30 år siden bussulykken i Måbødalen

- Selv store gutter gråter

Jan Magne Kalleklev fra Osterøy var på vei fra Bergen til Oslo, ettermiddagen 15. august 1988. Inntrykkene fra Måbødalen, der 16 mennesker mistet livet, vil han aldri glemme.

Ulykkeskvelden i 1988. Jan Magne Kalleklev kjørte vogntoget nærmest tunnelen.
Ulykkeskvelden i 1988. Jan Magne Kalleklev kjørte vogntoget nærmest tunnelen. Foto: Roar Christiansen/Bergens Tidende
Publisert Oppdatert

Jan Magne Kalleklev driver fortsatt Osterøy Transport AS, som han gjorde den skjebnesvangre augustdagen i 1988. Helt siden 1969 har han hatt veien som arbeidsplass og fortsatt, 30 år etter ulykken, presser tårene på mens den erfarne yrkessjåføren prater om det han opplevde.

- Jeg husker jeg satt noen uker før ulykken og pratet med noen kolleger og hørte på alt de hadde opplevd. Jeg var den eneste rundt bordet som ikke hadde vært innblandet i en ulykke og jeg sa at jeg håpet jeg aldri fikk oppleve noe slikt. Men sånn skulle det ikke gå, sier Jan Magne.

Jan Magne Kalleklev bærer på en sterk historie.
Jan Magne Kalleklev bærer på en sterk historie. Foto: privat

15. august 1988 kolliderte en buss med skolebarn fra Kista i Sverige ved utløpet av Måbødalen på rv. 7 i Eidfjord. 23 barn og 11 voksne var ombord i bussen. De var på klassetur til Bergen for å ta båt til Shetland. Ulykken skyldtes bremsesvikt. Totalt omkom 16 personer. Blant dem 12 barn. Tragedien i Måbødalen denne sommerkvelden har blitt stående som ulykken "alle" husker. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at denne katastrofen trengte såkalte handlingsmennesker mer enn noe annet. Det profesjonelle hjelpeapparatet var langt unna, skadeomfanget var enormt og kommunikasjonen med omverdenen var minimal.

Jan Magne var førstemann på stedet.

- Jeg var på vei opp Måbødalen, sammen med mange andre vogntog som kom med samme ferge over Hardangerfjorden. En Holtanbil kjørte forbi meg i bunnen av bakken, mens de andre ble liggende bak. Enda et vogntog forsøkte å komme forbi meg lengre oppe i bakken, men måtte gi seg og la seg inn igjen bak meg. I ettertid har jeg mang en gang tenkt at dette sannsynligvis reddet livet til vedkommende sjåfør. Hadde hun kommet forbi, ville den kvinnelige yrkessjåføren mest sannsynlig møtt bussen i bunnen av Måbøtunnelen.

Sjåføren på Holtanbilen fortalte senere til Jan Magne at han møtte bussen midt i tunnelen og bare så vidt klarte å passere bussen som skjente fra side til side.

Da Jan Magne rundet den siste svingen før Måbøtunnelen, ble han møtt av en sky av støv og røyk. Han slakket på farten og kunne høre fortvilte skrik gjennom det åpne sidevinduet sitt.

- Jeg stanset og ventet litt til støvet hadde lagt seg. Da så jeg bussen. Det satt folk under åpen himmel fordi hele fronten var skrellet vekk. De viftet med armene, ropte og skrek, minnes han.

Før han gikk ut av lastebilen, ringte Jan Magne lensmannen i Eidfjord. Han svarte ikke, så han forsøkte i stedet politiet i Odda. - Jeg forklarte hva som hadde skjedd og fikk beskjed om at de skulle sende en patrulje. Jeg tror ikke hun jeg snakket med forsto alvoret før jeg presiserte at dette var en alvorlig ulykke og at behovet for hjelp og helikopter var enormt. Vi ble enige om at jeg skulle gå opp til bussen for å ta rede på hvor mange som var i den. Nå hadde også flere biler kommet til og vi fikk greie på at det var en skoleklasse fra Sverige som var i bussen. Jeg gikk tilbake til bilen, ringte Odda og fortalte det jeg hadde fått vite.

