Ingemannsland

Inge Arnold Granly begynte sjåførkarrieren med en 39-modell International. Det er snart 65 år siden. Nå er han 83 år, topper listen over de beste transportørene i Norge - og starter gjerne arbeidsdagen klokken 05.00. Men sånn derre radiotøys trenger han slett ikke om morran.

 - Dette er den fineste jobben jeg har hatt, sier Inge før han stolt viser oss rundt på terminalen til Brødrene Dahl på Langhus. De har en god ambassadør i Granlys, det er sikkert.

- Dette er den fineste jobben jeg har hatt, sier Inge før han stolt viser oss rundt på terminalen til Brødrene Dahl på Langhus. De har en god ambassadør i Granlys, det er sikkert.

Opprettet
Bilparken er blandet. Mye Scania, men siste innkjøp er faktisk en Iveco.  - Vi ser på prisene og hva det koster, sier Inge. I dag kjører vi lett Scania med lett last.

Bilparken er blandet. Mye Scania, men siste innkjøp er faktisk en Iveco.  - Vi ser på prisene og hva det koster, sier Inge. I dag kjører vi lett Scania med lett last.

Jeg vet ikke helt når det skjedde. Det kan ha vært da Inge blinket seg forbi 75-åringen med elektrisk rullestol som kjørte på veiskulderen. Eller da vi passerte pleiehjemmet der de eldre bor.

Men høyst trolig var det da Inge hoppet ned fra planet, bråleste fraktbrevet og gikk ruslende inn på kjørekontoret at det flotte, på grensen til absurde i situasjonen, slo meg: Fyren er 83, og mens jeg tidvis tar meg i å sette spørsmålstegn ved om ikke alle over 70 kanskje burde frisket opp kjørekunnskapene sine, har ikke denne tanken engang streifet meg når det gjelder Inge. Han hører liksom hjemme her. Bak rattet. Alene. I grålysningen før en ny dag fargelegges. Lite trafikk, oversiktlig, rolig. Der har Inge sin plass, sitt land.

Jeg må innrømme at jeg var spent på vårt møte. Hvor gammel ville jeg selv føle meg i dette møtet?

Dagen i forveien hadde vi gjort avtalen. Den forløp seg slik:

-  Klart du kan være med. Jeg kan ta den sene ruta i morgen. Kan du møte meg kvart på fem?

- I morgen tidlig?

- Ja.

- Tja. Jeg kan vel det… Jeg…

- Da sier vi det sånn. Så får du se åssen dette fungerer.

Klikk.

Så satt jeg der da. Klokken fem. Gjespende med en matpakke og en kaffe som forvirret ikke helt klarte å finne ut om den ville ned eller opp på denne tiden av døgnet. Og med en lys våken Inge som helt klart for lenge siden hadde funnet ut at sånn derre radiotøys på morran gikk det fint an å klare seg uten - om det ikke var viktig for meg, da?

83-åringen som hoppet ned fra planet. Inge er synes ikke ting var bedre i gamle dager. Tvert i mot. Dessuten har han aldri hatt bedre kjøring. - Jeg har det veldig bra nå, ler han.

83-åringen som hoppet ned fra planet. Inge er synes ikke ting var bedre i gamle dager. Tvert i mot. Dessuten har han aldri hatt bedre kjøring. - Jeg har det veldig bra nå, ler han.

Blant landets dyktigste transportører

Inge A. Granly er daglig leder av Granlys Transport. Bedriften disponerer 8 biler pluss «noen ekstrabiler i tilfelle vi får problemer» og tilsammen 5 sjåfører i tillegg til Inge selv og hans to sønner, Ingar og Roger.

Strøm var ikke den sterkeste siden på en Transcontinental. På sideruten sto det ofte forklart at dette kjøretøyet ikke har samme opplegg som man er vant med fra tilsvarende biler. Blant annet var det elektriske anlegget jordet direkte på minuspolen på batteriet og ikke i jord. De gikk dog bort fra den brannfellen etterhvert. Inges eksemplar var det dog ingen problemer med. - Jeg kjørte fra alle i bakkene med denne, ler han og forteller at Forden var sterk. - Jeg kunne ikke kjørt slik med en Scania dengangen, ler han og forteller om konkurransene om å nå bakketoppen først. - Jeg lå bak de andre nederst i bakken, men da jeg ga på, måtte de andre gi tapt. På toppen smatt jeg foran, ler han.

