Her er Norges mest "ukjente" lastebillegende

Da gutta på Bandar Abbas tok av til høyre, fortsatte Johan Rotvik rett frem til India.

- Mange synes at Europa er langt, men det er bare 300 mil. Asia derimot. Det er langt, forteller Johan. Her er Bandar Abbas merket inn på kartet ved siden av ruta til Johan. En rundttur var hele 24420 kilometer. Reisen hans gikk fra Dover til Kabul og Islamabad via Afghanistan og til New Delhi. Derfra kjørte han til Karachi for å laste pakistanske tepper før han satte kursen mot Kuberpasset og reiste Afhanistan, Iran og Europa opp.
- Mange synes at Europa er langt, men det er bare 300 mil. Asia derimot. Det er langt, forteller Johan. Her er Bandar Abbas merket inn på kartet ved siden av ruta til Johan. En rundttur var hele 24420 kilometer. Reisen hans gikk fra Dover til Kabul og Islamabad via Afghanistan og til New Delhi. Derfra kjørte han til Karachi for å laste pakistanske tepper før han satte kursen mot Kuberpasset og reiste Afhanistan, Iran og Europa opp. Foto: Svein-Ove Arnesen
Publisert Oppdatert

Jeg trekker augustkvelden dypt ned i lungene. Står på trappa og speider. Den siste timen har jeg ruslet rastløs gjennom huset stadig søkende gjennom kjøkkenvinduet etter en engelskregistrert bobil. Jeg kan ikke noe for det; jeg gleder meg så skrekkelig. Kona mi ber meg roe ned. - De kommer når de kommer.

Det er ett år siden vi gjorde avtale om å møtes. Johan og kona Joy bor i England, men tar en turne til gamlelandet en gang i året. Mest for å reise fra dansefestival til dansefestival, men også for å besøke familie og venner. Det er trolig landets minst kjente lastebillegende vi skal møte. Antakelig nettopp fordi han har bodd det meste av tiden i England.

I tankene går jeg kjapt gjennom det jeg vet om karen: Johan kjørte for den engelske ambassaden på 70-tallet. Han kjørte uten kart til Saudi Arabia, Beirut og til India. En tur kunne ta opp mot 45 dager og jeg vet han skulle til Kina en gang. Fra Jordan til Saudi-Arabia var det 110 km uten vei. Det sto oljefat med to kilometers mellomrom han kunne følge. Men det hendte araberne hadde kjørt dem ned. Da måtte han stole på instinktet.

- Skal vi se… jeg mente da sikkert at det var 14, men her er det jo bare 13…. Syttifemåringen teller brikkene i sitt provisoriske puslespill han er i ferd med å dandere ut over spisestuebordet. Så rister han nesten umerkelig på hodet, før han stikker hånden ned i den medbragte pappesken og trekker frem ytterligere noen papirer med bildet sitt på. De 13 ihjelstemplede passbøkene vitner ikke bare om at han utallige ganger har fått sitt pass påskrevet, det forteller også om en kar som har hatt veien både som levebrød, sykdom og medisin.
- Skal vi se… jeg mente da sikkert at det var 14, men her er det jo bare 13…. Syttifemåringen teller brikkene i sitt provisoriske puslespill han er i ferd med å dandere ut over spisestuebordet. Så rister han nesten umerkelig på hodet, før han stikker hånden ned i den medbragte pappesken og trekker frem ytterligere noen papirer med bildet sitt på. De 13 ihjelstemplede passbøkene vitner ikke bare om at han utallige ganger har fått sitt pass påskrevet, det forteller også om en kar som har hatt veien både som levebrød, sykdom og medisin. Foto: Svein-Ove Arnesen

Senere kjørte han for Sties og NorCargo. - Der det går an å komme med lastebil, der har han Johan kjørt. Gud vet hvor han ikke har vært, sa en lastebilkusk da jeg gjorde litt research blant gamlekara. Så ga han meg det megetsigende blikket som liksom forteller at det burde oppsummere det meste.

Det gjorde ikke det. En lite kjent hemmelighet er at Johan også har opplevd tap det krever sin mann å bære.

