2

Bilder

- Det gjør godt å prate om det som har skjedd. Denne historien vil følge meg resten av livet uansett, og dette er et tema vi må tørre å snakke om, mener yrkessjåfør Hogne Svendsgård.

Dette skjer ikke meg

E6 bretter seg ut foran ham. Den er oversiktlig og bred. Han kan senke skuldrene og slappe av. Veien krysser en vik og Hogne får Mjøsa på begge sider av bilen.

Foran ham dukker det opp et følge på tre-fire-fem biler.

- Jeg holdt mellom 80 og 85 km/t og alt virket helt normalt. Men da den siste bilen i rekka var kanskje 50 meter fra meg, endret den kurs. Jeg er vant til å se mye "sms-vingling" men dette var noe annet. Det skjedde så brått og kursendringen var så konsekvent at hårene reiste seg i nakken. Dette var ikke bare tilfeldig.

Hogne møter ikke blikket til den som kommer imot. Det er han glad for i ettertid.

Nå stålsetter hele kroppen seg på det som må komme.

"Dette skjer ikke meg", tenker han. Men det er akkurat det det gjør.

Inntrykkene komprimeres og alt går i sakte film de neste sekundene.

Det uunngåelige smellet kommer. Det blir en bråstopp som resulterer i at bilbeltet brekker ryggen hans. Forstillingen på bilen er knust, så Hogne er passasjer mens vogntoget presser seg gjennom autovernet.

På vei ned den bratte skråningen tenker han at dette kanskje ikke går så bra. Mjøsa nærmer seg raskt og han er vanligvis fullastet når han kjører denne veien. I dag er han tom og vogntoget legger seg til ro mot bjørketrærne i vannkanten.

Oppe på veien står en knust personbil.

Det hele gikk så fort at politiet ikke finner bremsespor fra noen av kjøretøyene.

De bekrefter senere overfor Hogne at speedometeret i personbilen viste 100 km/t.

- Da bilen min stanset husker jeg at jeg sto på bremsene. Bilen holdt på å velte over mot høyre, så jeg tok tak i dørhåndtaket. Motoren gikk på full rus og jeg kjente smertene bre seg fra bruddet i ryggen og fra der bilbeltet hadde strammet grepet.

Hogne blir kvalm. Et sikkert tegn på brudd. Han stopper motoren. Oppe på veien ser han hodet til en kollega fra Ålesund som har stanset. Han kommer nedover skråningen sammen med flere andre, blant annet flinke folk fra sivilforsvaret. Hogne må ha hjelp til å åpne døra. De får ham ut og pakker han inn i tepper. Smertene i ryggen er så store at han må lene seg mot lastebilen til ambulansen kommer. Det tar ikke lang tid før han ligger på båre og er på vei mot den ventende ambulansen. Ulykkesstedet ser han ikke mer til. Nå er han på vei bort.

Til traumesenteret på Hamar sykehus.

- Jeg var helt fullstendig tom. Begge telefonene var borte i kaoset, men jeg tenkte flere ganger at jeg måtte få ringt til min arbeidsgiver for å si at jeg hadde krasjet bilen hans.

En absurd tanke, men det var viktigst der og da. Da jeg kom til sykehuset hadde jeg med meg fjernstyringen til sentrallåsen på bilen, dieselkort og visakortet mitt. Resten av eiendelene mine lå spredt utover i lastebilhytta.

Til og med kjøleskapet hadde kommet frem fra under køya.

På sykehuset mistenker de raskt at Hogne har brudd eller indre blødninger.

Klærne blir klippet i stykker og det blir tatt CT-scanning av ryggen.

Bildene avslører brudd i ryggsøylen, men legen mener at operasjon ikke er nødvendig. Hogne får smertestillende og korsett, for å holde ryggen i ro.

Etter at legene har gjort sitt blir han trillet inn på et annet rom.

Gjennom et langt liv som yrkessjåfør har Hogne snakket med mange og hørt mange historier. Også om de grufulle ulykkene mange har opplevd. Man er som yrkessjåfør prisgitt politi og redningsmannskaper på ulykkesstedet i mange tilfeller. Ikke bare er man først på et ulykkessted med alle inntrykkene det bærer med seg. Man får kanskje heller ikke lov til å forlate åstedet og må sitte i bilen og se på et bilvrak der de omkomne fortsatt sitter. Man kan bli traumatisert for livet.

- Det føles veldig rart å være innblandet i noe som gjør at barn og barnebarn aldri mer får treffe sin far og bestefar.

Jeg skulle veldig gjerne vært det foruten, tenker Hogne Svendsgård.