Oddvar kunne kjørt E18 i blinde

Oddvar Heisel (71) kjører i rute mellom Kristiansand og Drammen.

Oddvar har opplevd et generasjonsskifte de siste årene. Både ute på veien og innad i Vennesla Transport. Foto: Frode Tellevik<div><br></div>

Oddvar har opplevd et generasjonsskifte de siste årene. Både ute på veien og innad i Vennesla Transport. Foto: Frode Tellevik


Publisert Oppdatert

Han er faren til sjefen og får det som han vil.

I fjor fikk 71-åringen nytt og strøkent bil og hengersett av typen Volvo FH750 med EX3-godkjente skap fra Ekeri.

Sjefen hans, Gunvald, hadde ikke annet å gjøre hvis han skulle beholde sin gamle far i arbeid, enn å kjøpe det beste av det beste.

- Jeg har så jeg klarer meg, ja. Hadde ikke trengt så stor motor, men alternativert for Gunvald var at jeg sluttet, sier Oddvar og ler.

Bamse

- Jeg er så godt inne i alle rutiner at jeg er selvgående, vet du. Har scanner for både Bring og Vennesla liggende i bilen.

Det har ikke alltid vært slik. Oddvar startet karrieren som lastebilsjåfør i 1966.

Egentlig skulle han bli snekker, men så dukket det opp en Volvo Bamse som fristet mer. - Jeg fikk aldri tatt svenneprøven. men nå har jeg en sønn som driver eget snekkerfirma. Det ligger i blodet. Min far var byggmester og jeg liker selv å holde på med treverk når jeg har fri, sier han.

Bor i bilen

Oddvar startet karrieren som lastebilsjåfør i 1966. Foto: Frode Tellevik

Oddvar startet karrieren som lastebilsjåfør i 1966. Foto: Frode Tellevik

De første turene med Bamsen gikk fra det lokale sagbruket med levering til byggmesterne i området. 120 hestekrefter og fulle lass på dårlig vei. Litt av en kontrast til dagens skyss på E18 gjennom flatt landskap.

- Etter hvert fikk vi bevilgning i transportsentralen på Bamsen. Da ble turene lengre, gjerne til Oslo og Stavanger, minnes Oddvar. Han fikk faren til å snekre en krakk til å sette mellom setene, så man fikk lagt ut en madrass til å sove på.

Siden har det blitt mange netter i lastebil. Enda bor han mer i bilen enn hjemme. Et liv som pensjonist har han aldri klart å se for seg.

- Nei, det ser jeg mørkt på. Det har aldri vært et alternativ. For meg er det kun lastebil. Når man trives med det, vet du. Jeg ser så mange andre som har sluttet. Det går ikke så lang tid før de er tilbake igjen.

Rullings

Oddvar har sittet den siste halvtimen med rullingsen mellom fingrene, men som kjent ingen røyk uten ild. Til slutt tenner han den og puster langt ned i magen. Rullingsen og lastebil, det er selve livet for Oddvar.

- Ja, den kosen skal jeg ha. Legen sier jo jeg må slutte, men...

Røyken dør ut igjen etter noen kilometer. Rullingsen til Oddvar har ni liv, tenker jeg for meg selv.

Drammen

Vanligvis kjører han og sønnen Gunvald motsatt av hverandre mellom Kristiansand og Drammen. - Vi pleier å møtes på Lasses ved Brevik. Det er omtrent midtveis. Ellers kjører jeg ofte sammen med en av Oslobilene innover. Da blir det litt sosialt og gjerne en ekstra stopp på Lyngrillen på Brokelandsheia, forteller han.

Som regel er det avgang mellom seks og sju på kvelden. Tre turer en uke, to den neste. Av og til en avstikker til Oslo eller andre steder, men alltid lossing og lasting hos Bring i Drammen.

Transkontinental

Oddvar forteller om 50 år som sjåfør for Vennesla Transport. Blant annet 29 år som sjåfør for en kamerat som var bileier der og de siste tolv mellom Kristiansand og Drammen med sønnen Gunvald som arbeidsgiver.

- Det ble et par år på kontinentet også. Og så kjørte jeg Ford Transkontinental på 70-tallet. To stykker til og med. Forferdelige biler. Iskalde på vinteren og kokvarme om sommeren. Feilmeldinger på bremser og lys hele tiden. Kjørte dem i nesten elleve år. Fikk Volvo F16 etterpå, da var jeg i himmelen.

Fremskritt

Oddvar har opplevd et generasjonsskifte de siste årene. Både ute på veien og innad i Vennesla Transport.

- Akkurat det har gått greit, selv om jeg merker at de unge i dag vil ha mye mer fritid enn det jeg var vant med.

Vi bygde hus vegg i vegg med svigerforeldrene mine. Uten det hadde det ikke gått, tror jeg, med fem unger og så mye vekke som jeg var.

Jeg merker på meg selv også at jeg ser mer frem til helgene nå enn tidligere, men når man trives så godt går dagene fort uansett.

Han trekker frem 80-tallet som sin beste tid på veien. - Da hadde vi mer frihet og kunne tenke selv. I dag føler man seg forfulgt hele tiden, mener han.

I blinde

- Jeg kunne kjørt denne strekningen i blinde, sier han og demonstrerer med å annonsere hvor neste dump i veibanen befinner seg. - Det skulle ikke tatt meg lang tid å finne ut hvor vi var, hvis du hadde lagt meg bak i køya med bind for øynene, sier han selvsikkert.

Vi velger å tro ham uten å teste ut teorien.

I dag bruker han tre og en halv time til Drammen på en god dag. Før i tiden brukte han sju timer med singel bil. Fremskrittet er enormt, både på vei og materiell.