Fredag: Om å gi for mye gass

Publisert Oppdatert

Selvjustis. Det er et ekkelt ord. Får meg til å tenke på selvpiskende munker. Tullinger, ikke sant, disse munkene?

Det jeg virkelig tenker på, er at store deler av transportnorge nå bør sette ned farten et knepp eller tre. På veien. Og samtidig gire opp farten kraftig på et par andre områder, ikke minst kvalitets-arbeidet. Selvjustisen.

La meg ta trafikken først. Østerdalen er beskrevet tidligere i vinter. «Ville tilstander» er tittelen på saken der erfarne lastebilfolk advarer, mens andre sier det er er strekning de unngår dersom de kan. Og det er ikke lenger veiens kvalitet man kan klage på, for den er blitt rimelig god. Men Østerdalen er ikke alene.

Ræv- og forbikjørt

Selv ble jeg nylig ræv- og forbikjørt av fin, ny og rød Scania S730 bil og henger på isføre oppover mot Haukeli. Selv kjørte jeg personbil med gode piggdekk. Scaniaen var en elegant bil, og åpenbart kjørt av lokalkjent og teknisk dyktig sjåfør. Det skal han ha. Men han la inn null marginer. Og han var ikke alene om det. På returen ble vi liggende bak en annen linjebil som hadde vært i grøften eller autovernet og trengte bergingsbil for å kommer seg hjem. By the way: Begge var norske og lokale på østvestkjøring.

Jeg nevner like godt hovedveinettet gjennom Oslo også. Her har bildet faktisk blitt noe bedre de siste to årene. Men det er synd å si det skyldes tungbilsjåførers selvjustis.

For vegmyndighetene har satt opp forbud mot lastebil i venstrefelt i alle tunnelene. Dette vet jeg er en betydelig hemsko for mange som har store deler av kjøringen sin gjennom Oslo – ikke minst container- og massetransport. Heldigvis for andre trafikkanter respekteres forbudet ganske bra. Basert på egen empiri er det langt mindre grisekjøring med tunge biler i tunnelene nå.

Men til gjengjeld er spesielt strekningen E18 vestover ut av Oslo blitt en enda verre racerbane for langtransporten som skal sør- og vestover. Også denne konklusjonen basert på egen empiri. Jeg pendler her daglig. Norskregistrerte storbiler beveger seg mellom feltene i mitt tempo. Og jeg kjører motorsykkel.

"De norske" skvises, responsen ikke bra

La det også være helt klart: Jeg skylder ikke på sjåførene. For jeg vet hvorfor det er blitt slik. På tross av velstand i landet og økende transportvolumer, er prisbildet på frakt skviset så hardt nå at selv solide norske merkevaretransportører sliter hardt med å finne jobber som gir overskudd på bunnlinjen.

Og de fleste av oss vet hva som skjer når man blir skvist og presset nok. Man kutter det man kutte kan, og er ikke det nok, så kutter man noen hjørner også. For å se om man kan holde ut litt til. Selvsagt finnes det en og annen fornuftig sjel som legger ned virksomheten når han ser at det ikke går lenger. Men de fleste kjører til det står i sju steiner og konkursen er et faktum.

Og jeg bebreider ikke sistnevnte kategori heller. Man må ha litt guts og stå løpet ut, skal man ha håp om å vinne. Det tragiske er at underveis mot stupet er det ikke bedriftseier, men sjåførene som får kjenne presset hardest på skuldrene. Ikke bare i generelt lav lønn og lange dager, man er også under stadig tøffere påvirkning for å strekke strikken både i trafikken og på andre områder så langt som mulig. Og litt lenger.

I det øye-blikket man låner annen manns sjåførkort for å omgå kjøre- og hviletidbegrensningene, som vi stadig hører om også i vår leserkrets, da er man allerede kriminell.

På hvilken side, sa de?

Jeg har i denne spalten tidligere slaktet NLF-prosjektet «På riktig side». Om man signaliserer selvfølgelige målsettinger, slik det navnet gjorde, får man i beste fall middelmådige resultater.

Heldigvis er innholdet lagt inn i det nye og mer lovende Fair Transport-konseptet. I TransportMagasinet 2/18 kan du lese kommentarer av mange ledende norske lastebilfigurer som har tro på Fair Transport. Prosjektet kan faktisk bli den kollektive norske lastebilkraften som bevisstgjør kjøperne om sammenhengen mellom transport og kvalitet. Det vil i seg selv få farten ned.

Men dette haster, NLF. For det kommer til å bli stadig vanskeligere å stigmatisere utlendingene når stadig flere «solide norske» biler råkjører for å holde hodet over vannet mot utenlandskonkurransen.

Ikke de seriøse store norske aktørene, de har på egenhånd forhandlet inn «Fair Transport»-seriøsiteten med kundene. Men de mindre bedriftene, typisk for NLFs medlemsmasse. Enten de erkjenner det eller ei, trenger de sårt det verktøyet Fair Transport er. Nå.

Leder i TransportMagasinet 2/18.

Svar fra NLF: Fair Transport på stø kurs

- Det er riktig at vi ikke har "åpnet" Fair Transport med web-side for offentligheten fra årsskiftet, slik tidligere signalisert. Men det skyldes ganske enkelt at vi nå jobber knallhardt med medlemskursing og utvikling for et enda sterkere og tøffere Fair Transport nå i 2018, svarer NLFs kommunikasjonsrådgiver Stein Inge Stølen.

- Innen oktober 2018 skal vi ha på plass en interaktiv portal og Norgeskart med alle Fair Transport-bedrifter, og med mange nok sertifiserte bedrifter til at du finner gode valgmuligheter over hele landet. I tillegg har vi på plass et fullverdig revisjonssystem, slik at man kan være sikker på at alle Fair Transport-bedrifter holder det konseptet lover.

- Hva skjer dersom noen blir tatt med "buksene nede", det være seg grisekjøring eller underbetaling eller andre grove forseelser?

- Da må de regne med å bli ekskludert fra ordningen. Når det er sagt: Interessen er veldig stor ute blant våre medlemmer, og mange er allerede kvalifisert.