Ryggelysene som finner veien inn på parkeringen trekker meg tilbake. Nå kommer de. Ut av bobilen spretter - ja, han gjør faktisk det - en spenstig kar på 75 år. Jeg vet ikke helt om jeg skal gi ham en klem eller ta ham i hånden. Vi er på en måte ukjente venner. Jeg tar den sikre varianten og strekker hurtig hånden frem. For sent registrerer jeg at Johan går for den mer trivelige vrien. Han går for klemming. Det kunne endt riktig galt. Han kunne fått hånden min rett i magen og jeg ville fått pannen hans dandert rundt resebenet mitt. Så mye for introduksjoner. Det går heldigvis bra. Jeg ler hurtig og fortsetter hilsingen. Gir hans kone Joy en god klem på begge sider.

Staselig kar foran sin Ford Transcontinental, som måtte hete «Dorf Cummins» når den var sydover.
Staselig kar foran sin Ford Transcontinental, som måtte hete «Dorf Cummins» når den var sydover. Foto: Privat
Europeiske biler står ved siden av hverandre parkert for natten. De kjørte etter oljefatene som markerte hvor «veien» var.
Europeiske biler står ved siden av hverandre parkert for natten. De kjørte etter oljefatene som markerte hvor «veien» var. Foto: Privat

Deretter rusler vi inn.

Jeg er tomhendt. Johan bærer livet i en bærepose fylt med fotoalbum.

En norsk engelskmann

Johan Christian Rotvik er fra Grong. Da han som nykonfirmert 14 åring måtte begynne å jobbe, var det ikke så mange valgmulighetene. Det ble å dra på fiske.

Et par år senere, i 1959, var det slutt med fisket og han dro ennå lenger til sjøs - som matros. I 1961 gjorde han engelskmann av seg etter at en stor havnestreik hindret båten i å losse ved Dover og han pent måtte finne seg i å være landkrabbe i 37 døgn. Det ble handelsflåte og ekteskap med Dover som utgangspunkt de neste årene. Johan reiste verden rundt som sjømann.

- Med lastebilkjøringen og sjømannslivet, har jeg besøkt mer enn 100 land. Tilsammen ble det 11 år som sjømann og 35 år bak rattet. Jeg mangler bare ni av de amerikanske statene, ler Johan. På tross av alle årene i England er han norsk i hjerte og språk.

Tollerne stjal for mange sko

Den første lange turen gikk med en Volvo 89.
Den første lange turen gikk med en Volvo 89. Foto: Privat

Kjøringen tok i gang i 1969. Da fraktet han levende gris til Portugal med en ERF 1957-modell. Uten sovehytte, men med dobbeltkløtsj gikk det i dyretransport og stykkgods. Leyland var han også innom før han i 1971 fikk en Scania 110 bil og henger. Da gikk turene til Italia med hud og stykkgods ned og sko fra Milano tilbake.

- De italienske tollerne likte disse skoene og forsynte seg av lasten. Hver gang vi skulle skrive tollpapirer før Mont Blanc rygget vi inntil rampa slik at tollerne fikk se hva lasten besto av. De krevde å se skoene; gjerne størrelse 37 eller røde 39. Vi så aldri noe mer til skoene de skulle «sjekke» og etterhvert som det kanskje forsvant seks par sko på hver tur, fikk den engelske importøren nok.

Melder pass. - Her står navnet mitt på arabisk, viser Johan.
Melder pass. - Her står navnet mitt på arabisk, viser Johan. Foto: Svein-Ove Arnesen

Løsningen ble å sende en bil med kun venstresko og deretter vente en dag eller to før neste bil kom med bare høyresko. Tollerne ble sinte og lot oss stå unødvendig lenge på plassen før de slapp oss videre, men det var jo ingenting vi kunne gjøre, gliser Johan.

Denne kjøringen pågikk til selskapet gikk konkurs i 1975.

Lastet til Nepal

Så begynte ambassadekjøringen vi trenger bildemateriale å studere for riktig å forstå. Det dreide seg om stykkgods til ambassadene England med tiden hadde pådratt seg.