Strøm var ikke den sterkeste siden på en Transcontinental. På sideruten sto det ofte forklart at dette kjøretøyet ikke har samme opplegg som man er vant med fra tilsvarende biler. Blant annet var det elektriske anlegget jordet direkte på minuspolen på batteriet og ikke i jord. De gikk dog bort fra den brannfellen etterhvert. Inges eksemplar var det dog ingen problemer med. - Jeg kjørte fra alle i bakkene med denne, ler han og forteller at Forden var sterk. - Jeg kunne ikke kjørt slik med en Scania dengangen, ler han og forteller om konkurransene om å nå bakketoppen først. - Jeg lå bak de andre nederst i bakken, men da jeg ga på, måtte de andre gi tapt. På toppen smatt jeg foran, ler han.

- Denne ble jeg stoppet i kontroll med, forteller Inge. En Scania 56 kunne ikke laste mye, men vegvesenets mobile vekter viste solid overlast. Ikke så rart, jeg ble jo veid i bakke og bilen stå jo på skrått.

- Denne ble jeg stoppet i kontroll med, forteller Inge. En Scania 56 kunne ikke laste mye, men vegvesenets mobile vekter viste solid overlast. Ikke så rart, jeg ble jo veid i bakke og bilen stå jo på skrått.

Ofte måtte de starte bilene på søndag kveld slik at de ikke var bunnfrosset mandag morgen. Her er et foto fra 50-tallet dengang Inge kjørte grus fra Drammen til Rygge.

Ofte måtte de starte bilene på søndag kveld slik at de ikke var bunnfrosset mandag morgen. Her er et foto fra 50-tallet dengang Inge kjørte grus fra Drammen til Rygge.

Denne Scania 110 fra 1968 er etter sigende førstemann med snuta ut i Østfold.

Denne Scania 110 fra 1968 er etter sigende førstemann med snuta ut i Østfold.

Det samme gjelder denne Scania 140, som Inge mener at var den første snutebil levert i Østfold.

Det samme gjelder denne Scania 140, som Inge mener at var den første snutebil levert i Østfold.

Ruten gikk mellom Elverum og Fredrikstad med denne Mercedesen, som var den første han eide selv. Den enakslede hengeren måtte skjøtes litt på, slik at ikke overhenget ble for langt bak. Det gikk bra en stund, men på en av de siste turene ble det kontroll og reaksjon.

Ruten gikk mellom Elverum og Fredrikstad med denne Mercedesen, som var den første han eide selv. Den enakslede hengeren måtte skjøtes litt på, slik at ikke overhenget ble for langt bak. Det gikk bra en stund, men på en av de siste turene ble det kontroll og reaksjon.

En tøffing. Selv om Inge hverken røyker eller tar seg en dram, ser vi en sigarett i hånden hans her. Men så var det jo på den tiden da det visstnok var sunt å røyklegge omgivelsene. Vi husker reklamen som sa: «Tenner De en Tiedemand, gleder De både Dem selv og din sidemand». Med denne Mercedesen fraktet unge Inge kalk fra Toten. Dette var omkring midten av 50-tallet.

En tøffing. Selv om Inge hverken røyker eller tar seg en dram, ser vi en sigarett i hånden hans her. Men så var det jo på den tiden da det visstnok var sunt å røyklegge omgivelsene. Vi husker reklamen som sa: «Tenner De en Tiedemand, gleder De både Dem selv og din sidemand». Med denne Mercedesen fraktet unge Inge kalk fra Toten. Dette var omkring midten av 50-tallet.

Opprinnelsen. Familiefoto med International. Opprinnelig hadde faren til Inge en 38-modell. Denne tok tyskerne. Etter krigen reiste han til et lager i Nord-Norge der han fikk en tilsvarende bil tilbake. Det ble en 39-modell, som altså ble den første Inge kjørte.

Opprinnelsen. Familiefoto med International. Opprinnelig hadde faren til Inge en 38-modell. Denne tok tyskerne. Etter krigen reiste han til et lager i Nord-Norge der han fikk en tilsvarende bil tilbake. Det ble en 39-modell, som altså ble den første Inge kjørte.

