Et eventyrlig liv

Didde fyller 75

Ingebrigt Wangensten Gjerde har satt sitt preg på norsk transport gjennom et helt liv. I dag feirer vi ham i form av et gjensyn med intervjuet vi gjorde for seks år siden.

Gratulerer med dagen, Didde. Foto: Frode Tellevik
Gratulerer med dagen, Didde. Foto: Frode Tellevik
Publisert

Sommeren 2006 kunne Didde se tilbake på 50 år som yrkessjåfør. Det første vi spurte ham om var hvorfor han i alle år har blitt kalt Didde.

Forklaringen er enkel; liten gutt som ikke klarte å si Ingebrigt. Han sa ”idde”. To eldre søstre begynte da å kalle ham Didde og det har han blitt kalt siden.

Oppvokst som han er i Lærdal, innerst i Sognefjorden, lærte den etter hvert så drevne kontinentsjåføren kanskje ikke så mye om køkultur. Så at han slet litt med å innordne seg på grensepasseringer på kontinentet på 70- og 80-tallet, er kanskje ikke så rart. Didde fant seg aldri til rette bakerst i de køene. Med en fremtoning og kroppsbygning som kunne skremme de fleste vant han som regel diskusjonene som oppsto også.

”Du må presse deg frem. Det er ingen som roper deg opp når det er din tur”, var rådet han ga til andre nordmenn i utenriksfart.

Didde foran Eggum sin Mercedes Benz 1418, som han blant annet kjørte til Polen med for å hente bær i 1968. Foto: privat
Didde foran Eggum sin Mercedes Benz 1418, som han blant annet kjørte til Polen med for å hente bær i 1968. Foto: privat

- Min første utenlandstur hadde jeg med brisling til Sverige i 1963, i en 1952-modell Chevrolet. Den hadde bare 60 liters tank og gikk på bensin, så jeg hadde med fire jerrykanner som jeg etterfylte med, forteller han. Men la oss starte forfra. Med Didde, fem år gammel, og en Chevrolet.

- Min interesse for lastebiler begynte egentlig i 1948, da en slektning av far min fikk ny Chevrolet. Grønn med svarte skjermer og hydraulisk tipp. Jeg var fem år og fikk være med å kjøre revemat fra kaien i Lærdal over Filefjell til Øye i Valdres. Det var min første tur, minnes Didde.

Skoletiden ble sterkt preget av lastebilinteressen og så sant det var tid, gikk ettermiddagene med til å være med i traktorer og lastebiler hos en lokal entreprenør. - Etter realskolen dro jeg til sjøs. Og da jeg kom tilbake i 1961 tok jeg sertifikat for lastebil en fredag og begynte min sjåførkarriere i Årdal om mandagen. Han begynte altså sjåføryrket for over 56 år siden, som sjåfør på samvirkelaget i Årdal

I starten av karrieren kjørte Didde for flere transportører i indre Sogn. Fruktkjøring var god butikk på den tiden og sørget for gode dager langt utover høsten for lastebilfolket. Men vintrene var heller stille. Da tok Didde seg to-tre turer som sjømann på båtene som hentet råstoff til aluminiumsverket i Årdal i Sør-Amerika.

- I 1966 fikk jeg fast jobb hos Eggum på Hermannsverk. Det var da utenlandskjøringen startet for alvor for min del, med henting av bær i Polen, Finland og Sverige med en Mercedes Benz 1418, til syltetøyproduksjonen hos Drægni. I 1970 begynte jeg å jobbe for Einar Kristiansen i Årdal og fikk en toakslet Scania 76. Også her handlet det mest om eksport.

- Det ble mye kjetting opp fra Årdal med tung henger bak den bilen på vinteren, minnes Didde. På en av turene til Rijeka i Jugoslavia var han uheldig og gikk av veien i Sverige med den. Belønningen var en ny Scania 110 da han kom hjem igjen. - Jeg hadde tre ganske nye biler etter hverandre i løpet av de fire årene jeg var hos Einar Kristiansen.

På denne tiden ble også autovernfabrikken Vik Verk bygget. I tillegg ble det produsert takhimlinger der, noe som skapte et stort transportbehov til kontinentet. Didde forteller om en artig episode i forbindelse med leveringer på et stort sykehus i Tyskland. Han fikk nemlig se bilen han kjørte igjen i en Derrick-episode.

Scania 141 var den fjerde bilen Didde kjørte hos Th. Holene & sønn. Han byttet bil annet hvert år i løpet av de 28 årene han var der. Foto: Privat
Scania 141 var den fjerde bilen Didde kjørte hos Th. Holene & sønn. Han byttet bil annet hvert år i løpet av de 28 årene han var der. Foto: Privat

I 1974 overtok Thorbjørn Holene kjøringen fra Vik Verk. Didde fikk forespørsel om han ville fortsette hos ham og slo til. - Kjøringen fra Vik var gunstig for meg som bodde i Lærdal, så derfor fulgte jeg med kjøringen over til Holene. Vi kjørte mye til skipsindustrien den gang. Blant annet hadde jeg 18 turer til Hellas med takhimlinger i løpet av 74 og 75, forteller han.

