3

Bilder

Folkeaksjonen mot drapstrailere har i dag 83 000 følgere. Engasjementet er stort og viser at useriøse aktører berører mange fler enn bare transportbransjen.

- Det er kanskje feil å si at jeg kommer fra utsiden, fordi jeg har vært en aktør på landeveien i flere tiår, som bilfører. Jeg kjenner ikke transportbransjen fra innsiden, men jeg kjenner den som trafikant og observatør, så helt ukjent med problemene er jeg ikke, begynner han.

Vi sitter nesten midt i Norge, i Mo i Rana, og snakker med mannen som virkelig har synliggjort problemene på veiene våre gjennom sin facebook-aksjon den siste vinteren.

- Hva er det du har sett?

- Spiren til det hele var en kjøretur fra Oslo til Mo i Rana i fjor høst, en tur jeg har tatt utallige ganger før. Tidligere opplevde jeg de turene som et hyggelig avbrekk i hverdagen. Jeg hørte på musikk og brukte de 14 timene en slik tur tar til å koble helt av.

Den turen jeg hadde sist høst, akkurat i skillet der den første snøen kom, opplevdes helt annerledes enn tidligere. Det var mye mer tungtrafikk og jeg satt mye mer på vakt.

Hyggen ved en kjøretur langs E6 var borte.

- Dette fikk deg til å tenke?

- Da det nærmet seg jul, skrev jeg en kommentar på facebook om at jeg gjerne betaler fem kroner kiloen mer for ribba bare ungene mine kommer seg trygt hjem til jul. Det resulterte i en kraftig respons fra venner og kjente. Det var tydelig at jeg hadde berørt noe.

Samme dag gikk UP-sjefen i Nordland ut og beskrev sin redsel for å ferdes på landeveien slik det nå hadde blitt. Når en mann i hans posisjon kan føle hjelpeløshet ute på veien, tenk da på mødre som er på vei til barnehagen med ungene, hva de føler. Eller familien som er på vei hjem fra hytta. Hva faen er det som skjer, tenkte jeg.

Øystein tok grep og startet opp facebooksiden «Folkeaksjonen mot drapstrailere».

Responsen lot ikke vente på seg. I løpet av noen minutter steg antallet følgere med flere tusen. 27 000 fulgte siden etter et døgn. Det tok av som en rakett og kommentarene haglet. Øystein innså at han trengte hjelp.

- Jeg ringte Harald Stensland som har hatt lastebilsertifikat i 40 år og kjente til transportbransjen og ba ham være med å styre denne siden. Vi legger ut avisklipp fra hele landet og totalinntrykket av problemene ute på veien er massivt. Harald gjør en kjempeinnsats i så måte og leter frem nye artikler hele tiden.

Mange, kanskje spesielt i transportbransjen, har reagert på tittelen på denne siden.

- Hva er bakgrunnen for den?

- Harald reagerte også på den. Enkelte vil nok hevde at den stempler yrkessjåfører som drapsmenn, og realiteten er jo dessverre slik at en sjåfør kan bli dømt for drap dersom vedkommende er uheldig og forårsaker en ulykke. Det har vi mange eksempler på. Jeg tror også pårørende etter en slik ulykke i stor grad betrakter traileren som et drapsvåpen.

Intensjonen var ikke å stemple en hel yrkesgruppe, men å rette søkelyset mot den redselen og det ubehaget mange føler ute på veiene våre i dag. Vi har mistet litt av vår livskvalitet når vi gruer oss til å kjøre bil og det aksepterer jeg ikke.

I dag følges denne siden av 83 000 mennesker.

-Hvorfor tror du den har blitt en slik suksess, for å bruke et slikt ord?

- Antallet lokale saker samlet på ett sted viste oss plutselig hvor stort omfanget var. Antallet veier som var stengt av trailere ble synliggjort hver eneste dag på landsbasis. Konsekvensene for næringsdrivende og andre reisende som måtte vente i timevis i kø var kolossale. Samfunnskostnaden er enorm når en vei er stengt i timevis. Vi akter å finne ut hvor store kostnader vi snakker om i forbindelse med stengte veier. Det tallet vil sjokkere mange.

