Mysteriet i Måbødalen

Del 1 av 6: Utforkjøringen

To vogntog forsvant i juvet ved Vøringfoss. Sjåførene hoppet ut i siste sekund. 32 år etter dramaet lever rykteflommen. Hva skjedde egentlig i Måbødalen?

Publisert Oppdatert

Tirsdag 6. januar 1987.

På Sollihøgda, utenfor Oslo, møttes to sjåfører fra Bergen. John Roald Hjellestad (25) hadde ventet en stund på kollegaen, slik at de kunne kjøre sammen. Frysesettet han kjørte, en to år gammel Scania 142 med henger, hadde bare noen uker tidligere vært i Danmark for å få montert nytt aggregat på hengeren.

Nå var utstyret slik han ville ha det. Han hadde kjørt inn bra med penger året i forveien som leiebil hos Bergen Transport & Spedisjon (BTS). Et samarbeid som nå var på sjette året. Hjellestad kjørte først ut fra møtestedet da de satte kursen vestover. I bilen bak fulgte Ivar Strand (34).

I likhet med Hjellestad, ble han av mange kolleger sett på som en cowboy. De kjørte som om de eide veien, er en beskrivelse som går igjen. Strand kjørte en Scania 112 med kapell på bil og henger. Som sin kollega, kjørte også han for BTS. Den eneste forskjellen var at Hjellestad hadde leaset vogntoget selv, mens Strand var ansatt sjåfør hos en annen bileier. En jobb han hadde hatt i knappe tre måneder.

Det hadde som vanlig blitt smått med mat i løpet av dagen, så de to bestemte seg for å spise middag på Flå. Vinteren hadde festet grepet om Sør-Norge. Det var klarvær og kaldt, og fortsatt bart i hjulsporene da de dro videre. Det var også en kveld med mye lastebiltrafikk.

Etter å ha snakket litt seg imellom, bestemte de seg for å gå over på walkie talkiens kanal 12 på for å kunne prate i fred. Det skulle få konsekvenser.

John Roald Hjellestad kjørte først i sin Scania 142.
John Roald Hjellestad kjørte først i sin Scania 142. Foto: Rune Haukeland

De beryktede bakkene opp fra Hagafoss mot Geilo bød ikke på problemer denne kvelden. Kuldegradene bet godt i snøen og med nye vinterdekk på drivhjul og gode helårsdekk på resten, tok de to vogntogene seg greit frem til Jons Kro. På plassen utenfor sto det allerede fem seks lastebiler. Alle på vei vestover.

På grunn av middagen på Flå nøyde de to bergenserne seg med hver sin kaffekopp og litt småprat før de dro videre litt over klokken 21. De beregnet god tid til fergen som skulle ta dem over Hardangerfjorden, noen timer senere. De andre sjåførene ble sittende igjen enda en stund.

Over Hardangervidda viste temperaturmåleren et tosifret antall minusgrader. På vestsiden kom et vogntog fra Auto Transport i møte. Sjåføren blinket med lysene, og fikk et blink tilbake fra de to bergenserne som passerte.

Han grep walkie talkien og kalte dem opp uten å få svar. Han forsøkte igjen. Fortsatt ikke svar. Han lente seg tilbake i setet og kjente usikkerheten bre seg i kroppen. Han hadde noe viktig han ville si dem.

Like etter tok de to sjåførene fatt på nedstigningen fra Dyranut, som markerte starten på over 20 kilometer bratt og krevende utforbakke fra Hardangervidda og ned til fjorden. Begge brukte telmabremsen, som fikk godt tak i den faste snøen. Ingen glipptak ble registrert i det de passerte Sysendammen, punktet der sjåførene på den tiden pleide å beregne en god time igjen til ferjekaien på Brimnes, ihvertfall på sommerføre.

Brøytebilsjåføren, som fulgte de to med øynene da de passerte Sysendammen, syntes det gikk litt fortere med dem enn tilfellet var for de andre vogntogene som nettopp hadde passert. Dessuten hadde også han hørt ryktene om de to bergenserne som var både uredde og friske bak rattet.

