23948sdkhjf

Pasjonert pensjonist

Egentlig skulle reportasjens overskrift være "Jan i misjonærstillingen" og henspeile på Jan Jacobsens rolle, ja nærmest faste stilling, som misjonær for YTF. Ordleken ble i siste liten endret til en noe mer moderat versjon. Allikevel - med godt humør samt dragning mot blå plagg og foredrag om kjøre- og hviletid, har man aldri trengt å direkte lete etter Jan i forsamlinger med sjåfører, eiere eller myndigheter.

- Skal vi se, jeg har faktisk forberedt litt før du kom.

Her.

Fagforeningsmannen Jan Jacobsen tar på seg brillene og myser i papirene han har foran seg, mens kona Lillian legger ved i ovnen.

At han for 14 dager siden ble hardbarket pensjonist har altså ikke fratatt ham evnen til forberedelse. Ikke at vi et sekund trodde det.

Når sant skal sies, stiller vi ikke helt uforberedt selv heller.

Så sitter vi der da. Med hver våre notater. Kikker på hverandre. Så ned i papirene.

Hvem skal begynne? Jan harker. Renser stemmen. Dermed er det avgjort.

- Jeg begynte i forbundet i 1997. Jan ser opp for å kontrollere at jeg følger ham og ikke hadde tenkt å legge i vei på egenhånd med mine egne spørsmål riktig ennå.

Når Jan prater om «Forbundet» prater han forøvrig ikke om Yrkestrafikkforbundet som et hvilkensomhelst forbund, han prater om det med stor forbokstav og trykk på konsonantene som var det kun ett forbund i landet.

Ikke at han mener noe negativt om andre forbund eller foreninger, måtte Gud forby, men det forteller oss hvor nær hjertet denne arbeidsplassen gjennom alle årene har stått for ham.

Så har han også timene sine. Både bak rattet og i jobben som sektoransvarlig for gods i YTF de siste 18 årene.

Bygde stein på stein

Men altså. Han begynte i 1997. Dengang var det omkring 350 medlemmer tilknyttet gods i forbundet, som da het Norsk Rutebilarbeiderforbund. Mange av disse kom fra Norsk Yrkessjåførers Forening, NYF.

- Vi bygde stein på stein, forteller Jan. Det er noe helt annet å verve medlemmer til gods enn bussjåfører. Bussjåførene treffer vi på møterom, men lastebilsjåfører må vi møte langs veien. Ofte er vi med på kontroller sammen med vegvesenet. Da holder vi oss i bakgrunnen og venter til kontrollen er ferdig. Om sjåføren har lyst og tid, tar vi en prat og forteller om organisering.

Sammen med kollega Jan Arne Laberget har han tilbragt mang en natterstime langs veien.

Jan og Jan har spredd informasjon og vervet nye medlemmer. At det har gitt resultater, er sikkert.

Da Jan Jacobsen ga seg ved nyttår var det omkring 2500 medlemmer innen forbundets godssektor.

Nå er i sannhetens navn også bl.a. terminalarbeidere og pumpeoperatører under denne fanen, men allikevel. - Økningen skyldes naturligvis ikke vårt arbeid alene, skyter Jan inn og nevner gode kolleger i fleng. Ikke skal vel han ta på seg noen ære.

Allikevel - vi mistenker at få kontorrotter har mindre behov for fast kontor for å si det slik. Det har nok heller ikke vært noen ulempe at han er tidligere sjåfør og vet hvor skoen trykker, samtidig som han har rykte på seg for virkelig å bry seg om sjåførene. Ikke er fyren nevneverdig innesluttet heller.

Samme som å ha forsikring hjemme

- Hva er argumentene for å være uorganisert?

- Mange sier at de ikke har hatt bruk for noe forbund. Det har ikke skjedd dem noe. Dessuten har de en så j…. grei sjef. Ikke sant?

Da svarer jeg at de fleste som har hus har en brannforsikring, selv om ikke alle hus tar fyr. Det er samme sak. Forstår du?

Jan setter seg fremover i stolen. Luter kroppen fremover. Dette engasjerer. Jeg bøyer meg sant å si litt mot ham selv. Nikker. Som var vi et forbund, vi to.

- Hadde jeg kjørt bil, ville jeg ikke turt å være uorganisert i dag, sier han myndig og retter seg opp igjen. Så var det sagt.

- Her; ta deg en kake til kaffen. Det er kromkake. Hjemmelaget. Det har a mor fiksa. Bare så du vet. Jan ser ned i papirene igjen. Hvor langt hadde vi kommet?

