9

Bilder

De siste ti årene har han hatt kun en bil og den har han kjørt selv.

Vi treffer Arne Lindin på anlegget til Auto Last Møre. Her har han handlet de siste tre lastebilene sine og teknisk leder, Olav Rune Vestre, syns det er på tide Arne forteller sin historie.

Med seg har han gamle bilder, avisutklipp og historiske kvitteringer. De neste timene blir et dypdykk i Ålesunds transporthistorie tilbake til 1913, da det hele startet.

Arnes bestefar, Johan Lindin, kjøpte transportforretningen i 1913.

Hest og kjerre var det som gjaldt dengang og Arne forteller historien om transformatoren som skulle fraktes i bratte bygater gjennom Ålesund sentrum.

- Det var tungt og hestene vegret seg for jobben. Bestefar fant da ut at de skulle spenne to merrer foran og to hingster bak vogna. Da kom de opp.

Et av skrivene Arne har tatt med, viser regelverket for lastebiltrafikk i norske byer fra 1916.

Tillatt maksfart for motorkjøretøy ble dengang forhøyet til 24 km/t, blant annet i Kristiania. Ikke ulikt dagens tempo i hovedstaden.

De gamle fotografiene på bordet foran oss viser lastebiler i stadig utvikling.

- Johan Ødegårds karosserifabrikk bygget lastebiler på busschassis den gang. Her er en gammel kvittering jeg har tatt vare på etter bestefar, sier Arne og viser frem regningen på reparasjon av bildører fra 7. desember 1951. Timepris 5 kroner og 15 øre.

Det var året før jeg ble født, smiler han.

Da Arne var åtte år gammel døde bestefaren og faren Johannes overtok lastebil og oppdrag.

Johannes ble raskt kjent som en effektiv lastebilsjåfør, som lastet godt på bilen.

Familien fikk i 1935 et vikariat hos NKL (Norges Kooperative Landsforening) i Ålesund, som skulle vare noen måneder, frem til NKL kjøpte egen bil. NKL kjøpte aldri egen bil og de neste 70 årene kjørte Johannes og Arne Lindin for bedriften, frem til sentrallageret i Trondheim ble etablert i 2005.

Arne startet sin sjåførkarriere sammen med faren i 1970 og kjøpte sin første lastebil i 1975. Valget falt på en Ford.

Etter tre-fire av dem, kom Scania på banen med en P82 M. De siste tre bilene Arne har hatt har han handlet hos MAN-forhandleren i Ålesund.

- Jeg har alltid vært en forsiktig mann økonomisk og det betyr mye for meg at vi i alle de 100 årene har gjort opp for oss. Vi har alltid betalt regningene våre. Derfor ville jeg også låne mest mulig da jeg kjøpte nye biler, for å ha likvide midler i bakhånd når behovet meldte seg, sier Arne.

Han hevder han har gjort tre dumheter i sitt liv. En av dem var da han ekspanderte med fire lastebiler og trodde at et slikt grep ville sikre pensjonen hans.

- Neste feilgrep var å sette pengene i banken. Alle vet hvilken rente de opererer med i dag, sier han og smiler.

Filosofien har uansett vært å kjøpe ny bil hvert femte år. Distribusjonsbilen han har parkert utenfor veggen i dag har han hatt i 10 år. Trolig blir det den siste i rekken.

Er det noe Arne treger på i dag, må det være at han ikke kjenner historien så godt som han kunne ønske etter 100 år med transport i familien.

Hver gang Arne ba faren om å fortelle fra bedriftshistorien, fikk han beskjed om at de kunne ta det igjen senere. Til slutt var det for sent å ta det igjen.

Faren døde i 1979, etter å ha fått sukkersyke og legene mente han ikke kunne kjøre lastebil mer.

Tiden etter farens død ble den tøffeste delen av historien for Arne sin del. De hadde delt på alt og jobbet tett sammen i mange år.

- Jeg husker jeg løp ned på NLK etter skolen hver dag for å være med far på jobb. Da jeg fikk sertifikat kjørte vi sammen der i mange år, minnes han.

Det var lastebil på maten hjemme hos familien Lindin.

- Da far døde bestemte jeg meg for å føre bedriften videre og satte meg et mål om å nå 100 årsdagen for familiens transportbedrift.

Det føles godt å ha nådd målet, men veien dit har vært tøff, innrømmer han.

Bilene skulle ut klokken 5 om morgen. Da var det greit med ansatte som var dyktige og lojale til bedriften.

Siden 2005 har han kjørt for enkelte faste kunder eller på spotmarkedet som underleverandør til de store speditørene. Det har gitt roligere dager.

- Etter NKL har det gått ganske greit, selv om det har vært mange oppdrag som har bydd på mer sjauing enn kjøring. Det er først i år jeg har merket en kraftig nedgang i oppdragsmengden, innrømmer han.

Nå har Arne nådd sitt og bedriftens store mål. Hva er planene videre?

- Nå er jeg 62 år. Min far rakk akkurat på bli 65 og hadde ordnet seg pensjon da han døde, så jeg har bestemt meg for å ikke vente like lenge. Jeg har betalt ned alt av lån og har ikke en krone i gjeld. Jeg skal ha meg en prat med NAV, før jeg tar avgjørelsen, men kanskje jeg kjører litt lastebil ved siden av pensjonstilværelsen. Vi får se... 44 år med stort ansvar er kanskje nok?

Legen sier jeg har fått kols, men jeg klarer fortsatt å kjøre lastebil.

Er det greit å avslutte etter 100 år, eller skulle du gjerne sett at J Lindins Transportforretning ble videreført?

- Vi ser at transportbedriftene i dag blir større og større enheter og at speditørene overtar mer og mer. Kanskje er det en tid for alt. Inntektsmessig har de siste årene vært mer spennende enn en gammel mann har godt av, så kanskje tiden er inne?

Til slutt spør vi hva som har vært den fineste tiden i hans karriere. Arne er ikke i tvil.

- Uten tvil samarbeidet med min far. Han hadde sikkert sine problemer, men jeg så lyst på det meste. Vi var som et team, så det var svært tøft da han døde og jeg måtte ta over alt selv, avslutter Arne Lindin.

De siste ti årene har han hatt kun en bil og den har han kjørt selv. Ferier og fridager har det blitt mindre av. Han ødela skulderen og sliter fortsatt med den og viser oss at han har problemer med det såkalte sunnmørsgrepet.

Men Arne har et motto: Samme hvor ille det blir, det er alltid noen som har det verre.

Han fokuserer på å holde humøret oppe og har galgenhumoren innen rekkevidde.

100 års-jubilanten har mye å se tilbake på. Det er slett ikke alle transportbedrifter forunt å oppleve 100-årsdagen. På vegne av bransjen sender vi våre hjerteligste gratulasjoner i retning Ålesund. Kanskje på tide å hvile seg litt på laurbærene, Arne?