Gunnar Gundelach:

«Lachen» er Scanias superselger!

Han begynte i Scania i 1967 og har solgt mellom 3000 og 4000 nye Scania lastebiler, men at han begynte i Scania var en ren tilfeldighet. Neste år fyller han 67, og håper han får fortsette å selge lastebiler litt til. Vi har tatt et par kopper kaffe med «Lachen».

"Lachen" er norgesmester i Scania-salg. Neste år fyller han 67. Foto: Tormod Magelssen
"Lachen" er norgesmester i Scania-salg. Neste år fyller han 67. Foto: Tormod Magelssen
Publisert Oppdatert
-Det er en ren tilfeldighet at det ble Scania. Jeg kunne like gjerne havnet hos Volvo, sier "Lachen". Foto: Tormod Magelssen
-Det er en ren tilfeldighet at det ble Scania. Jeg kunne like gjerne havnet hos Volvo, sier "Lachen". Foto: Tormod Magelssen
Du skal være ganske hardhudet for å være lastebilselger. Det er du som er Scania, ikke administrasjonsfolka i dressjakker.
Gunnar Gundelach, Scania-selger

Gunnar Gundelach (66), bedre kjent under tilnavnet «Lachen», er nærmest for en legende å regne i Scania-sammenheng. Han er viden kjent for sine egenskaper som lastebilselger, han er en utpreget sosial fyr som man ofte hører før man ser. Det er nemlig mye liv og røre der «Lachen» befinner seg, og med glimt i øyet og en god kommentar er det ingen tvil om at han er i nærheten.

Det finnes ikke mange hos den norske Scania-importøren som kan se tilbake på en lengre karriere i dette selskapet, enn ham. Hvis han får lov å fortsette etter oppnådde 67 år så kan han feire 50 år hos samme arbeidsgiver i 2017. Det er det ikke mange som kan skryte av!

Ren tilfeldighet

Gunnar Gundelach er opprinnelig fra Sandvika utenfor Oslo. At han skulle bli superselger i Scania var det få som skulle trodd. Riktignok ble han tidlig lastebilinteressert, og han lærte seg tidlig å kjøre lastebil – svært tidlig.

-Jeg hadde en nabo som kjørte lastebil for Franzefoss. Jeg var ofte med ham på lastebilturer, og allerede som seks- syvåring fikk jeg prøve meg bak rattet, da han lastet under siloene med forskjellig varer vi skulle ha i de forskjellige kammerene, og jeg ble satt til å kjøre fram hver gang vi skulle fylle et nytt kammer. Det var nok der det hele startet med lastebilinteressen. Jeg fikk også prøvd meg da vi kjørte på jordene og spredte kalk, forteller Gunnar «Lachen» Gundelach til TransportMagasinet.

Vi sitter på kontoret hans på Scania Furuset og praten går ledig og lett, som alltid. På veggene henger det diverse «minner» i form av bilder fra karriere, kundeturer og spesielle biler han har levert. Han er spesielt stolt av gullplaketten «Den gyllene ratten» som han fikk av Scania for enestående innsats.

-Men det er en ren tifeldighet at jeg er her. Jeg kunne like gjerne havnet hos Volvo eller noen andre. Jeg var nemlig skolelei og ville ha et hvileår fra skolen. Naboen vår der jeg bodde var disponent hos Scania-importøren, og dattera hans gikk i klassen min. Da jeg sa jeg ville ta meg et hvileår, fikk jeg tilbud om å ta hvileåret hos Scania. Etter det ble jeg der, forteller «Lachen».

Salgsavdelinga

Han begynte i salgsavdelinga i 1967, der han blant annet kjørte biler til registrering, hentet chassiser etc. Førerkort klasse 2 tok han da han var 18 år og 10 måneder, men fikk beskjed om ikke å bulke noe før han fylte 19 år! Chassishenting var en historie for seg.

