6

Bilder

Med blomster fra Statoil og hjemmelaget vin av ymse kvalitet ønsker TransportMagasinet det kommende ekteparet all lykke. Foto: Svein-Ove Arnesen Foto:

Hva har du satt igang? Lars Owe Bratland tar et godt drag av sigaretten, knekker i vanvare Marche-parasollen vi sitter under, later som ingenting og smiler spørrende mot kjæresten Majken Hundhammer.

– Eg? Det var vi!

– Jaja. Han tar en nytt drag, men smiler enda mer. Om vi vil ha en kopp kaffe? Det vil vi. Lars Owe rusler galant inn til kaffedama, mens vi ser vårt snitt til diskret å fjerne parasollen. Bedre å ha den vekk, så ser vi begge i øynene mens vi prater.

Vi befinner oss ved Marche på Kløfta på den mest trafikkerte dagen i året. Dagen da fellesferien starter og alle bilister har tatt imot stafettpinnen samtidig. Det er et historisk knutepunkt. Det het seg at veien «kløyvet» seg her ettersom det var her veien fra Oslo til Kongsvinger og til Trondheim skilte lag. Derav navnet Kløfta. For Majken og Lars Owe er det motsatt. De skriver ny historie. I fremtiden går de ikke i hver sin retning. De skal trå sine veier sammen. På Truckers Night 1. september vil bryllupet stå – et lastebilbryllup alle som har lyst kan få lov til å overvære.

Majken og Lars Owe møtte hverandre på Transportmessa i 2015. – Du kan egentlig skrive at det var Wiggo Lamelas feil. Det var han som ba meg komme til bilen hans i grustaket under messedagene, forteller Majken. Der var det nemlig gruppetreff for flere av medlemmene i facebookgruppa «hils på en kollega». I en sofa ved bilen satt det mange dialekter, og Lars Owe fikk jobben som tolk den kvelden, ler hun. To single som møtes i grustaket. Kan det bli bedre? Lite visste de den kvelden at de senere skulle bli gift. – Jeg flyttet inn til Majken høsten 2015, smiler Lars Owe idet han plasserer kaffen på bordet, tar et nytt trekk og lurer på hvor den flotte parasollen tok veien?

– Men hvorfor gifte seg på et lastebiltreff? Lars Owe peker på kjæresten: Hun. Kan. Få. Svare. – Det er jo litt symbolsk, forteller Majken. – Vi møtte jo hverandre der, så vi sendte bare avgårde en mail til messeansvarlig Bjørn Magnussen og spurte om vi kunne gifte oss på neste messe. Det tok 20 minutter, så kom svaret: Wow. Yes. Klart det. Dermed blir det slik. Majken tar en slurk av kaffen. – I tillegg er det faktisk en veldig god idé å ha bryllupet vårt der. De fleste i vår omgangskrets er lastebilsjåfører og de er ikke så lett å få samlet ellers. Det er faktisk den beste plassen for oss i år. Så satser vi på at folk stiller i konvoien og ser oss bli gift etterpå, ler hun. Hele opplegget er jo tuftet på samhold mellom sjåfører og fokus på sjåførfest, fortsetter hun.

– Hva med brudekjolen? Er den kjøpt inn?

– Jeg har kikket litt. Men vi skal jo opp på en scene med folk stående under oss, så det må være noe som kan passe til den anledningen, sier hun på sitt mest sømmelige. – Vi er faktisk allerede som et gammelt ektepar, supplerer Lars Owe. Vi fullfører hverandres setninger og man skulle tro vi hadde bodd i lag i 50 år allerede. – Det er godt å være med Lars Owe, fortsetter Majken. Er det noe jeg lurer på om bransjen eller hvordan jeg skal laste noe, er det bare å høre med ham. Jeg er trygg på ham. – Ja, det er bare å spørre; det har jeg sagt, smiler Lars Owe og ser varmt på henne.

Selv har han kjørt siden 1997. En tid på kontinentet for Johs. Lunde, mange år hos Merkesdal og nå for Einar Valde har gitt ham god erfaring. – Ja, den erfaringen er god å ha, mener Majken. Selv kjørte hun opp i 2007, og har nettopp fått de siste bokstavene på plass i sertifikatet. I fjor kjørte hun litt. Da var hun ansatt hos Liva Transport og utleid til Alf Johansen på Fornebu. Nå er hun på jobbjakt. Majken tømmer kaffen før hun stumper sneipen og ser direkte på meg: Nei, jeg er ikke i slekt med Hundhammer Transport. Ok – så har hun hørt det spørsmålet før. Majken er tvert imot fra det maritime miljøet. Familien har drevet fiske og notbøteri. Så vet vi det. Men interessen for lastebil har hun alltid hatt. – Ja, jeg ble stående på Vestby 20 minutter lenger enn planlagt på morgenen i dag fordi jeg så et tøft tømmersett, ler hun. – Det er nesten en fetisj. Jeg synes det er så tøft, smiler hun.

– Tilbake til bryllupet – hva er det som egentlig vil skje i grustaket? – Vi vet egentlig ikke så mye. Hellbillies skal jo spille. Det er stort. Jon Sandem (en av gutta bak konvoien) har skaffet prest. Det er en tidligere sjømannsprest som er lidenskapelig opptatt av gamle kontinentsjåfører. Det var et ønske fra Lars, han har jo tidligere besøkt sjømannskirkene da han kjørte på kontinentet. Egentlig er det litt spesielt. En sjømannsprest har nemlig ikke lov til å vie ektepar på andre plasser enn der han er utplassert. Dermed har presten søkt om å bli overflyttet til Øvre Romerike for denne dagen fordi han synes dette var så hyggelig.Hyggelig har denne praten også vært. Nå gjenstår bare å sette den skakke parasollen sånn noenlunde på plass før vi tar farvel for denne gang. – Selve vielsen vil foregå på en kapelltralle, sier Lars Owe idet vi rusler hvert til vårt. Tenkte vi det ikke. Det er lastebilfolk.

Har man ingen kirke i nærheten, så duger vel et kapell?

Denne saken - og mange flere står å lese om i TransportMagasinet som er på vei ut nå. Du får et knakande godt tilbud på abonnement her.