11 mil med ørken i Saudi-Arabia. Året er 1976 og sjåførene måtte gjette seg til hvor veien var. Annenhver kilometer så man et oljefat. Da hadde man kjørt riktig.
11 mil med ørken i Saudi-Arabia. Året er 1976 og sjåførene måtte gjette seg til hvor veien var. Annenhver kilometer så man et oljefat. Da hadde man kjørt riktig. Foto: Privat

De fleste turene gikk til Kuwait, men det ble også tre turer til India - og nesten én til Kina. - Jeg hadde lastet til Katmandu i Nepal, men måtte laste om på en indisk bil i New Delhi på grunn av borgerkrig, sier Johan.

En rundtur var hele 24420 kilometer. Reisen hans gikk fra Dover til Kabul og Islamabad via Afghanistan og til New Delhi. Derfra kjørte han til Karachi for å laste pakistanske tepper før han satte kursen mot Kuberpasset og reiste Afhanistan, Iran og Europa opp.

Jeg legger merke til at Johan under praten sjeldent snakker om land i Europa. Mens andre kanskje forteller at de «kjørte Tyskland opp» eller noe slikt, sier altså Johan at han kjørte «Europa opp». Han er i sannhet en ekte kontinentsjåfør.

På den tiden var reglene om kjøre- og hviletid mer, skal vi si retningsførende, enn pålagte. Det handlet seg mest om å holde seg våken. For eksempel kunne Johan kjøre nær 18 timer i strekk når han ankom Asia. Fra Bahrein til grensen ved Jordan er det 180 mil. Det ble ikke stoppet mye på den strekningen, forteller han.

De dårlige veier begynte allerede i Øst-Tyrkia. Flere plasser hadde veier de færreste personbilister i dag neppe ville begitt seg ut på uten firehjulstrekk og dobbel ulykkesforsikring. Gjennom Bulgaria var det ofte brostein og det gikk i 20-30 km/t flere plasser blant esler og hestetransport. Når Johan hadde krysset Bosporus, som av mange ble regnet som den ytterste post i Europa, var han knapt halvveis.

Vi skal naturligvis ikke nedgradere bragden Evensen-gutta som kjørte på Bandar Abbas gjorde. Det var nybrottsarbeid og det skjedde også mye både på bilfronten og spesielt på veistandarden de første årene de fraktet gods til Kuwait. De første turene gikk for eksempel uten aircondition. Johan begynte kjøringen noen få år senere og var noe bedre stilt, selv om den første turen hans også var med en Volvo 89 uten disse nymotens greiene.

- Det var konstant fare for heteslag, forteller Johan og tar en slurk av kaffen.

- For det må ha vært store temperaturforskjeller?

Johan møtte på en og annen velt, men tenkte ikke så mye over det. Det var bare å fortsette, forteller han.
Johan møtte på en og annen velt, men tenkte ikke så mye over det. Det var bare å fortsette, forteller han. Foto: Privat

- Ja. En gang var det 36 kuldegrader i fjellovergangen til Bolu. Da jeg tok av i Ankarra og kom ned til Doha i Qatar, var det 49 varmegrader i skyggen. Det skilte altså 85 grader. Nå er det motorvei på denne strekningen, men den gangen var det gjørmete veier. Måtte ha på kjettinger for å komme frem. De siste lange milene var det ikke mange europeere å treffe. Jeg kjørte gjerne sammen med polske Pekaes og ungarske Hungarocamion, sier han.

Bandar-Abbaskjøringen er kalt verdens lengste trailerrute. Det er ikke usant. Det var fast rute og hadde tidsgaranti. Folk trodde de var gale. Men turene til Johan var lenger. Mens reisen fra Norge til Kuwait med retur var 16000 km, kjørte Johan 24420 km. - Når gutta som kjørte på Bandar Abbas tok av til høyre for å losse, fortsatte jeg rett frem, erindrer han. Uten på noen måte fremheve seg selv. Det er ikke hans stil.

Fire soldater mistet livet i en stygg ulykke. Johan kom like etterpå.
Fire soldater mistet livet i en stygg ulykke. Johan kom like etterpå. Foto: Privat

Johan er stolt av kjøringen, men gjør lite av seg. Mens mange vi treffer ofte maler med de riktig store penslene og kraftige farger når de forteller om hendelser de har vært ute for, bruker Johan mindre palett. Istedet lar han smilet og humøret farge lerrettet. Det er lett å like. Så er det også sagt om ham at om alle var som ham, ville det ikke vært krig i verden.

