Mysteriet i Måbødalen

Del 3 av 6: Ryktene

Ivar Strand fant igjen lastebilhytten som han satt i kvelden før. Den var bemerkelsesverdig hel, men alt inventaret var borte.

Klaus Bergum fra Kolbu drev og bygget opp lastebiler i 1987. Da han hørte om ulykken i Måbødalen, dro han og sønnen over fjellet for å se om det var deler å hente blant vrakene. Det var det ikke. Derimot fikk han med seg noen historiske bilder fra stedet. Her står Klaus ved det som var igjen av lastebilhytten til Ivar Strand
Klaus Bergum fra Kolbu drev og bygget opp lastebiler i 1987. Da han hørte om ulykken i Måbødalen, dro han og sønnen over fjellet for å se om det var deler å hente blant vrakene. Det var det ikke. Derimot fikk han med seg noen historiske bilder fra stedet. Her står Klaus ved det som var igjen av lastebilhytten til Ivar Strand Foto: Klaus Bergum
Publisert Oppdatert

Onsdag 7. januar, 1987.

I Odda hadde journalist i Haugesunds Avis, Jan Gravdal, mottatt nyheten om det som skjedde i Måbødalen kvelden før. Han dro av sted grytidlig om morgenen sammen med en fotograf. Første stopp var Kinsarvik, hvor de hadde avtalt å leie et helikopter. Planen var å fly til Maurset for å treffe sjåførene.

VG og NRK kom også med helikopter, mens Bergens Tidende tok sjøfly til Eidfjord og taxi videre. Alle ville ha en bit av de to sjåførene.

Jan Gravdal dekket ulykken for Haugesunds Avis. Den nå pensjonerte journalisten fikk interessant informasjon i dagene etter.
Jan Gravdal dekket ulykken for Haugesunds Avis. Den nå pensjonerte journalisten fikk interessant informasjon i dagene etter. Foto: Frode Tellevik

Gravdal ble den første som fikk dem med seg inn i helikopteret, ettersom de var utålmodige etter å komme seg ned for å se vrakene. Det var stille i kabinen mens de svevde ned i juvet over de knuste lastebilene. Litt senere på dagen ble de også med i VG sitt helikopter, som tok sjansen på å lande like ved der vrakene lå.

De to sjåførene klatret i steinene for å se nærmere på skadene og alle delene som lå spredt over et stort område. Ivar Strand fant igjen lastebilhytten som han satt i kvelden før. Den var bemerkelsesverdig hel, men alt inventaret var borte. Førersetet fant han 50 meter unna. Lenger nede lå draget til hengeren. Det var slitt av på midten.

Hjellestad fikk øye på en rattstamme ved siden av et stykke krøllet metall med fargene fra bilen hans, som lå et stykke bortenfor. Han tok ut nøklene og puttet dem i lommen. De grøsset over synet.

Senere den dagen, etter at journalistene hadde fått sitt, haiket de med et helikopter ned til Kinsarvik der de møtte opp på lensmannskontoret for å avgi forklaring. Etterpå ble de plukket opp av kameraten, Kenneth Liverpool Monsen, som hadde kjørt fra Bergen for å hente dem.

Neste dag var Hjellestad og Strand avbildet i de fleste av landets store aviser. I dagene som fulgte foretok førstebetjent Lønningen en rekke avhør i saken. Både politiet og forsikringsselskapet etterforsket saken uvanlig grundig, til en trafikkulykke å være.

Sjåfører som hadde kjørt strekningen både før og etter, ble etterlyst gjennom media, og de som meldte seg ble avhørt om føret i den aktuelle svingen. I bakhodet lå fortsatt teorien om forsikringsbedrageri.

Betjent Laupsa hadde vært nede ved vrakene for å kikke etter fartskriverne, men må gi opp letingen uten resultat. Heller ikke representanter fra Biltilsynet klarte å spore opp de to boksene som kunne gi svar på hastighet og kjøremønster. Derimot fant de noe i førerhuset til Ivar Strand, som fanget oppmerksomheten.

En 14,5 centimeter lang ledning som angivelig skulle vært koblet til skriveren, var tydelig revet av. De klippet av ledningen og la den i en pose, som de tok med seg tilbake til Kinsarvik.

Dagen etter sendte Lønningen ledningen til laboratorieundersøkelse hos kriminalpolitisentralen i Oslo. I brevet skrev han: " Det bes undersøkt om bruddet i ledningen nærmest tapen skyldes avrivning, eller om dette kan være forårsaket av en kniv eller en annen skarp gjenstand."

Helgen etter uhellet gikk en gjeng fra BTS inn i dalen for om mulig å finne igjen dokumenter og annet som kunne være nyttig for bileierne å få sikret seg. De dro tomhendt hjem igjen. De to sjåførene ble samtidig avhørt på nytt og konfrontert med de nye opplysningene, uten at de kunne gi noen nærmere forklaring på ledningen politiet hadde funnet.