Jeg tror denne siden har brakt problemene frem i lyset og ført til at ansvarlige politikere og andre har måttet agere.

- Er disse konsekvensene større for distriktene enn for mer sentrale strøk?

- Ja. Ta for eksempel noen som bor på en øy og skal nå en ferge. Er veien sperret er det kanskje fem timer til neste ferge går og da ryker flyet du skulle nådd på fastlandet også. Mange samfunn har ikke omkjøringsveier. Da rammer dette kolossalt.

- Hvem er det som følger siden din?

- Kanskje ti prosent yrkessjåfører og resten vanlige folk fra hele landet, hvis jeg skal tippe.

Mange sjåfører reagerte jo som nevnt på navnet vi brukte, men begrepet drapstrailer var veldig naturlig for meg å bruke. Jeg er en vanlig trafikant som møter tungtransporten ute på veien. Som representant for småbarnsforeldre, pensjonister ble drapstrailer et begrep på hva folk flest følte. Jeg kan godt forstå at bransjen føler seg svertet av et slikt begrep, men det er ikke meningen fra min side.

Likevel bør alle trailersjåfører være klar over at de kan stå opp om morgenen og gå på jobb og ende opp som drapsmann i løpet av arbeidsdagen.

- Er dere ikke med på å skape denne utryggheten, når dere eksponerer så sterkt på det negative ute på veien?

- Det er ingen solskinnshistorier vi legger ut, det er sant. Dermed har jo også vi stimulert til dette skrekkbildet, men med en hensikt. Den dagen vi ikke lenger har noen artikler å legge ut, så har vi nådd målet. Når tilgangen på denne type stoff er så enorm som den er, så er også redselen ute på veien høyst relevant. Vi kan godt la vær å fortelle disse historiene og la alt foregå i det skjulte, men det er ikke rettferdig overfor dem som kjenner frykten når de fredes på landeveien. Så ja, vi har kanskje bidratt til å øke skrekkbildet, men det er basert på en sannhet.

- Du har blitt veldig engasjert i denne debatten. Vet du hva du har gått inn i?

- Lærekurven har vært bratt, ingen tvil om det. Kunnskap om bransjen og respekt for de fagfolkene som utfører norsk transport har steget kolossalt. Jeg har lest mange hundre dokumenter om transport og har fått innblikk i kompleksiteten og ikke minst urettferdigheten i bransjen. Transportbransjen er rævkjørt, for å si det på godt ranværing.

Jeg syns det er trist når de som innehar stor kompetanse og har kjørt i mange år, sender oss meldinger om at belastningen og tidspresset er så stort at de velger å gi seg.

Hele samfunnet vårt er jo avhengig av den produktkvaliteten disse menneskene kan levere, for å gå rundt. Det er et høyst alvorlig tema.

- Finnes det noen løsninger her, som du ser fra ditt ståsted?

- Problemstillingen er litt enestående, fordi den ikke kan sammenlignes med noen andre bransjer. Transportbransjen utsettes for ytre påvirkning, samtidig som den har interne problemer. Det er ikke dermed sagt at ikke det finnes løsninger. Alle snakker om ansvarliggjøring av transportkjøper, men kjøper mangler et verktøy for å ta de rette valgene og skille transportørene fra hverandre. Slik kjøpsprosessen fungerer, er det veldig vanskelig for en transportkjøper å vite hvem som til slutt frakter varene.

Går du i butikken, kan du se på emballasjen om varene er miljøvennlig eller ikke. De fleste av oss velger det miljøvennlige. Svanemerkingen fra 80-tallet har gitt oss muligheten til å velge, selv om vi ikke har spesialkompetanse på hvert enkelt produkt.

Men dette har ført til at de dårligste produktene er borte fra markedet, fordi ingen kjøpte dem lenger.

- Det høres ut som du har snakket med Roar Melum i NLF, som har lansert Transportsvanen med noen av de samme argumentene?

- Ja, det har jeg og Transportsvanen har jeg veldig tro på. Jeg har allerede hatt møte med NLF's regionsjef i Trondheim.

