Mysteriet i måbødalen

Del 2 av 6: Det lød som torden

Femten meter fra svingen tok Ivar Strand avgjørelsen som skulle berge livet hans. Han hoppet.

Den øverste svingen i Måbødalen. Dagen etter ulykken
Den øverste svingen i Måbødalen. Dagen etter ulykken Foto: Politiet
Publisert Oppdatert

I det Ivar Strand løftet blikket fra turtelleren, så han hengeren på vogntoget foran seg få sleng. Såpass mye at han fryktet at det ville sakse seg midt i den stygge svingen. Så prøvde han å bremse forsiktig, men samtlige hjul låste seg. Foran ham så han i neste sekund hvordan lysene på kollegaens vogntog ble borte og forsvant da det rullet utfor kanten.

Strand bremset igjen, men til ingen nytte. Hjulene låste seg enda en gang. Han prøvde å styre lenger mot høyre, ut av hjulsporene, i et siste desperat forsøk på å få veigrep. Vogntoget fortsatte rett frem, uten å reagere på verken bremser eller styring. Femten meter fra svingen tok han avgjørelsen som skulle berge livet hans.

Han hoppet ut og rullet seg raskt inn mot fjellet for ikke å bli overkjørt av sin egen henger. Han løftet hodet tidsnok til å se bil og henger rulle gjennom hullet i føringskanten og forsvinne i mørket. Det hørtes ut som torden, da det andre vogntoget raste ned i juvet. Så ble alt stille.

Vøringfossen hadde frosset til is. Det var ikke en lyd å høre og det var bekmørkt. Strand kom seg på beina, overbevist om at kollegaen hadde blitt med vogntoget ned i juvet. Han ropte et par ganger, uten at det kom svar. Klumpen i magen vokste. Mens han begynte å gå litt nærmere hullet i føringskanten, skimtet han noe mørkt i sidesynet, mot den hvite snøen .

Hjellestad hadde akkurat kommet seg på beina, tydelig sjokkert over det som hadde hendt. De så hverandre inn i øynene og kjente på en enorm lettelsen da de fikk bekreftet overfor hverandre at de fortsatt levde.

Så begynte de å gå tilbake den veien de kom fra. Veibanen var så glatt at de måtte holde seg fast stålrøret som var montert på føringskanten. Ikke et lys eller et menneske var å se, men de visste at snart kom det flere vogntog nedover. Mot den glatte bakken og svingen med det store hullet i føringskanten.

De to vogntogene var lastet med betongtilsetning, epoxymasse, møbler, stålprofiler, bakløftere og kranutstyr. Ingenting var helt etter fallet på over 250 meter. De to vogntogene hadde ifølge politiets dokumenter en totalvekt på henholdsvis 20 og 38 tonn da de kjørte utfor stupet.
De to vogntogene var lastet med betongtilsetning, epoxymasse, møbler, stålprofiler, bakløftere og kranutstyr. Ingenting var helt etter fallet på over 250 meter. De to vogntogene hadde ifølge politiets dokumenter en totalvekt på henholdsvis 20 og 38 tonn da de kjørte utfor stupet. Foto: Klaus Bergum

Hjellestad kjente på den kalde vestavinden som kom sigende oppover dalen sammen med et lett snøfall. Han hadde bare på seg en tynn genser da han måtte hoppe fra den varme lastebilhytta. Jakken og alle eiendelene hadde forsvunnet i juvet noen minutter tidligere.

Strand var heldigere. Han hadde fortsatt på seg jakken han alltid pleide å kjøre i, ettersom han foretrakk å ha det kjølig i bilen så han ikke skulle bli for trøtt. De to kollegene fortsatte å gå. Etter en kilometer oppover på riksveg 7, fikk de øye på et lys i et hus litt oppe i en sidevei. Hjellestad gikk opp og banket på, mens Strand ble igjen nede på riksveg 7, for å stanse de andre vogntogene de visste nærmet seg.

Mannen som åpnet var også yrkessjåfør og kjente igjen Hjellestad fra tidligere møter langs veien. Utenfor døren hans sto nå en kollega som var tydelig preget og som fortalte en utrolig historie. Han ba om å bli kjørt til Maurset, der han kjente noen.

