Kommentar: Det er lite som gjør meg så sint som norsk transportpolitikk
Følgende er en aktuell kommentar skrevet av Svein Furøy, Generalsekretær Transport og Logistikkforbundet:
Det er nesten sånn at jeg blir litt uvel av å høre om, eller tenke på, ulovlig kabotasje, manglende ressurser, politiske utredninger og alt det andre som følger med den forsømte transportpolitikken.
Jeg er dritt lei, fordi transportpolitikken er helt vanvittig skakkjørt. Det er få andre samfunnsområder hvor man hadde tillatt et så lemfeldig forhold til faglige anbefalinger og tilrådninger. Ikke minst er det få andre samfunnsområder hvor denne lemfeldigheten hadde fått foregå uten betydelige ramaskrik. Men her er det en overdøvende stillhet, som kan ende med å få fatale konsekvenser.
Norsk transportnæring er en av landets største og mektigste næringer, og de får det som regel akkurat slik de vil. Det hjelper selvsagt på at Norsk Lastebileierforbund og NHO Logistikk og transport, som begge organiserer størsteparten av bedriftene som benytter seg av utenlandske billigselskaper har gode kontakter i det politiske miljøet. Men sannheten er jo at den merkelige stillheten som preger debatten i media, den har vært der i lang, lang tid. For lenge.
Det faktum at det meste av transporten foregår utenfor synsfeltet vårt, virker til å ha påvirka hele den offentlige debatten om norsk transportpolitikk. Ute av synet – ute av sinn ser ut til å gjelde for hele debatten rundt problemene i denne næringen. Og uavhengig av hva man måtte mene om framtida til denne, er det ingen som er tjent med at det er sånn.
Hvert eneste år kommer norske myndigheter med en haug med nye festtaler om oppfølging av nasjonal transportplan og nye tiltak for å begrense arbeidslivskriminaliteten som foregår, og hvert eneste år får de råd fra organisasjonene, om bombrikker, vinterførerkort og andre tiltak som hver for seg ikke tar tak i hovedproblemet. Frem til nå har denne regjeringa ignorert absolutt alle råd de har fått fra nyetablerte Transport og Logistikkforbundet. Som da de i desember fikk klare råd om opprettelse av et elektronisk register med strekkode for registrering av alle utenlandske lastebiler i Norge, noe som øyeblikkelig ville gitt myndighetene, Statens vegvesen og andre en oversikt over hva som foregår.
Om gjennomført, vil det bli den mest effektive registreringen som noen gang har skjedd i Norge, og det nærmest uten at noen kunne unngå registrering – overhodet.
Denne gangen ble vi lovet at rådene skulle bli lytta til. Det står til og med i regjeringserklæringa fra Høyre, FrP og Venstre at de skal: Arbeide aktivt mot liberalisering av kabotasjeregelverket og redusere omfanget av ulovlig kabotasje.Vår påstand er at lovlig kabotasjeikke eksisterer i Norge. Begrunnelsen er; om oppdraget utføres lovlig i henhold til EUs regelverk om kabotasje, brytes likevel allmenngjøringsloven der det heter at sjåføren skal ha norsk minstelønn på oppdraget.
Det er vanskeligå skulle finne noe annet område hvor faglige tilrådninger har så lite å si for politikken som føres. Vi ville aldri godtatt om bare halvparten av sikkerhets-, helse- eller økonomianbefalinger ble fulgt for andre bransjer. Men for rådene som settes for transportnæringa, er vi tydeligvis villig til å sette en lavere standard, villig til å godta risikoer vi aldri ville akseptert på noe annet område.
Samtidig som rådenebrytes, gang på gang, år etter år, pumpes det ut kommentarer i landets aviser over hvor stolte vi alle må være av den «seriøse norske transporten», som visstnok er tilsynelatende feilfri og utsatt for utilbørlig konkurranse. Kommentarer som dikteres av arbeidsgiverforeningene NLF og NHO LT, og media sluker det rått.
Og, før de glade kommentatorene får helt hetta: Ja, vi anerkjenner alle at transporten har vært, og er, viktig for norsk økonomi. Ja, vi respekterer alle transportarbeiderne og den jobben de gjør på veiene våre. Men, for det er et viktig men her; det betyr likevel ikke at den nåværende politikken er riktig. Det betyr ikke at vi blindt skal fortsette i samme spor i 50 nye år, uten å stille noen spørsmål.
Det er også nettopp derfor jeg blir så forbanna lei. Norsk transportpolitikk er nemlig alt for viktig til at det skal være opp til arbeidsgiverorganisasjonene alene å skulle holde liv i den offentlige debatten, og at det er vi alene som skal måtte undersøke og etterprøve det denne næringa finner på. Den åpne og offentlige debatten er noe av det aller beste med å bo i et land som Norge.
Da blir det spesielt når de fleste ser ut til å godta at en av landets største næringer slipper unna offentlig debatt, eller at den kommer for seint når den først kommer.
Her har journalisteret særskilt ansvar. Det kan ikke være sånn at det er opp til Transportmagasinet og andre spesialblader alene å dekke transportfeltet. Hvor blir det av de gravende sakene i norske aviser om regelrette lovbrudd i forhold til allmenngjøringsloven? I all hyllesten til NLF da det ble påpekt lønnsbetingelser på 15 kr timen – hvor var intervjuene til Arbeidstilsynet med spørsmål om oppfølging av transportkjøpere?
Hvor er sakene som borer i tallene over tapte arbeidsplasser og tapte inntekter for den Norske stat? Transportpolitikk er komplisert, og derfor kreves det langt mer enn noen lettbeinte kommentarer eller ledere i landets aviser – og særlig med tanke på det som planlegges i form av endringer i regelverket, en ytterligere forverring av arbeidsforholdene for sjåførene.
Men ikke minst handler dette om landets politikere. Hvordan kan det ha seg at vi så enkelt er villig til å overse faglige og faktabaserte anbefalinger og råd – bare fordi de handler om en næring ingen later til å innse er en av landets viktigste. Vi slår oss ofte på brystet og skryter til resten av verden om den fantastiske miljøpolitikken i dette landet, samtidig som vi i den andre håndvendingen tillater at grenseovergangene våre flommer over av tikkende miljøbomber fordi kontrollen er fraværende.
Derfor er dette en stående invitasjon, ikke bare til journalister og politikere, men også samfunnsvitere, økonomer, forskere og den menige kvinnen eller mannen i gata: ikke la transportdebatten pågå i det stille. Norsk transportpolitikk er fortsatt milevis fra der den behøver å være.
Av hensyn til forsyningsberedskap, trafikksikkerhet og de menneskene som rammes av nettopp fraværet av fokus på bransjen, er det noe vi alle må erkjenne. Ikke minst de politikerne som styrer skuta.
Svein Furøy
Generalsekretær
Transport og Logistikkforbundet
