25 år med høydeskrekk

Det er 25 år siden, men jeg husker det som det var i går. På Askøy feiret de broåpning. For meg ble det tidenes nedtur!

Slik kan jobben som lastebiljournalist arte seg. I en vinglete mannskapskort, 54 meter over bakken. Huff... Foto: Frode Tellevik

Slik kan jobben som lastebiljournalist arte seg. I en vinglete mannskapskort, 54 meter over bakken. Huff... Foto: Frode Tellevik

Publisert Oppdatert

Jeg var rykende fersk som journalist i TransportMagasinet, eller SjåførMagasinet, som det het den gang.

Det var den dagen siste del av veibanen på Askøybroen ble heist opp til de tykke vaierene av kranskipet Uglen. Jeg og mange andre journalister var til stede for å dekke begivenheten da Askøy ble landfast.

En kompis av meg, som også var med, hadde kontakter i Statens vegvesen og plutselig ble vi invitert opp i tårnet. For å nyte utsikten, som han sa.

Litt nølende ble jeg med bort til brotårnet som står på fastlandet. Inni der skulle det være en heis, ble vi fortalt. Og det var det. En skranglete metallinnretning som gikk oppover og oppover i dunkel belysning. Den stanset 152 meter over fjorden og en dør ble åpnet.

Ute i dagslyset igjen kunne vi betrakte broen både foran oss og langt der nede. Utsikten var upåklagelig, det skal de ha.

Bak ryggen min foregikk derimot noe som skulle forandre livet mitt for alltid.

Jeg hørte heisen bevege seg igjen og en metalldør som smalt igjen.

- Sånn, sa fyren fra Statens vegvesen. - Dette blir en fin tur, gutter.

Fin tur, ble det sagt. Særlig... Fotografen sliter fortsatt med senskadene fra opplevelsen på Askøybroen for over 25 år siden. Arkivfoto: Frode Tellevik

Fin tur, ble det sagt. Særlig... Fotografen sliter fortsatt med senskadene fra opplevelsen på Askøybroen for over 25 år siden. Arkivfoto: Frode Tellevik

De neste minuttene er litt diffuse, men jeg husker hovedtrekkene i det som nå skjedde. Fra brotårnet gikk de tykke bærekablene i en estetisk bue ned mot brodekket og opp igjen til tårnet på Askøysiden. Herfra hang også de litt tynnere vaierene som holdt kjørebanen som nå var koblet sammen over hele fjorden. Ingeniørkunst av ypperste merke. Men jeg klarte ikke se det.

Blikket mitt hadde stivnet på nettingen med plankebiter som strakk seg fra der jeg sto og helt ned til midten av broen. Catwalken, kalte de den. Nå mente Statens vegvesens utsendte i fullt alvor at jeg skulle være med på en "spasertur" nedover langs bærekablene, med bare et par planker og litt netting mellom meg og fjorden 150 meter under oss.

Så vidt jeg husker gikk jeg ved siden av meg selv. Totalt satt ut av høydeskrekk og dødsangst. Jeg kom meg etter hvert ned, men minuttene det sto på har satt varige spor. Jeg husker godt da jeg kom inn døren hjemme et par timer senere. Min kjære mor kikket på meg og utbrøt: "Hva er det som har skjedd med deg?"

En journalistjobb i TransportMagasinet innebærer fotografering, og når folk får nytt og tøft utstyr, skal det vises frem. I all sin grufulle lengde, og høyde.

Det skulle ikke gå så mange år før de mentale sårene, som jeg hadde brukt så lang tid på å lege, brutalt ble flerret opp igjen.

Stedet var Bjerkvik. Tøffingene i Betongrenovering, som for det meste besto av fjellklatrere og andre ekstremsportutøvere, hadde fått en ny Brontolift. Med den skulle de renske fjellsider for løse steiner og annet fanteri, så veiene nedenfor skulle bli trygge å kjøre på.

De hadde selvsagt gjort alt klart for bilder til bladet. Det var bare å hoppe opp i kurven og ta på seg sikkerhetsselen.

Cato Nestun og Eivind Masterbakk var vertskap.

Livet i mannskapskorgen er ikke for hvem som helst. Hos noen setter det varige spor. Arkivfoto

Livet i mannskapskorgen er ikke for hvem som helst. Hos noen setter det varige spor. Arkivfoto

Sistnevnte programmerte inn opplysninger om passasjervekt i mannskapskorgen, slik at liften selv kunne regne ut hvor langt den kunne strekke seg i dag. På den tiden veide jeg minst 15 kg mindre enn i dag. Jeg fryktet det verste.

Med kun ett trykk på en bryter gikk alle støttebena ut og bilen sto i vater med alle hjula opp fra bakken. Oppover bar det, og skulle du sett. Vi tre karene veide ikke mer enn at Skyliften klarte alle de 54 metrene til fullt utskyv. Vi passerte kirkespiret i Bjerkvik og fortsatte enda et stykke.

Da vi endelig stanset, viste Masterbakk meg nødbryteren som sørger for at det hele automatisk folder seg sammen og tar deg ned til bakken om noe skulle skje, før han rullet seg en røyk og kom med de bevingede ordene:

"Vet du, Frode. Jeg føler meg aldri helt trygg oppe i slike lifter..."

For en himmelsk jobb jeg har...

Få med deg neste gang TransportMagasinet går i høyden. Abonner her!