Ford var forbudt

En Ford Transcontinental med henger var følgesvenn ved noen av turene. De tidlige Fordene var beryktet for strømproblemer og hadde elektronikk fra Lukas. Onde tunger mener fortsatt at det var Lukas som oppfant mørket. Selv hadde Johan et problem en gang han ble stående på grensa ved Saudiarabia. Det var ramadan og han måtte stå fire døgn før han fikk reise inn. Da ville ikke Forden starte. Kabler hjalp lite. Løsningen ble å koble de fire 6-volts batteriene fra hverandre og deretter sette dem inn igjen.

Fem korte:

- Hvordan var det med kriminalitet?- Det gikk jo som oftest bra. Jeg ble frastjålet all maten jeg hadde i verktøyskapet en gang, på vei hjem, men da nærmet jeg meg Syria og der kunne jeg jo få tak i mat uansett. - Var det mye ulykker underveis? - Neida. Jeg så noen så lå på taket, og enkelte stygge ulykker var det, men vi tenkte ikke så mye over det. Vi fortsatte bare. Kunne jo ikke stoppe. Ambassaden hadde gitt oss instrukser. Om vi for eksempel kjørte på dyr, måtte vi bare fortsette ellers ville vi bli holdt ansvarlig for tapet. - Men hva gjorde du om noe røk på bilene? - Bilene gikk oftest bare tre-fire turer før de var slitne og ble satt på den penere Europa-kjøringen. Vi hadde med ekstradeler og det gikk stort sett greit. Husker jeg punkterte 11 ganger på en tur, men det var bare å lappe sammen og fortsette. - Hvordan holdt du kontakten med kjørekontoret? - Det gikk jo litt på Telex, men mens jeg kjørte, hadde vi ikke kontakt. Det ble kontakt når jeg kom hjem. - Fortell om grensepasseringene? - Enkelte steder var det bare satt opp et telt i ørkenen som viste grensen. Det var før det ble skikkelige veier. Og en plass lå det en planke over veien og en gubbe satt i en liten bod. Der var det bompenger og jeg måtte betale fem norske kroner for å fortsette. Ellers gikk det i sigaretter som bestikkelse. Pornoblader var veldig risikabelt å ha i muslimske land, så jeg avsto fra å bruke det som bestikkelse.

- Da startet den, men det var ikke det største problemet, forteller Johan: Rundt midten av 70-tallet var det nemlig ikke tillatt å kjøre Ford i Saudi-Arabia. Det skulle ha noe med jøder å gjøre. Et paradoks, ettersom oppfinneren, Henry Ford, trolig er blant tidenes største antisemitter.

Gode råd var derfor dyre når Johan skulle passere grensene. - Løsningen ble å skifte rekkefølge på bokstavene i fronten. F og D ble skiftet slik at det sto Dorf. - Hva slags bil er det? spurte kontrollørene? - Det er en Transcontinental Cummins. Modellen heter Dorf, svarte Johan til mennene som fylte ut trip-ticketen han måtte ha for å komme inn. Motoren var jo en Cummins og det sto Transcontinental på døra. Gjennom Saudi-Arabia kjørte Johan med andre ord trolig verdens eneste Transcontinental Dorf Cummins. Jeg skiftet bokstavene tilbake når jeg kom nærmere Europa igjen, ler han og tilføyer at han ikke synes grensevaktene var spesielt lyse hoder. - Det sto jo Ford både på rattet, felgene og andre plasser, ler han. På samme måte var det med reisesjekkene som ble brukt. - Vi kunne ikke bruke reisesjekker utstedt av Barclays bank som i utgangspunktet var stiftet av en jøde. - Vi måtte bruke reisesjekker utstedt av andre banker, erindrer Johan.

På en av turene punkterte Johan 11 ganger.
På en av turene punkterte Johan 11 ganger. Foto: Privat

Det ble totalt 27 turer på 3,5 år. Eventyret fikk en brå slutt i 1979 da russerne gikk inn i Afghanistan, og Khomeini sørget for revolusjon i Midt-Østen. Den siste kjøreturen ble han pent eskortert ut av en militærkonvoi.

Lokal Europa-kjøring og Sties

Tilbake i Dover ble det lokal kjøring - les Europa - før et søskenbarn som jobbet på Sties tok kontakt. De trengte en sjåfør på Englandskjøringen og hvem kunne vel passe bedre enn Johan?