Ifølge rutetabellen denne kvelden hadde de likevel god tid på seg for å rekke siste avgang med "MF Jondal" over Hardangerfjorden. Avgangen klokken 22.45 hadde de ingen muligheter til å nå, så de siktet seg inn på den siste, klokken 23.30.

Ivar Strand kom like bak med en Scania 112.
Ivar Strand kom like bak med en Scania 112. Foto: Rune Haukeland

Begge senket farten da de rullet ut på platået før det skumleste veipartiet på hele turen fra Oslo til Bergen. Den øverste svingen i Måbødalen, like ved Vøringfoss, var beryktet. I 1987 var denne svingen smal og krapp, samtidig som veien lå helt ute på kanten av stupet, der gang og sykkelveien ligger i dag. Var det ett sted på veien mellom Oslo og Bergen som krevde at sjåførene hadde fullt fokus, så var det her.

Sjåføren fra Auto Transport hadde kommet opp dalen en halvtime tidligere. Uten problemer, selv om han kjørte uten kjetting. Men i svingen øverst i Måbødalen hadde det falt ti centimeter nysnø, og i speilet så han blank og glatt is i hjulsporene sine. Han antok derfor at det var glattere enn vanlig akkurat her.

Da han møtte kollegene lengre oppe i dalen, prøvde han derfor å advare dem. Uvitende om at de to bergenserne hadde byttet til kanal 12, så han i stedet baklysene fra de to vogntogene forsvinne i speilet.

Klokken passerte 22.25. Hjellestad lå fortsatt først. Og i det han rullet over den lille flaten like før nedstigningen i Måbødalen, giret han ned til 4. gir. Fra toppen av bakken kunne han se helt ned til svingen og dermed også lysreflekser fra eventuell møtende trafikk. Nå var det helt mørkt der nede.

Slik så svingen øverst i Måbødalen ut i januar,1987. Her er en av bilene til Rolf Holtan fotografert på vei nedover, en sommerdag seks år tidligere
Slik så svingen øverst i Måbødalen ut i januar,1987. Her er en av bilene til Rolf Holtan fotografert på vei nedover, en sommerdag seks år tidligere Foto: Tore Kristiansen / VG / NTB Scanpix

På grunn av det gode føret, ble heller ikke kjettinger vurdert denne kvelden. Men boggien ble løftet, for å ha best mulig trykk på drivhjulene mot veibanen som nå begynte å helle bratt nedover, med over 8 % fall i kjøreretningen. Det gikk bra de første meterne. Så plutselig slapp alt.

Hengeren begynte å seile og bilen ville heller ikke ta styring. Sjåføren pumpebremset, men vogntoget fortsatte å seile. Svingen med den halvmeter høye føringskanten nærmet seg. Utenfor var avgrunnen. Han slapp opp bremsen igjen for å forsøke å styre vogntoget gjennom svingen. Det føltes som om det gikk i gangfart.

Forhjulet fulgte føringskanten noen meter, før han merket at stigtrinnet på høyresiden begynte å skrape mot betongen. I et lite sekund håpet han at føringskanten vil lede lastebilen rundt svingen, men det neste han kjente var at kroppen ble fylt med adrenalin i det førerhuset begynte å tippe over mot høyre. Han forsto nå at det ville gå galt.

Hjellestad fikk åpnet døren, som han måtte dytte oppover. Han tok sats og hoppet bakover. Landet med kneet på bruddet som vogntoget hadde laget da det pløyde gjennom føringskanten, før han fikk rullet seg videre inn i vegbanen. Bare noen centimeter fra der han lå, kunne han se hengeren rulle forbi og forsvinne over kanten, samme vei som lastebilen.

Han ble liggende og høre hvordan vogntoget raste over 200 meter nedover fjellsiden. Det ble stille i noen lange sekunder, før det traff bunnen av juvet. Dramaet denne kvelden hadde nettopp startet for de to sjåførene.

Fortsettelse følger...

Hele denne historien kan du lese i TransportMagasinets utgave nummer 10 - 2018. Der kan du også se flere av de unike bildene fra 1987.

Vil du abonnere, klikker du her!