- No ska du høre

Bergenser, globetrotter, nestenpensjonist og frittalende lastebileier. Nils-Fredrik Nilsen hadde mye på hjertet da TM ble med fra Bergen til Oslo.

Nils-Fredrik Nilsen. Bestemt på å fortsette sjåføryrket langt inn i 70-årene.
Nils-Fredrik Nilsen. Bestemt på å fortsette sjåføryrket langt inn i 70-årene. Foto: Frode Tellevik
Publisert Oppdatert

I august i år fikk 71-åringen overlevert sin nye Scania S730 sammen med en ny termotralle fra Ekeri. Han nekter å gi seg. På hytteveggen over førerplassen har han satt ord på det han selv tenker om den siste investeringen: "May be the last one, I don't know."

- Jeg er ikke klar for å bli pensjonist. Ikke så lenge jeg klarer jobben. Bilene og livet på veien blir bare mer og mer spennende, hevder han. Nils-Fredrik hadde store forventninger til sin nye S730, men bilen har ifølge eieren overgått dem alle.

Ny Scania S730 i august. Nils-Fredrik Nilsen byttet bil etter bare to år for å få nyte det beste av det beste på tampen av karrieren.
Ny Scania S730 i august. Nils-Fredrik Nilsen byttet bil etter bare to år for å få nyte det beste av det beste på tampen av karrieren. Foto: Frode Tellevik

Veteranen starter ukene mandag morgen og tar et par turer østover eller nordover før det blir helg igjen. Nattkjøring er han ferdig med. Vi ønskes velkommen ombord med et fast håndtrykk. Begge har sett frem til denne turen siden vi avtalte på telefon uken i forveien. Legenden Nils-Fredrik er vel verdt å skrive om og han har dessuten mye han vil fortelle.

Han napper på det minste hint av et spørsmål, hever pekefingeren og så kommer det: - Nei, no ska du høre. Jeg startet som bussjåfør hos Bergen Vest, til mine foreldres store sorg. Jeg var ganske skoleflink og de hadde nok satt seg høyere mål for meg, innrømmer han. Men unggutten følte en sterk dragning mot alt som hadde motor og gikk på gummihjul. I noen måneder var han også bilselger i Bergen, men etter å ha knust en kundebil bar det tilbake til bussruten mellom Alvøen og Bergen.

- Jeg ble lei. Så da jeg fikk tilbud om å kjøre østover i noen friuker, var det gjort. Jeg kjørte øl fra Bergen til Porsgrunn og peanøtter hjem igjen med en kapellbil. På den fjerde turen var det 20 minusgrader på Haukeli. Ølet frøs, men jeg fikk smaken på langtur, forteller Nils-Fredrik.

Forholdet mellom Nils-Fredrik Nilsen og daglig leder i System Trafikk, Jørund Vevle, går langt tilbake i tid. De to har skapt mye, både sammen og hver for seg.
Forholdet mellom Nils-Fredrik Nilsen og daglig leder i System Trafikk, Jørund Vevle, går langt tilbake i tid. De to har skapt mye, både sammen og hver for seg. Foto: Frode Tellevik

Vi er på vei til Osterøy, der hovedtyngden av godset han frakter, blir produsert. Som innleid bil hos System Trafikk, laster han flere ganger i uken tilhengere på fabrikken i Tyssebotn. Enkle, kjappe og ikke minst lette lass. Lillestrøm og Jessheim står på arbeidsordren i dag. Tre båthengere, to varehengere og en stillashenger får plass på semien, så er det fullt.

Med nyttelast på under to tonn blir det boggien i været østover denne gangen også. Mange forbinder nok navnet Nils-Fredrik Nilsen med utenlandskjøring. Ikke uten grunn. På 70-tallet var han aktiv hos AS Langtransport, der han også kjørte etter at han kjøpte egen bil i 1978. - Det var et tøft liv og utgiftene var større enn inntektene i starten, forteller han.

Overgangen til Sties i 1980 skulle bli redningen. - Etter en måned som innleid bil i Sties, kunne jeg for første gang betale alle regningene mine, noe som var veldig motiverende, erkjenner han. Så da Øystein Stie samme høst ville ha Nils-Fredrik til å bygge opp en avdeling i Bergen, slo han til og støttet seg på erfaringene han hadde tilegnet seg hos Langtransport. Det ble starten på et 14 år langt eventyr, som tok slutt da Sties ble til NorCargo.

