10

Bilder

Spreke karer som er vant til å ta i et tak. Fra venstre Geir Vidar Berg, Arnfinn Berg, Robert Grimsmo og Sten Bjørnar Værnes.

Terminalen til LGT Logistics AB i Tibro er på hele 26 000 kvadratmeter. Her står det møbler i alle fasonger og venter på å bli lastet til alle land i Europa. 100 vogntog kan laste samtidig og like bortenfor finner vi en lagerterminal på ytterligere 35 000 kvadratmeter.

2500 kubikkmeter møbler går ut portene her hver dag. Det er denne møbelkarusellen bilene fra Sunnmøre fôrer med norske kvalitetsprodukter før de laster nye møbler i retur. Volumgodset håndlastes. Paller hører ikke hjemme i en møbeltransport.

- Vi rygger til rampen og legger oss. Klokka seks om morgenen er bilen tom og vi kjører til andre siden av terminalen og laster møbler som vi leverer til butikker i Norge, forteller Viktor Berg.

Han har kjørt møbler til og fra denne terminalen i over 35 år. Nå kjører begge sønnene hans samme rute. Fra Møre til Kongsvinger og videre forbi Karlstad og Mariestad til Tibro.

Avreise søndag kveld og hjemme igjen i løpet av torsdag.

Det har vært og er en fin kjøring, med fulle lass begge veier.

- Vi losser ved møbelbutikker fra Jessheim og nordover til Oppdal og vi dekker også kysten fra Måløy til Kristiansund, forteller han.

I april i år feiret Viktor 25 år som lastebileier. Men også fra 1970 til 1981 kjørte han møbler, som ansatt sjåfør for andre transportører. Så fulgte åtte år som bileier og fem år som medeier i Møbeltrans sammen med fire andre transportører.

Siden 1989 har det kun handlet om Viktor Berg Transport.

- I starten var det møbelbusser som gjaldt. De var vanlige på den tiden, spesielt her i bygden. Jeg og Erik Hundhammer i Ølen startet opp omtrent samtidig med denne type kjøring. Så kom Leiv Sand noen år etter. Vi var en fin gjeng som drev med dette, smiler Viktor og jobber seg tilbake gjennom 40 år med møbeltransporthistorie.

I dag har Viktor Berg Transport fire biler i drift. Det meste de har hatt er seks. Møbeltransport er en svært varierende business, får vi vite.

- Her i Sykkylven kjører vi eksport for de fleste møbelprodusentene, nærmere ti i tallet.

For bare tre år siden var det fire biler som lastet hver eneste fredag og en på tirsdag.

Nå har det en periode vært halvannen bil på fredagene og en på tirsdagene, men vi håper det tar seg opp igjen.

Scania har dominert i bilparken de siste 20 årene. Men møbelbussen fra 80-tallet var en Volvo B58 og Viktor har prøvd både F12 og Royal i sin karriere.

- Jeg solgte et skap for Bussbygg til en svenske i sin tid og et år etter kjøpte jeg hele settet tilbake fra han. Siden ble det Scania.

Viktor har alltid hatt nært forhold til Bussbygg. De holder til i nærheten, noe som er gunstig i forhold til reparasjoner, og i tillegg har han vokst opp sammen med Bussbyggsjef Alf Ahdell.

Viktor syns han har kjørt nok nå og lar sønnene overta mer og mer av driften.

- Jeg sier til dem at de må kjøre like lenge som meg før de får si at de er lei. Det er fortsatt kjekt å få seg en tur, men etter så mange år med håndlasting av møbler er det armene som sier stopp nå. Jeg klarer ikke å løfte lenger. Vi laster fortsatt på den måten. Det finnes ikke pallegods i møbelbransjen og det skal helst ikke være luft på toppen heller. Det høyeste skapet er 3,22 meter innvendig. Man blir lang i armene da. Derfor er lengden avgjørende når noen søker jobb her, sier han og skotter bort på de to ansatte sjåførene. Røslige karer som ruver godt i terrenget, begge to.

Det krever altså sin mann å laste dette godset. Pappesker i alle typer størrelse og fasonger skal lastes i riktig rekkefølge i forhold til lossing. Man skal være god å planlegge da. Det må læres.

Sønnen Geir Vidar, som har stekt vafler til oss under intervjuet, forteller hvordan hverdagen er i Tibro.

- Lasset står i egen sone når lastingen begynner og vi sjåfører tar det derfra, men vi får alltid med oss en lastehjelper fra terminalen. Det tar to til tre timer å få det rett likevel. Ofte må man vente et par timer på papirene etterpå også, forklarer han.

De lider ingen nød, sjåførene herfra. Bilene er av den påkostede sorten, så noen timer venting bør de tåle.

- Vi legger litt ekstra i bilene ja, bekrefter Viktor. Flere er motivlakkert og i tillegg dekket med et godt lag med klarlakk både på ramme og det som er. Lettere å holde reint på den måten.

- Innvendig river vi hele hytten og isolerer og trekker den på nytt. Vi innreder med det meste som man bør ha for å trives. Det viser seg at sjåførene tar bedre vare på utstyret da, samtidig som de jo bor i bilene hele uken, sier han.

Noen ganger har han vært nødt til å leie inn ekstra hjelp og de fleste sier aldri mer, etter å ha håndlastet et møbellass. Det er da han får bekreftet hvor mye fysisk slit denne kjøringen medfører.

Viktor Berg startet karrieren som møbelsnekker i sin tid. I 1965 ble han altmuligmann hos møbelfabrikken Brunstad, inkludert lastebilsjåfør i en stor gammel Bedford.

- Jeg var så mye altmuligmann at sjefen kalte meg opp på kontoret og ba meg velge hva jeg ville ha i lønn, siden jeg hadde så mange arbeidsoppgaver og da jeg skulle i militæret fikk jeg med attest om at jeg hadde kjørt lastebil og fikk sertifikatet automatisk.

Til slutt ble Viktor lei av vaktmesterjobben og begynte å kjøre fast.

- Møbelbussen var et kapittel for seg. En Volvo B58, bygget opp i Kristiansund og Stryn, med svær førerkabin og seng både oppe og nede. Jeg byttet ut passasjersetet med en stressless. Ikke var det motorkasse heller, for den lå bak. Rene danseplassen var det.

Gode å kjøre var den også. Problemet var hjulkassene bak i skapet, som vi ikke fikk en palle imellom engang. Vi losset og lastet gjennom en bakdør eller sidedøren på to meter.

Husker en gang i Oslo, hos Bergene, der jeg skulle laste seks tonn sjokolade. Hver kartong var på ett og to kg. Jeg brukte hele dagen på å laste for hånd og like lang tid i Ålesund da jeg skulle losse. Slik var det før. Ofte sto vi både fire og fem timer ved en telefonkiosk i Oslo og ventet på at befrakteren hjemme skulle ringe og gi oss oppdrag.

En annen jeg kjørte for regnet alltid ut hva jeg skulle ha betalt, i margen på en avis på kjøkkenbordet. Så skrev han ut en sjekk med lønn etter hver eneste tur. Og så måtte vi spise karbonadekaker sammen med han. Det er vel den beste sjefen jeg har hatt, smiler Viktor.

Han har hatt et godt liv i transportbransjen og har fått holde på i sin egen lille nisje.

Stressless-kjøring i ordets rette forstand.