-Den gang så kom jo chassisene uten dekk. Det var bare montert treklosser rundt tromlene, som vi kjørte dem på fra jernbanetomta og til Skøyen. En gang satt jeg fast chassiset i trikkeskinnene. Jeg sto bom fast. Det kom en med en gammel Fordson traktor og forsøkte å dra meg løs. Det resulterte i at traktoren delte seg i to. Dette førte til problemer for trikkene, og det sto trikker langt opp gjennom gatene som ikke kom fram, sier «Lachen» med et glis.

Vi har hørt at han også klarte å få lønnsøkning ved å være dum i munnen, stemmer det?

-Joda, en gang vi kom kjørende med noen chassiser ved hovedkontoret på Skøyen, så hadde treklossene ramla av. Vi kjørte på bare tromlene og det bråka noe forferdelig. En av sjefene mine ropte ut av vinduet om jeg var klin gæren. Ja, skrek jeg, man må jo være det for å jobbe her for den lønna. Uka etter fikk jeg 50 kroner mer i uka. Gamle Christian Ringnes, som var en av de som etablerte Norsk Scania, hadde nemlig stått og overhørt det hele og syntes jeg fortjente mer lønn fordi jeg hadde svart så godt for meg, forteller han.

I tillegg til den vanlige jobben på salgsavdelingen, samt henting av chassiser, så ble det mye kveldsjobbing med å legge om dekk på alle kjøretøyene. I tillegg skulle alle lastebilene som skulle utstyres med løfteboggi, fraktes til Holmen Auto i Rygge for ombygging. «Lachen» fikk ikke så mye fritid, for å si det slik.

I 1974 begynte Gundelach som lastebilselger. Han overtok et distrikt som blant annet besto av Follo og Indre Østfold. Forgjengeren hadde solgt tre Scaniaer de siste to årene, da Gundelach overtok i august. Fram til jul hadde han dratt i land 14 kontrakter!      

Gunnar Gundelach kjørte på løsen hos Sties i mange år. Her er han i Holland i 1980. Foto: Privat
Gunnar Gundelach kjørte på løsen hos Sties i mange år. Her er han i Holland i 1980. Foto: Privat

Mye mat

-Min måte å selge lastebil på er at jeg alltid går på det sosiale. Da jeg begynte å selge så var det viktig å besøke kundene hjemme. Vært eneste sted hadde kona smurt smørbrød så det ble mye mat. Siste kundebesøket ble det ofte middag, så når jeg kjørte hjemover igjen så var jeg så full av mat at jeg nesten kastet opp, forteller han.

-I 1989 fikk jeg «Den gyllende ratten» av Scania for å ha gjort en ekstraordinær innsats. Det satte jeg stor pris på, sier «Lachen» som har solgt mellom 3000 og 4000 nye Scania lastebiler så langt i karrieren. Foto: Tormod Magelssen
-I 1989 fikk jeg «Den gyllende ratten» av Scania for å ha gjort en ekstraordinær innsats. Det satte jeg stor pris på, sier «Lachen» som har solgt mellom 3000 og 4000 nye Scania lastebiler så langt i karrieren. Foto: Tormod Magelssen

Han husker godt da han besøkte en lastebileier som bare kjørte Mercedes. Kona hadde bakt boller og hun ba ham spise mer. Da svarte han at han aldri hadde smakt så gode boller, og lurte på om det var mulig å få med seg oppskriften hjem? «Jeg tror vi kjøper Scania denne gangen jeg», svarte kona og dermed var handelen i boks.

-Et annet sted i Indre Østfold måtte jeg ligge over. Sønnen på seks år møtte meg på trappa og fortalte at de hadde bestemt seg for Scania. Men jeg måtte sette meg ned å drikke kaffe og cognac, og hvis jeg ikke overnattet ble det ikke noe salg, forteller «Lachen».