Lasting hos tilhengerprodusenten Tysse er av den lettvinte sorten. Her får Nils-Fredrik Nilsen (t.v.) hjelp av Cato Fotland med varehengerne som skal til Lillestrøm.
Lasting hos tilhengerprodusenten Tysse er av den lettvinte sorten. Her får Nils-Fredrik Nilsen (t.v.) hjelp av Cato Fotland med varehengerne som skal til Lillestrøm. Foto: Frode Tellevik

Bergenseren startet i stedet med egne biler sammen med Knut Espeland. Og etter en stund fusjonerte de med Byrknes Auto. Hele tiden har Nils-Fredrik hatt et egen selskap gående i bakgrunnen. Det er det han drifter videre i dag, som enbilseier. - Vi hadde nok ikke klart oss uten den fusjonen, innrømmer han. Etter å ha avsluttet kontinentkjøringen hos Byrknes i 2012, trappet Nils-Fredrik ned og fikk sin første "pensjonistjobb". Han begynte å flytte chassis for Volvo og Scania.

På kontoret til System Trafikk er det lunsj når vi er tilbake for å ordne papirene etter lasting. Nils-Fredrik skulle hatt tak i sjefen, Jørund Vevle, men han er forduftet. Nesten femti år med mer eller mindre organisert kjøre- og hviletid har satt sine spor. Nils-Fredrik kikker på klokka og beordrer avgang om tre minutter. Jørund får vente til neste gang. Vi parkerer skoene i stigtrinnet og setter kursen østover.

Lunsj er berammet til Camillas kro på Dale, en drøy halvtime senere. For ny, selveid Scania til tross. Her finnes verken mikrobølgeovn, kaffetrakter eller TV. Når Nils-Fredrik stanser, vil han ut av bilen, påpeker han mens han drar opp dagens matpakke og kjøper seg et krus med kaffe. Dagen før har han smurt matpakker for hele uken, slik han pleier. 50 år på veien gir god rutine på enkelte ting. Han fortsetter historien om "pensjonistjobben".

Nøktern gentleman. Nils-Fredrik Nilsen smører nistepakke for hele uken og vil ut av bilen når han har pause. Han savner utlandskjøringen, men ikke nattkjøringen og tidspresset.
Nøktern gentleman. Nils-Fredrik Nilsen smører nistepakke for hele uken og vil ut av bilen når han har pause. Han savner utlandskjøringen, men ikke nattkjøringen og tidspresset. Foto: Frode Tellevik

- Nei, no ska du høre. Når sommeren kom så trengte jo alle sjåfører, og da Jørund spurte om jeg kunne ta en tur, så gjorde jeg det. Etter hvert leide de en bil til meg som jeg skulle kjøre, men da vi kom frem til jul og jeg fortsatt kjørte, ble vi enige om at jeg skulle kjøpe bil selv. Og her er jeg fortsatt. To turer hver uke, og jeg vet aldri hvor jeg skal. Det er slik jeg liker å ha det, sier han og smiler for seg selv.

Samarbeidet med Jørund går langt tilbake i tid. Nils-Fredrik mener bestemt at det er han selv som har lært opp sin nåværende sjef. Men samarbeidet har også gitt ham opplevelser han ikke ville vært foruten. Vi skal tilbake til 1996. Hjelp Moldova - Høsten 1996 gikk første bil fra selskapet mitt med hjelpesending til Moldova. Det var Jørund som fikk meg inn i det prosjektet. I starten var jeg skeptisk til å sende en av bilene mine dit, men jeg gikk med på det til slutt, forteller Nils-Fredrik.

Viddas mann. Denne veien har Nils-Fredrik Nilsen kjørt jevnlig de siste 50 årene.
Viddas mann. Denne veien har Nils-Fredrik Nilsen kjørt jevnlig de siste 50 årene. Foto: Frode Tellevik

Sist sommer kjørte han tur nummer 63 til landet han har blitt så glad i. Turene, som tar et par uker, har blitt en kjærkommen avveksling i hverdagen. Men best av alt er følelsen av å hjelpe. Og etter å ha fulgt utviklingen i over 20 år, har Nils-Fredrik sett at han har gjort en forskjell. - 63 turer. Vi snakker om to og et halvt årsverk for et vogntog. Når jeg ser hva det har betydd for dem der nede, så er det absolutt verdt innsatsen, sier han.