- Jeg var helt grønn på termokjøring, men det gikk helt fint. Året var 1987 og Sties, senere Norcargo, ble arbeidsplassen i 18 år. - Jeg tjente 40% mer på Stieskjøringen enn hva jeg ville gjort i England, så jeg kunne ikke la være, sier han.

Såvidt vi vet var det to biler som gikk fast for Sties på England. En fra Bergen og en fra Oslo. Av og til kom en leiebil inn og Johan har en historie om hvordan det gikk:

Johan har mange minner fra et langt liv langs veien. Gutta som kjørte på Bandar Abbas møtte noen få vest-europeere på veien i Tyrkia og Iran, men ingen kjørte lenger enn til Teheran, heter det i boken Bandar Abbas Express. Det stemte nok, om man de siste årene ser bort fra en enkelt nordmann i en engelsk bil.
Johan har mange minner fra et langt liv langs veien. Gutta som kjørte på Bandar Abbas møtte noen få vest-europeere på veien i Tyrkia og Iran, men ingen kjørte lenger enn til Teheran, heter det i boken Bandar Abbas Express. Det stemte nok, om man de siste årene ser bort fra en enkelt nordmann i en engelsk bil. Foto: Svein-Ove Arnesen

- Det var en bil som hadde vært med fisk i Italia og kom til England for å laste Bournville sjokolade i Birmingham. Men dengang ei. Sjåføren ble nektet å ta i mot sjokoladen på grunn av fiskestanken. På Bournville hadde de en egen inspektør som blant annet sjekket denslags. Man tøyser nemlig ikke med Bournville sjokolade som har aner helt tilbake til 1824. Dermed måtte sjåføren fare avsted uten lass, mens han ringte til hovedkontoret til Sties på Lysaker. - Hva skal jeg gjøre?

På Lysaker var de nok kjente med problemet for svaret kom raskt: - Du må skrubbe dørken med kaffe og vaniljesukker!

Slik kan også en grense se ut. Dette er Bab-El-Hawa i Syria.
Slik kan også en grense se ut. Dette er Bab-El-Hawa i Syria. Foto: Privat

Rotvik hadde vaniljesukker og sjåføren kjøpte kaffe. Så skrubbet de og ventet en god stund før de kjørte tilbake. Inspektøren hadde neppe ventet å se dem igjen og var ikke særlig glad. Men han sniffet da rundt og lurte på hva de hadde gjort?

- Den er desinfisert på forskriftsmessig måte, bedyret sjåføren med lua i hånden.

- La gå. Svarte inspektøren.

Siden den gang var kaffe og vaniljesukker obligatoriske nødvendigheter i bilene.

Det forferdelige

Det var samme år som Sties-kjøringen begynte, altså i 1987, at Johan ble rammet av en forferdelig sorg. Det som ingen engang våger å tenke på i frykt for at det skal materialisere seg, skjedde.

Vi kjenner til ulykken, men er usikker på om Johan vil prate om den. Det er bare hoppe i det.

- Vil du fortelle om det forferdelige som skjedde?

- Tja….Han ser ned, deretter på kona Joy som tenker litt, men så nikker samtykkende. Så lar Johan en kaffeslurk være tenkepause før han fortsetter: - Det er flere som vet om den, så det er vel greit å nevne det. Det er jo ingen hemmelighet, men, ja…. Setningen stopper halvveis, men tar liksom ny sats og han fortsetter: - Fruen og yngstesønnen skulle være med på en tur med lastebilen. Avtalen var at de skulle kjøre personbilen en plass der jeg skulle møte dem og ta ferja til Oslo.

Nei. Det er ikke engelske fremmede asfaltarbeidere i bobil, selv om vi fortalte våre nysgjerrige naboer det. Det er derimot spreke Joy og Johan som har kjørt fra dansefestival til dansefestival i sommer, men som gjerne tar en avstikker for å gå til toppen av Galdhøpiggen eller Prekestolen også.
Nei. Det er ikke engelske fremmede asfaltarbeidere i bobil, selv om vi fortalte våre nysgjerrige naboer det. Det er derimot spreke Joy og Johan som har kjørt fra dansefestival til dansefestival i sommer, men som gjerne tar en avstikker for å gå til toppen av Galdhøpiggen eller Prekestolen også. Foto: Svein-Ove Arnesen

Da bilen kom opp i 110 km/t på motorveien utenfor Dover, skar den over veien og traff en fransk lastebil. De mistet livet. Johan kikker opp. Ser på kona Joy. Hun har vært livsledsageren hans i årene etterpå. 28 år har de vært gift.