Huseieren ringte straks til vegvesenet, med tanke på å få satt opp sperring der føringskanten var borte. Deretter fant han frem bilnøklene og plukket opp de to sjåførene som nå sto nede i veien, før de satte kursen mot Maurset, drøye sju kilometer lengre oppe i dalen.

De to i baksetet sa ikke så mye på turen. Svarte bare på direkte spørsmål. De var mest opptatt av at han måtte stanse midt i veien hvis de møtte biler, for å varsle dem. Etter å ha satt av sjåførene på Maurset, dro huseieren og broren ned igjen til skadestedet. Det eneste de kunne se var et ni meter bredt hull i føringskanten og en arbeidshanske, som lå en halvmeter inne i vegbanen, der Hjellestad hadde landet da han hoppet ut.

Det hadde nå gått nesten en halv time siden de to vogntogene gikk utfor. På Maurset ble Hjellestad tatt godt imot hjemme hos en hotelleier, som han kjente fra tidligere. Men han var svært blek og skjelven. Da han kom inn i huset måtte han gå på toalettet for å kaste opp.

Begge vogntogene ble slitt i tusen deler, da de raste ned i juvet ved Vøringfoss.
Begge vogntogene ble slitt i tusen deler, da de raste ned i juvet ved Vøringfoss. Foto: Klaus Bergum

Strand hadde fortsatt jobben med å stå ute på veien og stanse kolleger på vei ned fra fjellet. Den første var en bileier som kjørte for Haukedal Transport. Etter hvert kom det flere. De fikk beskjed om å legge på det de hadde av kjetting. De valgte å kjøre videre ned til platået før skadestedet og stanse der.

Etter 20 minutter ble det så kaldt at også Strand gikk mot huset der kollegaen oppholdt seg. I mellomtiden hadde hotelleieren ringt lensmannen og varslet om ulykken. Deretter fant han frem en jakke og vintersko, som han lånte til Hjellestad . Etter hvert sto det flere vogntog nede på platået ved Vøringfoss. Ingen våget å sette utfor før det ble strødd.

En av sjåførene gikk ned til svingen og fortalte i ettertid til politiet at vegbanen var mye glattere der enn på resten av turen. Mens han jobbet med å legge på kjettinger, fikk han med seg at vegvesenet satte opp sperremateriell og begynte å strø grus og salt på strekningen forbi skadestedet. Etter hvert dro alle vogntogene videre. Noen timer etter ulykken var det svart asfalt øverst i Måbødalen.

I Kinsarvik tok førstebetjent Eiliv Lønningen imot meldingen fra hotelleieren om det som hadde skjedd. Han og betjent Johannes Laupsa satte seg i bilen for å dra oppover, en biltur som tok en liten time. De to undret seg over meldingen. To på en gang, og på samme sted. Allerede på turen oppover ble teorien om forsikringsbedrageri lansert som meget sannsynlig.

En halvtime etter midnatt, steg de to politimennene ut av bilen i svingen der vogntogene hadde gått ut. Lønningen registrerte at snøen i kjørebanen var saltet, men samtidig, på stedene det ikke var strødd, hadde han problemer med å stå på beina. Under nysnøen kunne han se gammel polert is. Laupsa satte opp ulykkesskilt med blinkende lys, før de begge dro videre til huset der hotelleieren bodde for å prate med de to sjåførene.

Alkotestene var negative og etter å ha notert personalia, returnerte politiet til Kinsarvik. Avhørene rundt selve ulykken kunne vente til neste dag. De to sjåførene ble kjørt til Maurseth hotel, der de fikk hvert sitt rom, men de slet begge med å sove den natten. Det ble med noen få timer, før de våknet til en ny dag. Totalt uforberedt på det som ventet dem.

Fortsettelse følger...

Hele denne historien kan du lese i TransportMagasinets utgave nummer 10 - 2018. Der kan du også se flere av de unike bildene fra 1987.

Vil du abonnere, klikker du her!