Njordekspressen - forut for sin tid

Vi har møtt en av de aller siste som kjørte denne historiske nattruten mellom Haugesund og Oslo, før den gikk konkurs i 1977.

Njordekspressen - et eventyr av en godsrute. Foto: ukjent
Njordekspressen - et eventyr av en godsrute. Foto: ukjent
Publisert Oppdatert

Rolf Saltvedt fra Haugesund forteller i denne artikkelen om både semien med for få akslinger, og litt annet fra en lang karriere på E-76 og etter hvert E134 over Haukeli.

- Jeg begynte å kjøre lastebil i 1975. Først hos familiebedriften Vest Transport, som min far og hans to brødre startet opp. Men så, etter en tid med nattkjøring, mente den ene onkelen min at sjåførlivet hos Vest Transport var for tøft for en unggutt uten erfaring. Jeg måtte finne på noe annet, forteller Saltvedt, som i stedet ble tilbudt jobb på Njordekspressen.

Rolf Saltvedt har godt minne til både sin egen og andres transporthistorie. Foto: Frode Tellevik
Rolf Saltvedt har godt minne til både sin egen og andres transporthistorie. Foto: Frode Tellevik

Skipsreder Knutsen i Haugesund hadde lenge drevet busstransport og da Haukeliveien åpnet som helårsvei i 1968, ønsket de å prøve seg med godstransport. Norsk Hydro på Karmøy begynte på samme tid å produsere aluminium. Det ble derfor kjøpt inn mange lastebiler på Haugalandet i denne perioden. Og på grunn av maks lengde på 16 meter, og høydebegrensning på 3,5 meter, hadde bilene på Haugalandet nærmest monopol på transporten over Haukeli.

Sommeren 1968 kom det to toakslede trekkvogner til byen, kjøpt inn av Knutsens datterselskap, Vibran. De private aktørene i markedet kjente på uroen over hva som var i gjerde, nå som et pengesterkt rederi kastet seg inn i godstransporten. De to bilene ble satt inn på Oslokjøring over Haukeli og fikk etter kort tid klengenavnet "Sjåførskolen".

- Det er nok de to bilene som flest forskjellige folk har kjørt her i byen noen sinne, mener Saltvedt. Sjåførene ble nemlig hentet fra det forholdsvis store busselskapet Knutsen også disponerte og de rullerte på å ta Osloturene med gods.

- Det var alltid to mann på disse bilene. Njordekspressen var alltid den siste bilen som kjørte fra Haugesund om kvelden og samtidig skulle de være de første i Oslo om morgenen. En tøff arbeidsplass på alle måter, kan man gjerne si, med mye håndlasting og lossing.

Bilene ble bygget på 3,50 høyde, med luftfjæring bak og styrbar aksling på hengeren. I frontveggen var det en innretning som produserte varme til skapet. Det som manglet på disse bilene var den tredje akslingen, noe som førte til at disse bilene sto fast alle veier på vinteren, minnes han. Midt på tralla var det også en høydeforskjell som tilsvarte to paller. Man lastet bakfra med jekketralle som ble dratt fremover på en rad med paller for å få godset opp på scenen fremst i skapet. Med tanke på fremkommeligheten skulle alltid de tyngste pallene frem dit, og kombinasjonen dårlige paller i bunn og jekketralle med tungt lass som skulle over, var ikke alltid optimal.

- Etter noen år foretok onklen min Svein Saltvedt, som jeg mener var den beste mekanikeren i Haugesund på den tiden med teknisk fagskole fra Göteborg, en utbedring av disse trallene. Han fikk laget det til så de både kunne låse svingen og ta luften av den nest bakerste akslingen, fortsetter Saltvedt. Det forbedret nok vinteregenskapene en smule, men det var langt igjen til optimal vinterdrift for Njordekspressen.

Tidlig på 70-tallet ble Njord-ekspressen solgt til to av de faste sjåførene, Johannes Bratthammer og Aslak Haugen. - Rederiet fant nok ut at det ikke var nok penger i dette. Hadde de tjent penger, ville de trolig kjøpt fem biler til, mener Saltvedt. Dermed endte historien til Njordekspressen i 1977. En historie om framsynthet, trøbbel på vinterføre og utforkjøringer. Saltvedt, som er oppvokst med buss- og lastebiltransport, begynte selv å kjøre Njord-ekspressen på sensommeren 1976. Han kjente til historien, men valgte likevel på gi det en sjanse. - Jeg gruet meg ikke. Jeg har aldri vært redd for vinteren, men har lært at man skal ha respekt for den. Jeg fikk uansett aldri prøvd Njordekspressen på vinterføre. De ble tatt ut av trafikk før jeg kom tilbake fra militæret. Så det ble med halvannen måned bak rattet på dem for min del, oppsummerer han.