Nå var allerede arbeidet i gang på skadestedet. Jan Magne tok på seg kjeledress og hansker og gikk inn igjen i tunnelen. - Jeg husker det knitret og røyk kolossalt fra hjulene. Vi var veldig redde for brann. Lysene i bussen lå og blinket hele tiden. Jeg fikk kontakt med sjåføren og spurte om han visste hvor batteriene var plassert. Han nikket litt bakover og svarte " i lådan". Vi lette oss gjennom en del luker, før vi fant den rette. En annen langtransportsjåfør var med meg og han røsket opp batteripolene med bare hendene. Han sto og dirret av smerte etterpå, men vi hadde jo ikke noe verktøy til å hjelpe oss med.

Her hjelpes bussjåføren som Jan Magne Kalleklev kommuniserte mye med underveis i redningsarbeidet. Han var den siste som ble reddet ut av bussen, mange timer etter ulykken. Bussjåføren døde to uker senere på sykehuset.
Her hjelpes bussjåføren som Jan Magne Kalleklev kommuniserte mye med underveis i redningsarbeidet. Han var den siste som ble reddet ut av bussen, mange timer etter ulykken. Bussjåføren døde to uker senere på sykehuset. Foto: Jan Gravdal/Scanpix

Sjåførene og resten av de som kom til stedet, gikk nå i gang med å få ut passasjerene. - Det var ikke noe om og men i det hele tatt. Alle bidro med det de kunne. Skibokser fra privatbilene ble delt i to og brukt som bårer. Noen sto utenfor og holdet dem opp, mens andre var inne i bussen og løftet de skadde ut på båren gjennom knuste vinduer. - Vi samlet de skadde utenfor tunnelen. Etter hvert kom det også en lege til stedet og han begynte umiddelbart å sjekke de skadde og sa hvem vi burde prioritere, både inni bussen og utenfor. Frem til da hadde det vært veldig kaotisk og det meste gikk på impuls.

Den erfarne yrkessjåføren ønsker å rose alle som var der for innsatsen, som etter hans mening var helt enorm.

- Jeg mener bestemt at den enorme innsatsen fra de første på stedet reddet mange liv denne kvelden, sier han tankefullt.

De som jobbet inne i bussen hadde en stri tørn med å knekke stolene fra hverandre, ettersom de var presset fremover i møtet med tunnelportalen. I mellom alle setene satt personer fastklemt, de fleste barn i 11-12 års alderen. Beregninger i ettertid viser at farten var oppe i nesten 100 km/t da bussen traff fjellveggen.

- For oss første på skadestedet virket tiden før det første helikopteret ankom som en evighet. Det føltes det som de kom fra Afrika. Over en time gikk det før Sea Kingen fra Sola kom stigende oppover dalen. Det var et mektig syn og en helt spesiell følelse da vi hørte lyden som nærmet seg, husker Jan Magne.

Selv med de profesjonelle på plass, fortsatte redningsarbeidet også for han og de andre. - De som ikke var inne i tunnelen eller var med og bar de skadde ut, satte seg ned med dem utenfor. De la dem i armene sine eller i fanget og trøstet dem. Det var et spesielt syn, men det hadde nok enormt mye å si. Det jeg derimot reagerte sterkest på, var foreldre som kom med sine egne barn på skuldrene bare for å se.

Passasjerene i bussen ble etter hvert delt inn i tre grupper. En for de lettere skadde, en for hardt skadde og en for de omkomne. - Det var sterkt for oss å følge med utover kvelden på dem som ble båret ut om de ble plassert i den første eller andre gruppen, eller om de ble båret helt nederst der de omkomne ble samlet. Bildene har brent seg fast i minnet og vil nok alltid være der, sier han.

