Karl Johan Buur på seg å trekke opp bilen innvendig i løpet av fire dager, slik at vi nådde transportmessa på Gardermoen i fjor. 140'en ble trekt med plysj, slik enkelte av sjåførene fikk den gang bilen var ny. Hyllen over frontruten er også på plass. En hylle bare bilene fra Langtransport hadde, for å montere radioen på. Den ble laget på Stiholt i sin tid, sammen med den helt spesielle solskjermen disse bilene hadde, forteller Hans Arvid.
Boksalg
Som leserne kanskje har gjettet, så holdt ikke budsjettet etter boksalget til den omfattende restaureringsjobben. Bilen fremstår i dag nærmest finere enn da den var ny.
- Nå håper vi boksalget tar seg opp, smiler han.
Hjemme i Fusa har han en tilhenger stående, som han svært gjerne skulle hatt hengende bak. - Den fikk vi byttet til oss mot en bok og den kommer nok på veien den også, om noen år, lover Hans Arvid. Vi gleder oss!
