23948sdkhjf

Hvorfor så vanskelig da?

På Austevoll er folk forbanna. Til og med ordføreren har fått nok nå. Årsaken er en Tyssetilhenger med dynamitt.

Selv om vi i redaksjonen har skrevet mange artikler om dette fenomenet tidligere, sett fra transportørens ståsted, så skjønner jeg at befolkningen på den rike øykommunen sørvest for Bergen syns dette blir for drøyt.

Heldigvis skyter de i riktig retning. Mot departementene som sitter i Oslo og tar avgjørelser som får store konsekvenser for folk på andre siden av landet.

I går skjedde det igjen. Ifølge ordfører i Austevoll, Helge André Njåstad, opplever de problemer av dette slaget annenhver dag nå. Noe må gjøres, krever han.

Mannskapene på ferja må ta imot kjeften fra frustrerte passasjerer som blir stående igjen når de legger fra kai. Om bord på den store ferja står en varebil med Tyssetilhenger, lastet med dynamitt. Stridens kjerne. Neste ferje går om halvannen time.

Regelverket er klart: Med dynamitt om bord, skal ferja ikke ha med mer enn 12 passasjerer.

Regelverket har alltid vært der. ADR-gods har forskjellige typer restriksjoner som begrenser hvor mange passasjerer man kan ta med i tillegg til bilen som frakter godset. I en årrekke har Sjøfartsdirektoratet og Vegdirektoratet kranglet seg imellom om praktiseringen.

Endringen kom i 2006, da Vegdirektoratet fikk prentet inn i ferjeselskapene at befordringsvedtekten skulle følges. Der står det at bilene skal tas om bord i den rekkefølgen de ankommer kaien.

Endelig var det slutt på forskjellsbehandlingen, der ADR transporter ble henvist til avganger der det var lite nok passasjerer til at de fikk slippe om bord. Ventetiden kunne fort bli opptil et døgn om man var uheldig.

Næringslivet ble skadelidende. Noe måtte gjøres.

Stor var derfor gleden i 2006, da vi som befatter oss med denne type gods kunne stole på at vi kom over fjorden innen rimelig tid. Oljebransjen, gass- og bensintransport fikk med ett en mer forutsigbar logistikk.

Kapteinens dagsform var ikke lenger det avgjørende for om du fikk bli med eller ikke.

Ei heller sjåførenes overtalelsesevne.

Jeg husker en tur jeg hadde fra Rjukan til Mongstad med hydrogen. De som er bevandret i gassverdenen, vet at hydrogen er pang-pang av første klasse.

Ferjekaien på Utne var en uunngåelig barriere på turen mot vest. Det var ettermiddag, jeg sto først i køen og ferja la til kai.

Mannskapet kastet ikke et blikk i min retning engang. Bilene bak meg ble vinket forbi og passasjerene telt opp. "S å synd, vi har for mange passasjerer om bord, så du kan ikke være med", var beskjeden jeg fikk da båten skulle gå.

Den ellers så sindige bergenseren klarte faktisk å hisse seg opp over situasjonen og jeg ga til uttrykk hva jeg mente. Tror jeg også la inn en setning om at Norges største oljeraffineri var avhengig av min last for å starte opp igjen anlegget etter en revisjonsstans. Dette kom til å koste penger.

Om det var denne setningen eller generell gnagende samvittighet hos mannskapet som avgjorde saken, vet jeg ikke.

Uansett ble jeg tatt om bord på neste avgang. Dekket var fullpakket med biler, da jeg som siste bil ble parkert bakerst på dekket, slik regelen er.

Nei, forresten. Haukeliekspressen hadde de laget plass til. Rett ved siden av meg.

Jeg talte aldri passasjerene om bord på denne turen. Jeg bare konstaterte at de var langt flere i antall enn på forrige tur da jeg måtte stå igjen på kaien.

Nå er det befolkningen på Austevoll som står igjen på kaien. Reglene som alltid har vært der, håndheves hardt og direktoratene får skylden.

Det er ingen enkel situasjon de har havnet i.

Enkelte krever at de som skal transportere sprengstoff, må leie en egen båt til slikt. De som snakker høyest om den løsningen er sikkert ferdig med husbygging og antar at de slipper unna den ekstra utgiften en slik praksis ville medføre på et allerede sprengt boliglån.

Da har jeg mer sans for de som lurer på om det ikke hadde gått an å legge seg opp et lite lager der ute i havet, hvis det er så at man må transportere sprengstoff fra Bergen annenhver dag.

En dialog med transportøren om å benytte seg av faste fergeavganger, så folk får litt forutsigbarhet, burde i hvert fall være en løsning man kunne se på. Eller som ordføreren krever; en ferje nummer to på sambandet.

Faren med dagens praksis, er at det blir så stort trykk rundt denne saken at direktoratet gir etter og man går tilbake til gammel praksis. Da står vi der, alle vi som skal frakte ADR-gods med ferjer. Og erfaringsmessig blir vi stående lenge!

Kommenter artikkelen
Anbefalte artikler

Nyhetsbrev

Send til en kollega

0.078