Da veien omsider ble åpnet igjen, ringte yrkessjåførene til Jon's kro på Geilo og spurte om de kunne åpne dørene, slik at sjåførene kunne møtes igjen der. På kroa fikk de mat og snakket ut om opplevelsene de hadde delt. Etterpå kjørte de hver til sitt.

Jan Magne fikk den største reaksjonen dagen etter. - Jeg hadde vært i Fredrikstad og var på vei opp igjen da jeg stanset på Hølen kro for å spise middag. Der kjøpte jeg VG. Vi hadde kvelden før snakket litt sammen om personen som satt rett bak fremste døren i bussen. Der var seter og tunnelvegg klistret sammen, men vi så at det satt en person der. I avisen kunne jeg lese at det var sønnen til sjåføren som satt der. Da gikk tankene til mine egne unger, som er oppvokst i lastebilen min. Jeg tenkte tilbake på ordene jeg vekslet med sjåføren i bussen mens han satt fastklemt. Jeg snakket ganske mye med han, siden han satt fast og vi ville unngå at han sovnet fra oss. Jeg husker han sa at vi måtte konsentrere oss om de andre som var i bussen., forteller Jan Magne. Sjåføren døde senere på sykehuset.

- Jeg måtte gå fra den middagen urørt. Jeg gråt hele veien inn til Oslo. Jeg satte meg i hans situasjon og det var vanskelig.

Faksimilen fra TransportMagasinets artikkel i 1999 viser vogntoget Jan Magne Kalleklev eide i 1988
Faksimilen fra TransportMagasinets artikkel i 1999 viser vogntoget Jan Magne Kalleklev eide i 1988 Foto: Frode Tellevik

I Oslo ble det mye prat under lastingen før Jan Magne satte kursen hjemover. Han kjørte i følge med gode kolleger vestover, men da han kom til Geilo var det akkurat som kroppen ikke ville kjøre lenger. Han stanset på nytt inne på Hardangervidda og måtte be en kollega om å kjøre sammen med seg ned Måbødalen. - Da hadde jeg en forferdelig ekkel følelse. Jeg skalv da jeg kjørte inn i Måbøtunnelen. Det var forferdelig. Den dag i dag, 30 år senere, er tankene der hele tiden hvis jeg kjører Måbødalen. Jeg må kikke bort på tunnelportalen og minneplaketten som henger der. Det er noe som aldri går vekk.

Offentlige støtteapparat var lite utviklet i 1988. Men Jan Magne har klart seg uten hjelp av noe slag. Han har heller ikke hørt et ord fra noen etter at han forlot ulykkesstedet, sent på kvelden for 30 år siden, men han savner å prate om det han opplevde. Både med dem som var der og de pårørende i Sverige. - Jeg tok selv kontakt i forbindelse med 10-års markeringen etter ulykken. Der fikk jeg snakket med noen av dem, men savnet etter å treffe andre som var der den første tiden på ulykkesstedet er fortsatt stort, medgir han.

Politiet brukte lastebilen hans som sambandssentral på ulykkeskvelden. Jan Magne var den eneste som hadde mobiltelefon med dekning, akkurat der han hadde parkert. Det var blod og skitt over alt inne i førerhuset.

Medietrykket var også stort etter ulykken, og mange sto frem og fortalte, men ikke Jan Magne. - Jeg hadde ikke noe ønske om å stikke meg frem. Det var dem som gjorde det og jeg må bare si at enkelte som sto frem som de store heltene i ettertid, ikke gjorde noe særlig større innsats enn alle oss andre på stedet. Jeg vil ikke trekke frem enkeltpersoner, for dette var et teamarbeid. Et spontant team som gjorde det de kunne og som gjorde en kjempeinnsats, avslutter Jan Magne Kalleklev.

Denne artikkelen ble første gang publisert i TransportMagasinets utgave 3.1999