I dag sitter vognmannen i styret i hjelpeorganisasjonen "Hjelp Moldova". - Vi har blant annet bygget opp et eget synssenter der nede, som har hjulpet over 10 000 mennesker. Jeg har sett mye fantastisk. Du vet, i Moldova blir man utstøtt fra samfunnet hvis man har en skavank. Jeg møtte en jente der som var kastet ut av skolen på grunn av synet og som fikk hjelp på synssenteret. Hun er advokat i dag, sier Nils-Fredrik.

Stemmen brister og han blir stille. Bruker den neste kilometeren på å hente seg inn igjen og tørke bort tårene. Tanken på at han har vært med på å bidra med dette viktige utstyret til et land der det kan gjøre så stor nytte, er overveldende. - Jeg har kontakt med mange av dem jeg har møtt der nede. Noen av dem har flyttet hit til Norge også. Fantastiske mennesker.

10 000 hengere i året går ut fra fabrikken på Osterøy. Om man møter til oppgitt lastetid, får man trivelig hjelp av Cato Fotland (t.v.) og Rune Hagebø (t.h.).
10 000 hengere i året går ut fra fabrikken på Osterøy. Om man møter til oppgitt lastetid, får man trivelig hjelp av Cato Fotland (t.v.) og Rune Hagebø (t.h.). Foto: Frode Tellevik

Vi krysser Hardangerbroen og vidda i strålende solskinn. Nils-Fredrik plotter inn hjortegryte på Bromma som dagens middag. Historiene han har fortalt på turen kunne vært samlet i bokform. Vi får bare plass til noen av dem. Det blir litt å ta av når man har levert fisk i nær sagt alle land i Europa gjennom 50 år. Og lastet bananer i retur fra Hamburg alle gangene. Nevnte vi at fyren er fotballidiot? Og lidenskapelig opptatt av Brann og Liverpool?

Nils-Fredrik forteller at han og Jørund var på vei til Moldova da de to lagene møttes i Bergen i cupvinnercupen i 1997. - Jeg hadde bestilt flybillett fra Moldova og hjem til Bergen for å rekke kampen, men det visste ikke Jørund. Han ble rasende da jeg fortalte det og han skjønte at han måtte kjøre alene, så jeg turte ikke gjennomføre planen. Men jeg var på Anfield og fikk med meg returoppgjøret, smiler han. Det hører med til historien at en fyr på lageret der de losset i Moldova, oppdaget at de var fra Bergen og fikk loset de to sjåførene i retning den lokale fotballpuben, så de fikk sett kampen på tv.

Foruten fotballen og en strøken Mercedes 220S fra 1957, er det reiser og opplevelser han helst vil bruke fritiden på. Ettersom han trives best bak rattet i dagslys og lange sommerkvelder, er vinteren ferietid for Nils-Fredrik. I januar går turen til Argentina sammen med gode venner. - Der har jeg aldri vært, sier han og holder et kort foredrag om hva han forventer å oppleve. Livet på landeveien har kostet ham to ekteskap og til vinteren er planen å flytte i leilighet for å overlate huset til den yngste av tre etterkommere. Men han understreker enda en gang: 71 år er bare et tall, så lenge helsen holder. Og Nils-Fredrik har ikke en gang begynt med lesebriller...

Veteranene møter du i TransportMagasinet. Tegn et abonnement her!

Ved Ustaoset er det på tide å ringe kunden og forhøre seg om muligheten for lossing samme kveld, men Nils-Fredrik var for sen. Han hadde så mye å fortelle at butikken på Jessheim var stengt da han husket på å ringe.
Ved Ustaoset er det på tide å ringe kunden og forhøre seg om muligheten for lossing samme kveld, men Nils-Fredrik var for sen. Han hadde så mye å fortelle at butikken på Jessheim var stengt da han husket på å ringe. Foto: Frode Tellevik