- Selv om jeg begynte å jobbe i forbundet i ´97, meldte jeg meg inn allerede i 1975, fortsetter han. Da kjørte jeg tur- og rutebuss her i Trøgstad.

- I 75? I notatene mine står det da vitterlig ´76?

- Ja, skriv 76 om du vil. Det var sent i ´75. - Ikke sant, Lillian? Nå må du komme her og ta en kaffe med oss.

Lillian kommer smilende inn fra kjøkkenet. Jeg fikk en klem da jeg kom inn også. Det er et sosialt par, de to. Men noe bilde av Lillian blir ikke aktuelt i dag. Et sted må det gå en grense, må vite.

- Næmmen. Du har aske på albuen. Nå må du ikke kline ned her. Det må du ikke. Jan ser ekteskapelig strengt på kona som han har vært gift med gjennom 41 år. Sammen har de også datteren Anette og to barnebarn.

Kjørte for Evensen i Sandefjord

Hvordan havnet de egentlig i Trøgstad? Jan er Harstadværing og Lillian er fra Oslo.

- Jeg reiste til sjøs da jeg var 15, forteller Jan. Etter jeg kom hjem fra sjøen tok jeg førerkort og kjørte litt lastebil før jeg dro inn i militæret. Etter endt militærtjeneste kjørte jeg litt mellom Oslo og Nord-Norge for Ramfjord Bilruter i Tromsø og havnet etterhvert hos Evensen i 1970.

Jeg sluttet som lastebilkusk i ´75 og flyttet til Trøgstad i ´76. Det var tilfeldig at det ble hit, men vi stortrives. - Kjeder du deg her, er det din egen skyld. Jan reiser seg, kikker ut gjennom vinduet i verandadøren. Det er idyllisk åkerlandskap utenfor. - Det går ofte hester forbi her. Det er beroligende å se, skyter Lillian inn. Jan nikker.

- Fortell om tiden i Evensen. Du fraktet maling for Jotun, skipsdeler til havnebyer i Europa og stykkgods hjem fra Italia. Du kjørte ikke på Bandar Abbas også?

- Jeg har vært der. Men jeg står ikke i boken (Bandar Abbas Express av Jørgen S. Berg. Red.anm.). Jeg var med «Pastor´n» en tur. Men det trenger du ikke skrive. Det blir så mye spørsmål av slikt.

- Ok.

Myndighetene må tilrettelegge, ikke bare kreve

Vi tar en en slurk av kaffen alle tre. To av oss myser mot notatene våre. Sannsynligvis er det bare én av oss som trenger dem. Det er sagt om Jan at han er et levende leksikon og kan mye. Dermed lider han trolig neppe av oppslagsverk.

- Har du mer på blokka? undrer jeg.

Det var et dumt spørsmål. Jan ler.

- Haha, vi har nok mye vi kan prate om ja. Jeg er… begynner han. … Noe av det viktigste…. Jan legger ned sine maskinskrevne notater, og ser på meg: - Altså: Jeg tenker på parkeringsplasser og spisesteder. Når myndighetene pålegger noe, må de også følge opp. Pålegges døgnhvil, må vi selvsagt ha plasser å stoppe på. Det må tilrettelegges. Det holder heller ikke å ha en plass uten å informere om hvor neste plass er. Tenk når det kommer en som er ukjent på plassen og den er full. Da må han vite at det er så eller så langt til neste plass. Ikke sant?

Jeg nikker. Det gjør Lillian også. Og Jan.

- Dessuten er jeg opptatt av omdømmet til sjåføryrket. Det er… og nå får jeg sikkert mange på nakken… sjåførens eget ansvar. Vi kan ikke bygge omdømme. Det må han gjøre selv. Samtidig tror jeg det henger sammen med opplæring. Man må bruke hodet når man ruller rundt med en logo på bilen.

- Apropos opplæring. Hva synes herremannen om etterutdanningen?

- Kanskje er det ikke nødvendig med 35 timer hvert femte år. Kanskje kunne man hatt det første gangen, men deretter redusert timetallet.

Så prater vi ikke mer om det.

Historien om personsøkeren

- Det verserer en fortelling om deg som involverer en personsøker?

- Jasså, du har hørt den? Jan ler og trekker pusten. Så forteller han om den gangen han var på seminar på hotell Christiania. Det var før mobilens tid, men Jan hadde en personsøker i brystlomma. Den hadde dårlig batteri og begynte å pipe. - Jeg visste jo ikke at det var den som pep, sier Jan. Lyden var intens, men det var vanskelig å høre hvor den kom fra. Foredraget stanset. Alle så på hverandre. Arrangøren kalte inn teknikere som trodde det var høyttaleranlegget.