Hvis man overfører dette med svanemerking til transportbransjen, at man har en forhåndsgodkjenning som er basert på transportkvalitet og veisikkerhet, så skal det være mulig å kunne skille de seriøse fra dem som ikke har noe på veien å gjøre.

Da først har transportkjøper en mulighet til å velge.

- Og det vil virke?

I dag er det så kostnadskrevende og ressurskrevende å få oversikt over dette for en kjøper, at det nesten ikke er mulig. Vi må merke de gode transportørene, lage en kvalitetsliste som transportkjøper kan velge blant. Husk på at da svanemerkingen kom på 80-tallet, så hadde vi allerede mange produkter som holdt mål. Det har vi i transportbransjen også. Vi må bare få sortert dem ut, slik at de kan heise flagget og si «Her er vi!»

I dag bruker politi og vegvesen masse ressurser på å brennmerke de dårlige i lastebilbransjen. Vårt forslag vil heller bruke ressursene på å glansvaske de seriøse.

Markedskreftene vil gjøre resten av jobben, hvis transportkjøper først har mulighet til å velge. Dette konseptet er velprøvd i svært mange andre deler av samfunnet.

- Hvordan skal dette skje i praksis?

- Vi har startet et arbeid lokalt her i Mo i Rana og etablert et eget prosjekt sammen med industrien her i byen. Vi er to som skal jobbe med dette prosjektet fremover og vi har fått midler fra et ventureselskap for å jobbe frem denne modellen. Kompleksiteten er enorm, men vi må begynne et sted. Et søk i EU-systemet har fortalt meg at dette er et stort problem i hele Europa. Det er jo merkelig at skal du ut på sokkelen å levere tjenester, må du gjennom et kontrollregime som er helt ekstremt. Skal du opp i luften med en paraglider, må du sertifiseres på alle bauger og kanter og følge et strengt regelverk. Mens på landeveien der kan du nesten gjøre som du vil. Det regimet som skal luke ut de useriøse der, finnes ikke. I Nordsjøen er det ingen barnehager på utflukt, men de er der på E6. Der er skolebussene og familiene på vei til hytta.

- Skal vi godta dette? Skal vi ha det sånn?

Vi er nødt til å fine løsninger som gjør at en familie kan dra på ferie og faktisk la turen langs landeveien være en del av ferien.

- Hvordan blir din rolle i dette fremover? Dette prosjektet tar vel både tid og penger?

- Vi skal gjøre en forstudie på temaet for å se om det er realiserbart. I løpet av noen måneder vet vi mer. På vår facebookside holder vi poteten varm, så engasjementet vil aldri forsvinne. Jeg tror holdningene i samfunnet er annerledes nå enn tidligere.

Folk flest aksepterer ikke slike tilstander som vi har på veiene nå.

Jeg kan fortelle at jeg jobbet for en entreprenør her lokalt på 70-tallet. Jeg var med og grov ned giftig avfall fra et koksverk, og alle visste at det skjedde. Det var forbudt å gjøre det dengang på 70-tallet og det er fortsatt forbudt, men i dag er holdningene annerledes. Du hadde aldri fått noen til å gjøre den jobben i dag.

- Så du mener det er håp?

Vi trenger ikke endre regelverk eller etablere strengere regimer ute på landeveien.

Vi trenger en holdningsendring. Men for å skape de gode holdningsendringene må man bruke markedskreftene og for å bruke dem må transportkjøpere ha en mulighet til å velge mellom et A-lag og et B-lag hva transport, kvalitet og trafikksikkerhet angår.

Dette er vi nødt til å få på plass. Alle barnehager i Norge fortjener det. Alle skoleklasser på tur fortjener det. Alle som skal på ferie langs landeveien fortjener det. Alle yrkessjåførene som forteller oss om psykisk sykdom som følge av presset ute på veien, fortjener det.

Derfor vil vi lage et verktøy som vil honorere de seriøse i transportbransjen og glansvaske dem. Drivkraften vår er blant annet 83 000 facebookbrukere.