At filosofien hans har fungert og fungerer fortsatt, er det ingen tvil om. Han regner med at han har solgt et sted mellom 3000 og 4000 nye Scania. Da han begynte på Scania så gikk det i Scania-Vabis 36, 56 og 76 Super, i dag snakker vi om R730. Det har vært en rivende utvikling.

-Da jeg begynte å selge lastebiler så solgte en god selger 8 til 12 biler. I dag selger jeg mellom 80 og 100 nye lastebiler i året. Toppåret mitt var i 2003 da jeg solgte 156 lastebiler, men i den batchen var det 57 renovasjonsbiler da, forteller han med et aldri så lite snev av stolthet i stemmen.

«Lachen» har vært lastebilinteressert siden 6årsalderen. Her er han med en Scania 143 han bygde opp i 1994. Foto: Privat
«Lachen» har vært lastebilinteressert siden 6årsalderen. Her er han med en Scania 143 han bygde opp i 1994. Foto: Privat

Sties og andre historier

Lastebilinteressert som han er har «Lachen» selvsagt også kjørt lastebil. Allerede i 1968 mønstret han på en Sties-bil som skulle til Madrid. Han skulle egentlig være med for turen sin skyld, men endte opp med å kjøre.

Mange kunder forbinder «Lachen» med sosiale øvelser. Her som reiseleder på en kundetur til Hannover i 1998. Foto: Privat
Mange kunder forbinder «Lachen» med sosiale øvelser. Her som reiseleder på en kundetur til Hannover i 1998. Foto: Privat

-Jeg kjørte på løsen for Øystein Stie fra 1976 til 1987, men den siste turen jeg kjørte var i 1993. Jeg har kjørt på kontinentet med flere av de som i dag er kundene mine, blant annet Inge Espeland og Fritz Ringstad, sier han.

Han minnes også de gangene han fikk bygge opp spesielle biler, blant annet «Odin» som ble bygd i 1993, en pusher trekkvogn med 800 liters dieseltanker. Han har bygd opp mye bil hos danske Stiholt, og gjør det fortsatt. Ellers har han jobbet mye med kunder, og fungert som reiseleder en rekke ganger.

-Du skal være ganske hardhudet for å være lastebilselger. Det er du som er Scania, ikke administrasjonsfolkene i dressjakker. Du må være tilgjengelig mer eller mindre 24 timer i døgnet, og ta telefonen når det ringer, sier Gundelach.

-Har du noen ekstra artige historier?

-Mange, men ikke alle gjør seg på trykk. Men jeg kan jo fortelle om den gangen for mange år siden da jeg hadde med meg en haug med kunder på messe i Tyskland. Etter messebesøket så skulle jeg vise dem «lyckliga gatan», hvis du forstår. Men jeg gikk feil og måtte gå rundt en park i den tyske byen. Vi var litt av et syn, jeg først og 150 mann som gikk bak meg. Vi ble stoppet av politiet som trodde det var et demonstrasjonstog, og jeg hadde litt av en jobb med å prate oss ut av det hele, men det gikk bra, sier han med et glis.

Litt til

Om 13 måneder fyller Gunnar Gundelach 67 år, men han har et håp om ikke å pensjonere seg da.

-Jeg føler jeg har mye ugjort ennå. Får jeg lov å fortsette så gjør jeg gjerne det, men i så fall får det blitt med et år eller to av gangen. Jeg har lyst til å være her litt til å følge utviklingen. Det er spennende tider. Da jeg begynte som lastebilselger solgte vi få biler, men tjente bra pr. bil. I dag tjener vi lite pr. bil, men selger desto flere. Vi er ved et generasjonsskifte blant selgerne nå. Det skal bli spennende å se hvordan det går. Men Scania har vært en veldig god arbeidsplass, avslutter «Lachen», superselgeren til Norsk Scania. 

"Lachen" bak lastebilrattet i yngre dager. Foto: Privat
"Lachen" bak lastebilrattet i yngre dager. Foto: Privat