Da forsto jeg at det var meg og satte tommelen ubemerket på av-knappen. Idet teknikerne kuttet strømmen til foredragsholderen, trykket jeg inn bryteren og lyden forsvant. Teknikerne fikk æren for å ha løst problemet og jeg slapp ydmykelsen. Jaja.

Kan kjøre- og hviletid

- Det ryktes forøvrig at jurister ringer deg når det gjelder problemstillinger rundt kjøre- og hviletid. Du har også forelest om dette området?

- Det har blitt mange foredrag rundt om i landet. Jobbet mye med det som saksbehandler i forbundet også. Om telefonen ringer nå, så kan det godt hende jeg er interessert i å holde noen flere. Jan smiler lurt før han fortsetter.

- Vi må huske på at vi har arbeidstidsforskrifter også. Det er ikke lett for sjåfører å kunne alt om man ikke har opplæring. Det blir fort mange kaféjurister som er ute og prater.

Sjåførsjekken

- Jeg går ut fra at vi begge har skrevet noe om stress og sjåførers helse i notatene våre?

- Ja, har du også? Han er godt forberedt, han der. Ikke sant, Lillian?

Men dette er litt alvor: Stress i hverdagen tærer mer enn du tror. Tell til ti eller gjerne tyve når adenalinet koker. Det er ikke noe mål å ha utført to livsverk innen man fyller 60 sier Jan alvorlig og nevner «Sjåførsjekken» forbundet hadde med LHL. Sammen dro de landet rundt i fire år med sykepleiere og tok blant annet blodprøver- ja regelrett stikkprøver altså - av yrkessjåfører.

- Det var et artig og viktig arbeid. I dag skal man helst losse før man laster. Stresset gjør noe med deg. Du får dårlig tid til å sikre lass og slåss mot klokka. Det mange ikke tenker på er vegtrafikkloven paragraf 21. Den sier at…. skal vi se…. jeg må visst ha på brillene…. «Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.»

Stresset gjør deg sliten. Ikke sant?

Jan tar av brillene igjen. Legger dem på bordet foran seg og utdyper: - Vi har et lovverk. Arbeidsbestemmelsene og kjøre- og hviletid ligger i ytterkanten, men her er lovverket.

Samarbeid på tvers av forbundene

- Det prates naturlig nok ofte om uenigheter mellom forbund. Er det gode eksempler på samarbeid på tvers av arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner?

- Jada. For all del. Vi jobber mye sammen med innspill overfor vegdirektoratet. Vi har for eksempel sammen laget en håndbok for utforming av hvileplasser der det står om ting som strømuttak til aggregater og skjerming av ADR-biler.

Vi prater om transportbransjens fremtid. Avgifter og utlendinger.

- Kan vi ikke ha avgiften slik tyskerne hadde det? undrer han. Vi kan regne tonnkilometer. Si at en bil veier 30 tonn og skal kjøre Svinesund-Trondheim retur. Det blir omkring 120 mil. Ta en sats på 0,10 kroner pr. km. Det blir dermed 3600 for å bruke vegnettet vårt på en slik tur. Det er ikke konkurransevridende. Vi betaler jo andre avgifter og gjennom bommer.

Ansvarsfraskrivelse å forby toakslede trekkere

Forslaget om å forby toakslede trekker over fjellet tror han ingenting på. - Det er jo ren ansvarsfraskrivelse, fnyser han. Vel vitende om at mange applauderer et slikt forslag. Selv mener Jan at vi heller må bygge veier slik at alle kommer frem. Og hvor skal vi gjøre av de toakslede trekkerne som kommer? Hvor skal de stanses? Nei, det må bedre løsninger til, hevder han og tar en siste slurk av kaffen. Den er kald nå.

Det er like greit. Vi er begge på siste side i notatene våre denne fredag ettermiddag.

Var vi Skavlan, ville dette være punktet da vi med småfrekk og freidig mine burde kastet notatene bak oss.

Det tok oss fire timer, rene generalforsamlingen.

Men nå er Jan pensjonist, en pasjonert sådan. Han har utført sin misjon for YTF.

Fremtidige vedtekter blir i sin helhet foretatt lokalt forankret i hjemmet med kona Lillian - og kanskje en kromkake.

Kommenter artikkelen
Anbefalte artikler

Nyhetsbrev

Send til en kollega

0.094