En av turene gjennom Østerrike og Jugoslavia til Hellas husker han spesielt godt. Det han ikke visste underveis var at han snart skulle havne midt i Kyproskrisen i august 1974. - Da vi kom over grensen møtte vi en lang kø med biler på vei ut av landet mens nesten ingen var på vei inn. En norsk dame fikk se meg og ropte at jeg måtte snu, for det var brutt ut krig i Hellas. Jeg svarte at jeg måtte levere lasset mitt først. Jeg kunne jo ikke snu med fullt lass.

Jeg hadde med en kamerat fra Sogndal på den turen. Han hadde ikke sertifikat, men var flink til å kjøre bil. Vi fikk klar beskjed om at vi ikke fikk kjøre med lys på natten, men da så vi jo ingenting, så jeg hadde lys på og vi ble selvsagt stoppet. Soldatene sto klare med geværkolbene og skulle knuse lyktene på bilen, men de ga seg da jeg lovet å parkere for natten.

- Vi kom til Pireus og kontaktet speditøren og rederiet som skulle ha varene og fikk beskjed om bare å ta det med ro. Det ble 14 dager på hotell med møteplikt på tollen to ganger for dagen. Telefoner og banker var stengt, så vi fikk ikke gitt beskjed til noen i Norge i løpet av de ukene. Avisen hjemme skrev at jeg var der og at ingen fikk kontakt med meg, men kona Gudveig tok det helt med ro. Jeg har alltid sagt til henne at hun ikke trenger å vente på meg før jeg står i døra, sier Didde og smiler.

Han levde godt på hotellet mens han var etterlyst. Krigen så han ikke så mye til. Turene til Hellas for TH Holene midt på 70-tallet skulle bli starten på en 28 år lang karriere der, frem til de mistet kjøringen for aluminiumsverket i Vik i Sogn.

- Han som overtok jobben etter meg hos Holene, omkom i brannen på ”Scandinavian Star”. Jeg var med og hentet bilen på ferja, selv om jeg hadde tatt permisjon for å kjøre drosje hjemme i Lærdal. Lasset med himlinger måtte kasseres på grunn av lukt og det krevde veldig mye arbeid for å bli kvitt lukten etter brannen. Likevel overtok jeg den bilen og det førte til 12 nye år hos Holene, forteller Didde.

Didde slik de fleste husker ham fra midten på 70-tallet. Foto: Privat
Didde slik de fleste husker ham fra midten på 70-tallet. Foto: Privat

Han har ført dagbok i alle årene han har kjørt. En eske med notisbøker inneholder hele hans historie på veien. Fra 1970, da han begynte å kjøre på prosenter, noterte Didde også tonnasje og pris på alle turene han tok. I tillegg er reisekassen sirlig notert. På den tiden ble reisekassen oppgjort bare to ganger i året, så det lønte seg å holde orden.

Han mener selv at han har vært mer på kontinentet enn han har vært i Norge gjennom de aktive årene. Det er lenge siden han sluttet å bruke kart i Tyskland og Frankrike. Fra 2002 og utover kjørte han mellom Høyanger og Tyskland for Per A. Øren, frem til felgfabrikken gikk konkurs i 2009.

Opptil 20 lass til kontinentet i uken ble plutselig borte og 17 biler måtte parkere på dagen. Didde var på den tiden sykemeldt og jobbet bare 50 %. - Jeg skadet meg på ferjekaien på Hella en vinterdag det snødde fælt. En bil fra LRN fikk stopp i bakken og begynte å seile bakover mot personbilene som sto der.

Jeg tok en kjetting med meg og skulle løpe bort å hive den under hjulet hans, men før jeg kom så langt datt jeg og pådro meg kompresjon i nakken. Det har forandret livet mitt. Jeg har vært sterk som en bjørn og aldri vært sjuk i hele mitt liv før dette skjedde og så ble jeg 100 % sykemeldt.

Etter hvert kom han tilbake i jobb, men da en truckfører på Møre litt senere veltet to paller over ham ødela han en arm og brakk ryggen på to plasser. - Jeg trente meg opp igjen etter det også, men nå er det en kneoperasjon og en gammel nerveskade jeg sliter med.

Jeg ville ikke gått glipp av en dag i karrieren. Jeg har kjørt mange slags biler og opplevd gullalderen for de norske sjåførene på kontinentet i 70-årene, den gang vennskap og gode kolleger var viktigere enn konkurranse. Vi som kjørte på prosenter for Einar Kristiansen tjente både tre og fire ganger bedre enn industriarbeideren på verket dengang, sier han.

Dessverre er mange av kollegene fra den tiden borte nå. Didde forsøker fortsatt å holde kontakten med de som er igjen. Facebook er en fin ting i så måte. Han har mange venner, i alle aldre. I dag sender vi alle en varm hilsen over fjellet til Lærdal. En legende fyller 75 år og vi gratulerer så særdeles mye.

Les om legendene i TransportMagasinet. Abonnement får du tak i her.