- Du vet, det var ikke autovern på den tiden. Sier Johan og ser rett på meg. Selv slår jeg blikket ned. - Åsså skjønner du, fortsetter han…. bremsebåndene var nettopp skiftet. De var feilmonterte og gikk varme. Det var derfor det skjedde….

Johan tar en ny slurk av kaffen. Han er ikke ferdig. - Jeg mistet også eldstesønnen elleve år senere. Det var i juni 1998. Han kjørte motorsykkel og gikk tom for bensin. Da han vred om bryteren til reservetanken, skar han over stripen og gikk i fronten på en personbil.

Det er en sterk historie og plutselig ble det min tur til å bruke en kaffeslurk som mellompause.

- Du har opplevd mye av både det gode og det vonde du? Det er mer en stadfestelse enn et spørsmål.

Kona Joy burde fått sin vekt i gull fra Sties. Hun ble nemlig hyppig oppringt av en nysgjerring Johan som kom inn til England med norske vekter. På den tiden var maksimal vekt 38 tonn i England. Dermed måtte hun pent sette seg i bilen og sjekke om det var folk på vekta.
Kona Joy burde fått sin vekt i gull fra Sties. Hun ble nemlig hyppig oppringt av en nysgjerring Johan som kom inn til England med norske vekter. På den tiden var maksimal vekt 38 tonn i England. Dermed måtte hun pent sette seg i bilen og sjekke om det var folk på vekta. Foto: Privat

Johan svarer allikevel: - Ja. Men livet må gå videre, sier han og avslutter temaet med å ta et godt tak rundt Joy og gi henne en klem. - Joy og jeg er lykkelige sammen. Vi skal danse til vi er over hundre år! Hun smiler og nikker.

- Du kjørte for Sties og Norcargo frem til 2005. Er det eventyrlyst eller uro som har sendt deg gatelangs alle disse årene?

- Det er lysten på å se. Oppleve. I sommer har vi kjørt 10467 km med bobilen. Det er en halv midtøsten-tur. Jeg må jo holde kjørekunnskapene ved like.

- Du virker så rolig, men hva gjør deg forbannet i trafikken?

I 2005 mønstret Johan av fra kjøringen. Sjåføren som overtok bilen, Gunnar Moum, har en historie om dette. Han ble nemlig med på siste tur og bladde gjennom fotoalbumene på vei gjennom Holland da Johan pekte på et bilde og sa: - Der svingte de norske gutta til høyre for å losse, hvorpå Moum spurte hvor langt han selv kjørte? Da kvitterte Johan: - Njaa, du må nok gjennom to album til da…
I 2005 mønstret Johan av fra kjøringen. Sjåføren som overtok bilen, Gunnar Moum, har en historie om dette. Han ble nemlig med på siste tur og bladde gjennom fotoalbumene på vei gjennom Holland da Johan pekte på et bilde og sa: - Der svingte de norske gutta til høyre for å losse, hvorpå Moum spurte hvor langt han selv kjørte? Da kvitterte Johan: - Njaa, du må nok gjennom to album til da… Foto: Privat

- Det må være om noen gir meg fingeren. Da kjenner jeg det koke. Heldigvis har jeg Joy. Hun roer meg ned og ber meg puste rolig, haha. Men da blir jeg varm, ja.

Latteren er tilbake. Det er godt.

Jeg tenker obskurt nok på Columbus. Målet hans var å oppdage sjøveien til India. Det eneste han oppdaget var at han hadde rotet seg bort. Johan har på sin side ikke bare oppdaget veien; han har sannelig opplevd den også.

Jeg kikker ned på de 13 passbøkene. De forteller om et levd liv langs veien. Bøkene er kanskje ferdigleste, utdaterte. Det er ikke Johan. Sammen med Joy skriver han nye kapitler.

Kapitler med mening får du også i TransportMagasinet. Klikk for abonnement.