I fjor toppet bedriften listen over de mest suksessrike transportørene i kongeriket. Men det synes ikke Inge er så mye å prate om. - Vi tjener vel ikke så mer enn andre, men vi er flinke med å holde utgiftene nede. Ingar styrer kontorarbeidet og alt med HMS og slike ting, mens Roger skrur det vi selv kan på bilene og kontrollerer verksteddriften. Det blir mye kvelds- og lørdagsjobbing, men slik er det i transporten, mener Inge. NLF-bedriften kjører hovedsakelig nattdistribusjon for Brødrene Dahl på ruter i området Fredrikstad, Sarpsborg, Moss og Halden med mer.

Men ærlig talt: Du er født samme år som Bonnie & Clyde ble skutt og mens Hjallis fraktet skøyter i ring under olympiaden og Kong Haakon ikke bare var konfekt, fraktet du tømmer og gips både i Norge og Sverige. Er det ikke i anstendighetens navn på tide å heller bruke tiden på å vanne blomstene og passe på at gresset er grønnere enn hos naboen?

- Håh, nei. Det er dette som er gøy. Du vet, det er ikke noe jobb dette her. Jeg har aldri hatt det så fint som nå. Det er flott å kjøre for Brødrene Dahl. Ryddig og greit. Jeg har fine lass og pene dager, sier han og tar et fornøyd grep om rattet, blinker seg ut av E6 og lar retarderen ta seg av bremsingen. En ørliten touch på bremsen for å flette inn en Tesla, er det eneste som skal til på bakketoppen før vi svinger. Dette har han gjort før, avkjøringsramp som han er. Etter at dagens kjøring er unnagjort, venter noen timer på verkstedet. Men noen jobb vil han altså ikke kalle det.

Dermed er det ingen vei utenom: Er du så ufordragelig frisk som du ser ut som?

- Jeg har aldri vært syk, nei. Ikke borte fra jobb noengang. Vel, bortsett fra kreft da. Og litt stær, men det tok dem for syv år siden. Jeg ser bra nå. Trenger ikke briller.

- Kreft? Det høres da vittelig ut som sykdom?

- Joda, men det gikk bra. Kjenner ikke noe til det nå. Måtte endre litt på kjøringa. Kjørte fra seks til ti om morgenen istedet for natta, så tok jeg helsebuss eller taxi inn til rikshospitalet. Dermed gikk jo resten av dagen. Hadde 37 strålebehandlinger.

- Akkurat.

En stor pose salt på dashbordet

- Om det er noe du har å utsette på kjøringen mi, må du si ifra nå, men jeg tror ikke noen yngre hadde kjørt stort bedre. Inge smatter fornøyd. Sykdom er ikke noe å legge ut om, så vi kan like greit skifte tema. Han er trygg på kjøringen, spør om jeg har lagt merke til at han holder jevn avstand til bilen foran og har passe fluktvei ut mot veiskulderen. Dessuten synes han at 80-85 km/t er fort nok og at man ikke kommer noe særlig raskere frem ved å kjøre fortere. Inge følger trafikken og er langt fra noen pingle. Så nei; vi har intet å utsette.

- Veiene og bilene er blitt vesentlig bedre i løpet av årene du har vært i veibanen, men er det noe som var bedre før?

- Nei.

- Ikke engang stressnivået?

- Ikke på denne kjøringen. Det meste er blitt veldig bra. Da jeg startet måtte vi ofte på vinterstid fyre opp bilene på søndag kveld slik at de ikke var fryst på mandag morgen. Dessuten hadde vi ikke asfalt, bortsett fra E6, men den kjørte vi ikke på. De fleste veiene var grusveier og telehiv…. Ja, den telehiven…. Inge ser på meg for å forsterke hvor ille denne telehiven var dengang vintrene var kalde og temperaturen holdt jevnt 30 blå. - Vi hadde en stor pose salt fremme i dasbordet sammen med en fille. Rutene frøs jo og vi måtte vaske for å se klart. Nei, jeg savner ikke de gamle bilene. Det var dårlige greier, gitt. Ikke fikk man med seg mye heller. En Scania 56 kan man ikke lesse mye på. Men overvekt ble det allikevel. Jeg husker godt da vegvesenet reiste rundt på busslommene med små, mobile vekter og skulle veie oss. En gang ble jeg veid midt i en bakke. Jeg sto med snuta nedover og hadde ikke brems på hengeren. Det kunne jo aldri bli riktig. Det ble flere tonn for mye og jeg mistet kjøretillatelse for tre måneder. Inge sukker.

YSK og form

- Vet du åssen det blir med dette YSK-greiene fremover? Inge er tilbake i nåtiden, ser på meg og lurer på om ikke denne ordningen kanskje burde latt seg avvikles.

