Scania LBS 110 - God som ny, 38 år etter
Trond Ryslett var i utgangspunktet landbruksmekaniker, men det var lastebilene som tiltrakk seg oppmerksomheten hans på slutten av 70-tallet.
Så snart han fikk sertifikat satte han seg bak rattet. Først i en Volvo Titan, siden en Magirus Deutz 310 med V10-motor.
Som 22-åring hadde han med seg en av veteranene i Unhjem Transport på en tur og han må ha gjort et godt inntrykk, for snart kom Unhjem og tilbød ham jobb.
- Da fikk jeg denne bilen vi sitter i nå. Den ble kalt luksusvogna da den var ny og hadde allerede gått i fire år på Oslo, Paris, Stockholm og Göteborg med høyttalere til platespillere fra Wellex Fabrikker AS i Ørsta da jeg overtok den, forteller Trond.
Gårdsbruket hans krevde mye om sommeren, så unggutten kjørte mest om vintrene, hovedsaklig til Oslo, Sverige og Finland.
- Det ble bare noen år hos Unhjem, før jeg kjøpte bil selv i 1983. Vi beholdt kontakten og jeg kjørte en del på oppdrag for dem i årene som fulgte, fortsetter han.
I 1989 ble Unhjem kjøpt opp av Waagan Transport og Trond fortsatte der med sin boggitrekker og Unhjem sin jumbo møbeltralle. - I 1990 ble det toaksla trekker og termotralle og jeg fortsatte å kjøre for Waagan i 10 år, legger han til.
Etter å ha herjet på kontinentet hele denne perioden har han de siste 15 årene satset på bygging av småkraftverk. Trond har utviklet, bygget og driver nå fem kraftverk sammen med sine naboer.
Men så var det dette med lukten av sagflis da...
Ungikk hugging
Scaniaen vi sitter i sto bak en stor sandhaug fra 1990 frem til 2004, da stålprisene skjøt i været og alt som kunne graves frem av gamle lastebiler ble hugget. - En kamerat av meg sto nesten å gråt da han så sin gamle flotte Titan bli hentet med kranbil og sendt til hugging, forteller Trond for å understreke dramatikken.
Scaniaen bak sandhaugen ble likevel ikke dratt frem og stålprisene sank igjen.
- Bilen har lagt i bakhodet mitt lenge og for noen år siden sjekket jeg chassisnummeret og oppdaget at det var denne bilen jeg kjørte da jeg var 22.
Den var bare en rusthaug, men jeg tenkte at det er nå eller aldri.
Hytten hadde stått oppjekket siden 90-tallet og tilstanden var heller dårlig.
Solskjerm, grill og støtfanger var godt bevart siden hytta hadde stått oppjekket, men deler til sovehytte måtte jeg få fra en annen bil. Dørk og tak kom fra en tredje bil, så totalt var fire biler involvert for å få denne komplett. Jeg har gjort det meste sammen med min yngste sønn, Ole Petter. det eneste som ble satt bort til proffesjonelle var lakkeringen, forteller Trond.
Resultatet har gledet mange på sommerens utallige veterantreff. Trond har stilt på de fleste av dem.
- Det er så mye arbeid bak denne bilen at det er helt vilt. Det gikk en måned før jeg forsto hvor mye arbeid dette ville kreve og etter to måneder sluttet jeg å regne på hva det ville koste, smiler han.
En annen utfordring var å finne ut hvordan bilen så ut original. Trond hadde i utgangspunktet bare et hode fullt av gamle minner.
- Jeg fant kun ett bilde av en 140 fra 1971 som Unhjem hadde.
Campingliv
Skapet er omtrent likt det som var originalt, og selv om det ikke er bygget ved samme fabrikken som originalen er også dørløsningene like.
- Skapet er fullisolert, men ikke bygget for frys. Det ble i stedet fraktet mye frukt og stykkgods på disse bilene fra Oslo til Møre. Nedover var det som nevnt høyttalere og etter hvert møbler fra Ekornes og Møremøbler, forteller Trond.
Ved hjelp av Facebook har han klart å fremskaffe bilder av hele bilparken fra 1950 til 1990, en bilpark på jevne sju biler. Unhjem var store i sin tid, hjemme i Ørsta.
Trond fikk ferdig bilen i fjor høst, like før snøen kom og han har tilbakeført den til 70-tallet på alle måter. Pengepungene med diverse valuta ligger på motorkassen og klistremerker og skilt vitner om eventyr i utlandet.
Merket med Intertransport er et av dem. Den beste terminalen i Oslo, mener Trond.
Sommeren har gått med til veteranturer både i inn- og utland.
Bak i skapet har Trond knekt inn en godt utstyrt campingvogn som han lever godt med lange landeveien. Brisken i førerhuset frister ikke ryggen lenger.
- Vi lå inni her både jeg og kjerringa i gamle dager, men i dag hadde det blitt rabalder, konstaterer han.
På det mest hektiske var nemlig kona også med å kjørte, slik at de klarte tre turer i uka til Oslo. - Hun hadde ikke sertifikat, så hun øvelsseskjørte. Hun ble ganske dreven til slutt. Vi benyttet oss mye av det når vi var i Oslo. Oslofolk var jo så late at de gadd ikke hjelpe til når vi kom med møbellassene, men når fruen åpnet dørene og rygget til rampen var de mer behjelpelig. Jeg lå på brisken her og slappet av. Vi sparte mye tid på det.
Kona var også med og kjørte på Spania og Italia i Waaganperioden, så hun har bidratt mye. På restaureringsprosjektet har hun tatt seg av interiøret og gardinene, avslutter Trond Ryslett.
Denne historien kunne du først lese i sin helhet i en tidligere utgave av TransportMagasinet. Du finner et godt tilbud på abonnement her.
