Mysteriet i Måbødalen

Del 6 av 6: Slik gikk det med sjåførene

- Hadde John Roald landet 15 centimeter lengre ute da han hoppet, hadde han ikke kommet seg inn i veien men fått min bil oppå seg. Så nære var det, forteller Ivar Stand, 32 år etter utforkjøringen han og kollegaen var involvert i.

Slik så lastebilen til Ivar Strand ut, 7. januar 1987
Slik så lastebilen til Ivar Strand ut, 7. januar 1987 Foto: Klaus Bergum
Publisert Oppdatert

John Roald Hjellestad fortsatte med sjåføryrket i mange år etter ulykken i Måbødalen I september 2002 omkom han i en dykkerulykke, bare 40 år gammel.

Den andre sjåføren, Ivar Strand, møter vi i Bergen en formiddag i midten av september, 2018. Litt eldre og uten bart, har han valgt å fortelle sin historie rundt dramaet som hendte for 32 år siden. Han ser frem til at alle fakta nå kommer på bordet. Han kjenner alt for godt til alle ryktene som har versert i ettertid av denne hendelsen.

Til de som mener de vet, har han en ting å si. - Jeg har sagt det mange ganger i ettertid at folk må passe seg litt, for hvis ikke de kan dokumentere det de hevder, så kan de risikere å bli saksøkt. Jeg har aldri gjort alvor av trusselen, men brukt den som et verktøy for å sende en melding til folk. Ro dere ned litt. Dere vet ikke hva som foregikk.

Det gikk tre uker etter ulykken før Strand satte seg i en lastebil igjen. Da kjørte han til Oslo, forbi ulykkesstedet. Det gikk forbausende greit. Så kom rettssaken. - Det ble litt til en kamp mellom oss og vegvesenet, som ville dekke over sin manglende strøing ulykkeskvelden. Flere sjåfører har i ettertid hevdet at de var oppe på føringskanten den kvelden, fastslår han.

Mange vi har snakket med hevder at denne svingen var så dosert at man ville seilet inn mot fjellet hvis man begynte å gli, men det vil ikke Strand være med på. - Den var ikke så mye dosert at en bil uten styring vil legge seg inn. Den kunne godt ha vært mer, så hadde vi kanskje ikke gått utfor. Jeg vurderte på et tidspunkt å prøve å legge bilen i fjellveggen, men da ville siden jeg satt på bli traspet og muligheten til å komme seg ut ville vært borte. De tankene fôr gjennom hodet i sekundene før jeg hoppet. Nå i ettertid har vi fått vite at mange andre hadde vært inne i murkanten den kvelden. Da vi kom ga den seg, sier han tankefullt.

- Det vi vet, er jo at når bilene gikk ned der, så gjorde de stort sett som meg, de løftet boggien. På biler med tyngre last enn meg, ble boggihjulet liggende å subbe og når du bremset så låste det seg og finslipte snøen. For hver bil ble det bare glattere og glattere. Dette, sammen med vindretningen og værforholdene akkurat på dette stedet, førte til at det ble så glatt som det ble den kvelden, tror Ivar Strand.
- Det vi vet, er jo at når bilene gikk ned der, så gjorde de stort sett som meg, de løftet boggien. På biler med tyngre last enn meg, ble boggihjulet liggende å subbe og når du bremset så låste det seg og finslipte snøen. For hver bil ble det bare glattere og glattere. Dette, sammen med vindretningen og værforholdene akkurat på dette stedet, førte til at det ble så glatt som det ble den kvelden, tror Ivar Strand. Foto: Frode Tellevik

Hva tenker han så om at så mange i miljøet fortsatt mener at dette må ha vært forsikringssvindel? - Det må ikke ha vært det. Dette var rett og slett et uhell og jeg syns folk skal være litt forsiktig med å spre slike usannheter. Det er ikke heldig verken for dem eller andre og jeg syns det er helt bak mål at de gjør det. Dette er rykter som har fått vokse i 30 år og for mange har de blitt en sannhet, men vi har et forsikringsselskap som har konkludert, politiet har slått denne teorien fra seg og leasingselskapene har innsett at det var et uhell. Ingen av dem mener lenger at dette var svindel.

- Likevel sitter det folk i bransjen i sine godstoler og hevder at de vet alt. De vet ingenting, eller ihvertfall svært lite. Ingen av dem har snakket med meg. Ingen i min omgangskrets tror på svindelteorien. De rister på hodet av den, sier Strand og legger til. - Dette var ingen logisk plass å gjøre noe slikt med tanke på forsikringssvindel. Det er heller ikke logisk at to vogntog går utfor etter hverandre. I tillegg eide jeg ikke bilen en gang.

- Hadde John Roald landet 15 centimeter lengre ute da han hoppet, hadde han ikke kommet seg inn i veien men fått min bil oppå seg. Så nære var det. Det var ett punkt mellom Oslo og Bergen som var ekstremt glatt den kvelden og det var i den svingen, mener Strand.

- Dere skal bare skrive om det. Skriv så mye du vil. Jeg har verdens beste samvittighet og det har alle andre involverte også. Her er ingen skjult agenda eller ting som er gjemt bort. Saken er opp og avgjort, bortsett fra at det alltid er noen som hevder å vite mer enn andre, mener han.

Strand stusser over at det ble dumpet store mengder stein over vrakene, fra utbedringsarbeidene som ble påbegynt i ulykkessvingen bare noen dager etter at de to vogntogene kjørte ut. - Jeg tror årsaken til at vegvesenet dumpet stein over vrakene, var at de ikke ønsket at fartskriverne våre skulle bli funnet.

- De ville vist at hastigheten var lav og vegvesenets påstander om at vi kjørte for fort, ville slått tilbake på deres dårlige vedlikehold den kvelden. Vi lette selv etter diagramskivene da vi var nede sammen med VG, men vi hadde jo begrenset med tid, forklarer han.

Arbeidsplassen til Ivar Strand forsvant i juvet ved Vøringsfossen, sammen med hans personlige eiendeler
Arbeidsplassen til Ivar Strand forsvant i juvet ved Vøringsfossen, sammen med hans personlige eiendeler Foto: Rune Haukeland

Bergenseren måtte selv dekke tapt arbeidsfortjeneste og personlige eiendeler som forsvant i forbindelse med ulykken. I tiden etterpå fortsatte han som yrkessjåfør for forskjellige transportselskaper inntil han ble befrakter hos Nordan og flyttet til Oslo en periode. Ivar Strand trappet ned arbeidslivet da han fylte 62.

Han minnes lastebilyrket med glede og er glad for alle fakta i denne saken som nå kommer frem, både for sin egen del og for kollegaen som nå er borte. - John Roald var en skikkelig fin fyr å jobbe med. Hyggelig og grei på alle måter. Vi hadde ikke mye omgang privat. Men hendelsen i Måbødalen førte oss tettere sammen. Vi gikk sammen gjennom rettssaken og alt som fulgte med. Den erfaringen var vi alene om.

Hele denne historien kan du lese i TransportMagasinets utgave nummer 10 - 2018. Der kan du også se flere av de unike bildene fra 1987.

Kan et abonnement på TransportMagasinet friste? Klikk her!