Sigve Rafdal på vei over Haukeli for Vest Transport. Blidet prydet forsiden på "Volvo på väg" tidlig på 70-tallet. Foto utlånt av Rolf Saltvedt.
Sigve Rafdal på vei over Haukeli for Vest Transport. Blidet prydet forsiden på "Volvo på väg" tidlig på 70-tallet. Foto utlånt av Rolf Saltvedt.

Etter endt militærtjeneste fortsatte han karrieren i Vest Transport frem til 1993. Over hele Europa, men hovedtyngden gikk øst-vest. På en av turene jeg hadde til Oslo med bil og henger, som fersk sjåfør, møtte jeg Njordekspressen. Og da jeg kom tilbake kvelden etter, fikk jeg se at den hadde gått utfor i Prestegårdsbakken og rullet rundt. En hjullaster drev å kjørte varene opp igjen på veien. Lasten var blant annet dunker med majones og ketchup fra Margarinsentralen i Oslo. Hvis man sparket litt hardt i de dunkene, så gikk lokket av. Det ble en grisete bergingsoperasjon, for å si det slik. Jeg husker folk gikk inni skapet med vadestøvler. Bilen ble senere tatt ned til Åmot og jeg har hørt rykter om at den ble bygget opp igjen som betongbil, minnes Saltvedt. Dette var uansett slutten på disse semiene.

- Bilene som trakk disse trallene var Volvo F88. Lavt giret og 75 km/t maksfart. Og det ristet noe voldsomt, med toakslet trekkvogn. Opp gjennom Telemark lyste hovedlysene vekselvis på tretoppene og på røttene. Men de var veldig snille med lasten. Spesielt det som sto lengst bak, der det var luftfjæring. Det var ingen andre som kjørte med det i 1968, vet du. Jeg kjørte en gang en FB88 for Vest Transport, en høyt giret bil som gikk mye på Tyskland. I Røldal møtte jeg en av de faste sjåførene fra Njordekspressen, som sto og haiket. Så jeg tok ham med.

Han satt og kikket på girstangen hele veien opp fra Røldal, der han selv pleide å ligge i laveste gir på høyserien. Jeg, derimot lå langt nede i lavserien. - Jævla drittbil, kommenterte han og syns det gikk særdeles tregt. Men da vi kom opp på langtrekket på Haukeli og passerte 90 km/t, samtidig som jeg strakk meg etter girstangen og dro den bak, da ble det stilt. Den FB88'en gikk i 130 km/t pluss, forteller Rolf Saltvedt.

Til slutt i dette intervjuet, byr Rolf Saltvedt på en spesiell historie, med bilder som ikke tidligere har vært publisert. De handler om Saltvedt, bak rattet på sin Volvo F89, på vei hjem over Haukeli sent en lørdagskveld. Han møtte en bil fra AS Langtransport i en sving på Vintertun på E76. Den første høyresvingen like vest for krysset der veien går ned til Odda. Det var nullføre. Bak rattet på langtransportbilen satt ingen ringere enn legenden, Nils Fredrik Nilsen. Han var på vei til Kristiansand for å rekke danskebåten.

Slik så Saltvedts F89 ut etter møtet på Vintertun. Foto: Rolf Saltvedt
Slik så Saltvedts F89 ut etter møtet på Vintertun. Foto: Rolf Saltvedt

- Jeg fikk tilhengeren hans i fronten og husker det veldig godt. Det ble for smalt og vi hadde ikke så stor fart noen av oss. Jeg så hva som kom til å skje, da jeg fikk se nesten hele frontveggen på hengeren hans, så jeg hoppet bak i køyen mens vi enda var i fart. Lastebilen min ble dyttet bakover og inn i fjellveggen, men jeg fryktet et øyeblikk at han skulle dytte meg utfor veien, ut i elven og havne oppå meg. Men så stanset det heldigvis.

Nils Fredrik ble nok lettet da han så det var liv inni lastebilen min. Jeg var heldig som hoppet, for rattstammen sto i førersetet og clutchpedalen var under førersetet. Når du ser bildene av bilen min, så er det litt surt å tenke på at på hengeren til Nils Fredrik var det kun et ødelagt markeringslys og labbene på stigen hans var dyttet inn i skapsiden, avslutter Rolf Saltvedt.

Få historien rett hjem i postkassen. Abonner på TransportMagasinet. Klikk her!