En viktig opplysning

Forrige uke var jeg med førsteklassingen på refleksdemonstrasjon. Jeg konkluderte med at flere enn oss burde vært der.

Flere enn artikkelforfatteren som blir blendet i vintermørket?
Flere enn artikkelforfatteren som blir blendet i vintermørket? Foto: Frode Tellevik
Publisert Oppdatert

Instruktøren stilte opp en bil 50 meter borte på den mørklagte grusveien. Kjørelysene var på. Den var lett å se. Overraskelsen kom da føreren satte på parklys. Plutselig kunne vi se en åpen bakdør, og en mor som holdt på å hjelpe seksåringen på med skolesekken Ute på veien hadde vi brukt to sekunder på å nå frem til denne situasjonen. Det hadde det vært veldig greit å få den informasjonen enda noen sekunder tidligere. Med parklys ville vi fått det.

Jeg ble stående der og tenke litt, mens instruktøren delte ut refleks til ungene. Refleks er en ting, men hvordan står det til med lysbruken hos oss voksne? Jeg tenkte på han jeg møtte i Røldal og som jeg oppdaget akkurat i tide til å svinge de nødvendige centimetrene unna. Han la på kjetting på en lastebil, med hovedlysene på, mens jeg var sikker på han satt i bilen.

Jeg tenkte på bredtransporten jeg møtte en regntung vinterkveld, med blitslamper nok til å lyse opp hele fisketorget i Bergen. Da veggen av lys passerte sideruten min, fikk jeg et ørlite glimt av resten av vogntoget idet det forsvant forbi meg. Kan det ha vært meningen? At selve varslingen av noe bredt og stort, overdøvet informasjonen jeg egentlig kunne tenke meg å få?

Ikke kunne jeg se skiltet i fronten som indikerte bred eller lang last. Ikke kunne jeg se veibanen der vi skulle møtes eller hva godset besto av. Og hadde den stått stille, ville jeg ikke hatt særlig mulighet til å se menneskene som etterstrammet surrekjetting. Hvorfor skal møtende trafikk på død og liv blendes av alle disse blitslampene, i samfunnets iver etter å være stadig mer synlig? Kan det være meningen? Nærmer vi oss en grense her?

Det er ikke om å gjøre å blende alle rundt deg hvis du vil bli sett. Her er en som har skjønt det.
Det er ikke om å gjøre å blende alle rundt deg hvis du vil bli sett. Her er en som har skjønt det. Foto: Frode Tellevik

Da jeg kjørte tankbil, for alt for lenge siden, kom jeg en kveld kjørende langs Hardangerfjorden. Mellom Fyksesund og Ålvik var det en stor utkjøring like ved en venstresving. Denne kvelden sto det en bil der, med fulle lys rett mot meg. Jeg oppfattet ikke at den sto stille med en gang jeg fikk øye på den.

Ettersom jeg var godt kjent, visste jeg at veien svingte til venstre et sted der borte, men de blendende lysene gjorde meg usikker på avstanden. Var denne bilen i veibanen, slik at jeg måtte passere den på høyresiden før svingen? Litt for lenge trodde jeg det. I siste liten skjønte jeg at lysene sto stille og var på utsiden av veien. Og at veien svingte til venstre like foran dem.

Alternativet, som kanskje en ukjent sjåfør ville valgt, var å pløye gjennom en jordvoll og rase ned i Hardangerfjorden. Jeg husker jeg forbannet denne sjåføren lenge etterpå. Og jeg husker det som det var i går. Så unødvendig. Så egoistisk. Så ubetenktsomt.

Da førsteklassingen i baksetet nok en gang forklarte meg viktigheten av refleks på turen hjem, måtte jeg smile litt. Han hadde skjønt det og han hadde i tillegg fått beskjed om å passe på at vi voksne gjorde som han hadde lært. - Husk å sette på parklys, sa han da vi parkerte foran garasjen hjemme. Ikke alle har en førsteklassing i huset, men bevisstheten rundt dette med lysbruk må opp flere hakk hos folk flest, spør du meg.

Det er vel ikke om å gjøre å blende alle andre hvis man egentlig vil bli sett? Så hva gjør vi?

Opptatt av det som skjer på veien? Da er et abonnement på TransportMagasinet noe for deg.