Vi vet at den godeste Granly uken før vårt møte har fornyet lappen for et år, uten problemer. Men om et års tid er det altså tid for fornyelse av både lapp og YSK. - Jeg kjører vel neppe fem år til, sier han og sikter til varigheten av yrkessjåførkompetansebeviset.

- Da er det vel på tide å gi seg, synes du ikke? lurer han og ønsker trolig motstand fra min side. Men ettersom jeg dveler et halvt sekund for å finne et passende svar, fortsetter han selv: - Jeg får se an formen.

- Gruer du deg til du en gang må avslutte?

- Gruer meg, nei. Men jeg synes det er tull å ta YSK igjen. En gang må jo dette ta slutt. Han tar en slurk av kaffen. Nå er vi ankommet terminalen på Langhus og lysene på trucken som er på vei til å losse oss får konkurranse av solen som kommer opp. Vi hadde 54 kubikk Jackon inn, Her skal vi bare ha på noen rør og noen småting.

- Sånn. Nå må vi vente en times tid før vi kan dra videre etter at rørene er på plass. Jeg pleier å spise litt her, sier Inge, før han slår av svingen på bakre aksel på hengeren - en løsning han knapt kan skjule sin begeistring over - og rygger inntil rampa. Det flotte Limetec-påbygget ble kjøpt brukt, og passer glimrende for denne kjøringen.

Ingemannsland

Ingemannsland

Dermed er det frem med hver vår matpakke. Min panikksmurt ti over fire om natten i tilfelle vi ikke rakk noen stasjon og i tilfelle dette var noe alle burde vite, hans sirlig pakket inn. Mine bleke kontorfingre rundt sammenklasket leverpostei, hans grove arbeiderhender rundt grovt brød med brunost. Hel ved.

International og samferdselsminister Harlem

Inge begynte karrieren i en International 39-modell. Det var i 1952 og etterhvert ble det tømmerkjøring med Mercedes, Magirus og Scania. Men noe løyve fikk han ikke. Selv om firmaet han kjørte leievogn for la inn en rekke gode søknader for ham. Det var den mektige lastebileierforeningen i Sarpsborg som fikk de ekstra løyvene om det ble noen ledige.

Til slutt fikk jeg nok og reiste til Stortinget og traff Harlem selv.

- Harlem?

- Ja, faren til Gro, du vet. Samferdselsministeren. Da ble det fart på sakene. Jeg viste ham søknadene og Harlem sa: Klart du skal ha Løyve. 14 dager senere var det i orden. Det var vel lit t av en historie, synes du ikke? Håh. Inge ler godt. Som om han nettopp kom på noe morsomt han hadde glemt. Senere, på 80-tallet, ble det kjøring for Setsaas VVS med toakslet henger og bil frem til denne bedriften gikk konkurs og Brødrene Dahl kjøpte boet. Med på lasset fulgte Inge og så langt har det blitt 40 års kjøring for disse to bedriftene sammen og 65 år totalt.

Bilparken er blandet. Mye Scania, men siste innkjøp er faktisk en Iveco.  - Vi ser på prisene og hva det koster, sier Inge.

- Har du smurt den selv?

- Nei, det er det kona som gjør.

- Er hun like sprek som deg?

- Ja. Men et år eldre.

- Er det rart å se sønnene dine bli eldre?

- Ja.

- Hvordan er det med kameratene dine, er de også i vigør?

- De er borte nesten alle sammen.

I løpet av 65 år på veien har Inge Arnold Granly opplevd en fantastisk transportreise. Inge er - tror jeg - en av dem som bare ér der. Som ikke gjør mye ut av seg, men som får desto mer gjort. Dersom Inge hadde vært en ukedag, ville han vært en tirsdag.

Mye av det gamle er blitt borte underveis på denne reisen. Borte er grusveiene, de dårlige bilene og mye av den tøffe jobben en sjåfør måtte gjøre i gamle dager. Men Inge er her - og møter du ham en tidlig morgen på en av Brødrene Dahls terminaler, vet du hvor du er.

Da får du hilse pent, du er i Ingemannsland.

Snutebilentusiast. Vi har pratet med dekkverkstedet til Inge. De forteller at de er imponerte når Inge kommer med denne rullende inn på plassen.

Snutebilentusiast. Vi har pratet med dekkverkstedet til Inge. De forteller at de er imponerte når Inge kommer med denne rullende inn på plassen.