3

Bilder

Vi treffes over en kaffekopp på en kafé i Tromsø. Einar er et kafé-menneske, røper han.

Korrekt antrukket i jakke fra Byrknes Auto er det vanskelig å forestille seg en tidligere UP-sjef på andre siden av bordet.

- Jeg trakket mye på verkstedet til Ramfjord Bussruter som ung og begynte tidlig å jobbe litt der i skoleferiene. Etter skolen begynte jeg fast der. Den gang var vi så heldig at vi ungdommene ofte fikk kjøre busser og vogntog inn og ut av verkstedet, minnes han.

Det tente en gnist i Einar som han fortsatt ikke har blitt kvitt.

Noen år som yrkessjåfør ble det tid til, før Einar tok til med politiutdannelsen i Oslo.

Frikvelder og helger gikk med til å holde kontakten med transportmiljøet. Sommerferiene ble tilbrakt som ferieavløser bak rattet på buss og vogntog hjemme i Tromsø.

- Jeg ville holde sjåføryrket ved like. Det var viktig for meg. Nordnorske sjåfører var stadig i Oslo og mange av dem bodde den gang på Hotel Standard i Pilestredet. Så sant jeg hadde fri ble jeg med dem for å hjelpe med lasting, forteller Einar.

Hans karriere i politiet skulle også handle mye om livet på veien. Kriminalsaker har han aldri interessert seg for. Etter en tid på ordensavdelingen ved politikammeret i Tromsø havnet han i UP og da med spesielt fokus på transportbransjen. Nå kunne han holde seg oppdatert og vedlikeholde kontakten med bransjen han likte så godt.

- Jeg har bestandig vært en gatas mann. Med ansvar for kontroll av kjøre- og hviletidsbestemmelser har han alltid ment at det som har med bagateller å gjøre, skal man ikke henge seg opp i.

Hvordan har det vært å jobbe i to leire, spør vi. Fra sjåførkollega til kontrollerende myndighet?

- Jeg har ikke opplevd problemer med det. Det har gått veldig greit. Veldig mange kjente man jo fra før når de ble stanset i kontroll, men det var aldri noe problem. Som sagt passet vi på å være rettferdige og se bort fra bagatellene.

Etter en halv mannsalder i politiet gikk Einar lei. - Slik er det vel med alt, sier han og ser spørrende på meg. Jeg nikker.

- Jeg savner ikke jobben i politiet en centimeter. Kolleger og jobben i seg selv var helt grei og jeg hadde en fantastisk sjef i Odd Reidar Humlegård som fikk meg til å holde på lengre enn jeg egentlig hadde tenkt. Men man var uansett tilgjengelig 24 timer i døgnet.

En sensommerdag i 2006 skrev Einar oppsigelsen.

Einar fant snart veien tilbake til lastebilyrket etter politikarrieren. Gamle kjente og håndtering av tungt utstyr lokket.

Først var planen å leie seg ut, men han endte opp som vanlig lønnsmottaker hos dem han nå kjører for. - Hos Byrknes har jeg i dag status som fast avløser. De ringer når de trenger meg. Vestlandsbedriften har blant annet kontrakt på frakt av matvarer fra Tromsø til Vesterålen og Finnmark for ASKO.

Når han ikke kjører matvarer til Finnmark eller Vesterålen for Byrknes Auto er han ofte beskjeftiget med frakt av reinsdyr. Oskal Siida heter bedriften som frakter og slakter rein for reineiere i Troms og Finnmark. En spesiell og spennende jobb som han og kollega Ivar Engstad deler på.

- Vi har en bil og to traller, en der vi laster levende rein i to etasjer og en frysetralle for hengende slakt. Noen ganger kjører vi i lag og noen ganger alene. Vår og høst er det spesielt mye kjøring, mens reinen skal skifte beite.

Det er utfordrende å frakte rein. De blir fort stresset. Man må opptre rolig og sortere dem godt. Ikke blande kalv med voksne dyr og slike ting.

Er dyrene små, laster Einar godt over 200 levende rein på et lass. Normalen ligger på rundt 160. Dyrene skal tross alt ha sin lovbestemte plass.

Bak rattet får han god tid til å tenke. Viddene i Finnmark er endeløse og ofte er man ganske alene. I slike situasjoner tenker man ofte de lange tankene.

Vi kan ikke dy oss og lurer på hva han syns om kontrollregimet langs veien, nå som han er yrkessjåfør igjen.

- Tatt i betraktning slik bestemmelsene er laget, altså mest tilpasset sentral-Europa, så syns jeg jo det enkelte ganger bør vises både fornuft og forståelse med de forholdene vi har å sloss med her i Norge. Man prøver jo å planlegge rutene så godt man kan, men det er ikke alltid man kommer til en utbrøytet rasteplass. Da jeg startet min langtransportkarriere kjørte vi til vi ble trøtt eller sulten. Jeg syns det er helt greit med regelverket for kjøre- og hviletid, men man må i endel tilfeller være litt tolerant og vise fornuft og forståelse. Mine erfaringer er at dette varierer sterkt blant kontrollørene, sier han.

Vi har en mistanke om at Einar ofte blir brukt som en mentor for andre sjåfører som sliter med å få kjøretiden til å gå opp.

- Joda, jeg får endel telefoner, innrømmer han. - Etter at jeg sluttet i UP har jeg drevet mye konsulentvirksomhet som jeg ikke har tatt betale for. Det syns jeg bare er trivelig.

Einar opplevde ingen skepsis da han returnerte til transportbransjen. Mottakelsen var god, selv om han kom fra «andre siden». Sosialt anlagt som han er, kommer han fort i kontakt med dem han møter. Kafêmennesket Einar stanser fortsatt for en kaffepause underveis hvis det skulle by seg en sjans til å treffe kjente.

Einar Holand kjører vogntog fordi han trives, ikke fordi han må. Han har møtt igjen mange av de trivelige folkene han kjente før politikarrieren. Han har sans for utfordringene man møter med store kjøretøy langs veien både sommer og vinter.

- Det er farlig å sette seg i stolen med fjernkontrollen. Man må ha noe å sysle med. Møte folk. Man skal trives, smiler han og slår fast at han har ingen andre planer for resten av sin yrkesaktive karriere. - Så lenge jeg får holde kontakten med transportbransjen, så er det nå liksom der hjertet mitt ligger.

Kaffekoppen er tom og rullingsen kommer frem. På tide å bryte opp.

Snart er det ny tur til et vinterlig Finnmark. Det gode liv for gatas mann.