Trafikk: Fra nattønske til mareritt

Det er over 20 år siden nå. Thorbjørn Arntsen fra Steigen hadde både natta og veien for seg selv. Han glemmer det aldri.

To sekunders uoppmerksomhet regnes som kritisk med tanke på distraksjon når man kjører bil.
To sekunders uoppmerksomhet regnes som kritisk med tanke på distraksjon når man kjører bil. Foto: Illustrasjonsfoto Frode Tellevik
Publisert Oppdatert

Denne vinternatten var Thorbjørn på vei sørover E6 og hadde akkurat passert Saltfjellet. Ute var det kaldt og stjerneklart, og det var lenge siden han hadde møtt andre biler. På radioen var "Nattønske" allerede godt i gang. Han pleide å høre på det. Av og til sendte han selv en hilsen til kollegene ute på veien også. Kanskje han skulle...?

Et stykke etter Krokstrand fant han frem mobiltelefonen, samtidig som han tenkte igjennom hva han skulle skrive denne gangen. Han kastet et kjapt blikk ut på den snødekte veien som lå badet i fjernlysene fra vogntoget. Så begynte han å taste: " Jeg vil gjerne sende en hilsen til..."

- Det var som noe eksploderte, så fort gikk det. Jeg merket ingenting før jeg så lysene fra en møtende personbil i sideruten. Jeg så i speilet at den knuste markeringslyset fremme på hengeren med speilet sitt, før den forsvant videre, forteller Thorbjørn.

- Jeg kunne blitt drapsmann, erkjenner Thorbjørn Arntsen
- Jeg kunne blitt drapsmann, erkjenner Thorbjørn Arntsen Foto: Arkivfoto: Frode Tellevik

Selv lå han midt i veien med vogntoget, etter å ha kuttet en sving over en bakketopp. - Jeg hadde jo full kontroll, var lommekjent på veien. Det merkeligste av alt var at jeg ikke registrerte den møtende bilen før den var på siden av meg. Mulig den kjørte på nærlys, men likevel. Jeg registrerte aldri noen billys før det var for sent.

Thorbjørn bremset opp og stanset. Det kom ingen bil tilbake. Samtidig fikk han en kraftig reaksjon på det som hadde skjedd. Kroppen skalv og det hele føltes uvirkelig. Hvordan kunne han unngå å oppdage at det kom en bil imot? Han burde jo sett lysene på lang avstand.

Det ble ikke noe nattønske fra Thorbjørn til venner og kolleger denne vinternatten. Han hadde fått noe annet å tenke på. Resten av turen så han for seg flagg på halv stang og familier i sorg.

- Jeg kunne blitt drapsmann den natten, bare på grunn av en sms. Det skjedde så utrolig fort og jeg skjønte ikke hva som skjedde før det var for sent. Jeg hadde kjempeflaks og har tenkt på den episoden hver dag siden. Nå leser jeg aldri meldinger på mobilen mens jeg kjører. Jeg syns det er ille nok når jeg må lete opp et nummer jeg må ringe, sier Thorbjørn.

Han velger å fortelle historien for kanskje å påvirke andre til å tenke seg om en ekstra gang. - Det skumleste var at jeg følte jeg hadde stålkontroll.