Hva kriminalpolitisentralen konkluderte med, finnes det heller ingen tilgjengelig dokumentasjon på. Etter å ha sjekket økonomien rundt de to aktuelle vogntogene og hørt vitnenes forklaringer om føreforholdene den kvelden, landet politiet foreløpig på at dette måtte ha vært en ulykke. En særdeles spektakulær ulykke.

Tidligere politiførstebetjent, Eiliv Lønningen, har i dag en klar formening om hva som forårsaket utforkjøringen i Måbødalen i 1987.
Tidligere politiførstebetjent, Eiliv Lønningen, har i dag en klar formening om hva som forårsaket utforkjøringen i Måbødalen i 1987. Foto: Frode Tellevik

Etter en ukes tid så man helt bort fra mistanken om forsikringsbedrageri. Likevel var det noe som ikke stemte. Fartskriverne ble aldri funnet. Og politiets endelige konklusjon ville være avgjørende for om forsikringsselskapet kom til å kjøre regresskrav mot sjåførene for deler av forsikringsutbetalingen på 3,5 millioner kroner. Noe de trolig ville gjøre, dersom politiet konkluderte med særlig grov uaktsomhet.

Var det derfor fartskriverne aldri ble funnet? Hadde noen bevisst fjernet viktige bevis i saken? De to sjåførene måtte stille hos forsikringsselskapet for å avgi forklaring. Mye sto på spill og nå begynte det også for alvor å koke i lastebilmiljøet. Mange hadde begynt å gjøre seg opp egne meninger, både om bedrageri og hastighet.

På formiddagen, en drøy uke etter utforkjøringen, mottok førstebetjent Lønningen en anonym oppringing. Vedkommende snakket østlandsdialekt og hevdet han var sjåfør i et firma på Østlandet. Han kunne fortelle at hele sjåførstanden bare lo av dette uhellet.

Sjåføren hevdet videre at han hadde overhørt en samtale på en bar i Rotterdam, noen uker tidligere, der Hjellestad skal ha uttalt at han ønsket å kvitte seg med bilen sin. Den samme innringeren stemplet også Ivar Strand som "den største råkjøreren som fins i Norge".

I senere politiavhør innrømmet Hjellestad å ha vært i Rotterdam, men han benektet at han hadde sagt det som ble påstått av innringeren. Ryktene og stemningen som nå rådet i transportbransjen føltes likevel overveldende for BTS og de to sjåførene, som nå var hjemme i Bergen. Det toppet seg da vegsjefen i Hordaland gikk ut i media og mente at de måtte ha kjørt alt for fort.

Daglig leder i BTS og de to sjåførene bestemte seg for å selv kontakte politiet. På Bergen politikammer gjorde de det klart at dersom ikke det ble gjort noe med saken, ville de selv begjære seg mistenkt for forsikringsbedrageri. Politiet undersøkte saken videre, men fant fortsatt ikke grunnlag for svindel. Tvert imot konkluderte politiet i en artikkel i Bergens Tidende, en uke senere, med at en hver mistanke om forsikringsbedrageri var lagt død.

Ryktene og beskyldningene avtok noe, men fortsatt hadde mange i transportmiljøet sine egne teorier. Etter det TransportMagasinet erfarer, lever disse teoriene fortsatt godt i deler av bransjen, over 30 år senere.

Ulykken ble grundig etterforsket i dagene som fulgte.
Ulykken ble grundig etterforsket i dagene som fulgte. Foto: Klaus Bergum

16. februar 1987, ti dager etter ulykken, mottok sjåførene hvert sitt brev fra politiadjutant Finn T. Rud ved Hardanger politikammer. Forelegget var på 3000 kroner og ble begrunnet slik: "Ved Vøringfoss under nedkjøring i Måbødalen var sjåføren ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom og ikke avpasset farten etter sted og føreforholdene, i det vogntoget på den første del av nedstigningen hvor veien var dekket av snø og is mistet veggrepet da han begynte å bremse. Dette førte til at han ikke klarte å styre vogntoget gjennom den første venstresvingen, men kjørte utfor vegen i svingen hvor vogntoget styrtet utfor et ca 250 - 300 meter høyt stup med den følge at det oppsto total skade på kjøretøy og last."

Forelegget traff de to sjåførene langt under beltestedet. - Man skal være rimelig i ubalanse for å kjøre for fort på et slikt sted. Det er ingen som tør det, tenkte Ivar Strand etter å ha lest innholdet i brevet. Verken han eller kollegaen aksepterte bøtene. I bakhodet hadde de også forsikringssselskapet som truet med regresskrav.

Dermed gikk det i stedet mot rettssak og en gylden mulighet til å få belyst saken ordentlig. Begge parter mobiliserte advokater og skaffet til veie ekspertise og vitner som kunne belyse hva som skjedde i Måbødalen, denne januarkvelden i 1987. Den 29. juni, samme år, ble retten satt i Hardanger herredsrett i Kinsarvik.

Fortsettelse følger...

Hele denne historien kan du lese i TransportMagasinets utgave nummer 10 - 2018. Der kan du også se flere av de unike bildene fra 1987.

Vil du abonnere, klikker du her!