Stangelands Scania T730: Scania T730: "Mer porno enn dette blir det ikke"
TransportMagasinet fikk være med på overleveringen 6. februar og kjøpte samtidig VIP-billetter til neste dags jomfrutur med Bjørn Undheim bak rattet. Klokken 06.00 ble vi plukket opp. Hoffsjåføren hos Stangeland Maskin våknet klokken fire, forteller han. Tanken på hva som sto på tunet og oppdraget som ventet fikk frem guttungen i ham denne morgenen.
- Det kriblet litt ekstra i dag ja, smiler han mens vi kjører mot anlegget på Soma, der en 65 tonn nylakkert Cat 374 venter på skyss. Det piper i mobilen hele tiden. Tekstmeldinger fra møtende kolleger. Bjørn er forberedt på publisitet. Han er allerede booket for det første bryllupsoppdraget. Nå er ikke snutebil noe nytt for rogalendingen. Mange husker kanskje TS'en sin Kenworth fra sist på 80-tallet. Den var det Bjørn som kjørte. Seks av de tolv tungtrekkerne han har jobbet med har hatt snute.
Den siste nye er det sjefen Olav Stangeland som skal ha æren for. - Vi har jo alltid hatt en grombil. Og vi har en sjåfør som er så engasjert at vi må gi noe tilbake. Det er enkelt, når man har en sånn mann, å ha en skikkelig bil. Husk på at Bjørn fortsatt vasker lastebilen med svamp, hver eneste ettermiddag, etter 37 år i bedriften, sier Olav. Han røper samtidig at han egentlig ikke syntes den forrige tungtrekkeren var noe fin. Bjørn fikk for sju år siden frie tøyler da han skulle bygge opp sin fireakslete R620, men selv om Bjørn syns bilen har vært perfekt, rynket sjefen på nesen hver gang han så den utenfor vinduene i hovedkontoret. Det var noe som manglet. - Nei, jeg likte aldri den bilen, erkjenner han. - Det er godt vi ikke alle er like, for hadde vi vært det ville alle hatt mora og alt hadde stoppet opp, konkluderer Bjørn på sin sedvalig rolige måte mens han rygger under Vanghengeren.
Fire akslingerFor to år siden var det altså igjen tid for å tenke ny tungtrekker hos Stangeland Maskin. Olav henvendte seg aller først til Bjørn med spørsmål om han kunne bruke en snutebil. - Selvfølgelig, svarte sjåføren, og dermed var det hele i gang. Hvilke alternativer de hadde på bordet da de skulle starte denne prosessen? - Det var kun Scania. Det fantes ingen alternativer som vi kunne bruke og det var vel i grunnen ikke noe annet vi ville ha heller, fastslår Olav. - Det ble jo enda mer spennende å få dette til da vi fikk høre at det egentlig ikke skulle gå an. Det smigret oss en del, innrømmer han.
Men veien har vært lang. Halvannet år har gått siden en R730 med langchassis ble kjøpt inn til dette prosjektet. - Scania ville i utgangspunktet at vi skulle bygge en treakslet bil, som jo var det enkleste, forteller Bjørn. - Olav forklarte dem at det var jeg som skulle ha den og at vi trengte fire. Scania foreslo deretter tridem, og Olav ringte meg og spurte om vi klarte oss med det. Selvsagt kan vi det, men da mister vi to tonn, svarte jeg. Klikk, sa det i andre enden. Olav la på og ringte tilbake til Scania og krevde to aksler foran. Bjørn parkerer foran dagen last, utenfor Stangelands verksted på Soma. En ruvende Cat 374 som har vært inne til lakkering etter noen ukers arbeid i saltvann, skal ut i arbeidslivet igjen. Endelig er også det estetiske bildet fullendt for Olav og de andre, med ny panservogn i front. Europa rundt Bjørn hentet selv bilen hos FJ Lastvagnar i Sverige, etter at svenskene hadde montert svingskive og feste for den femte akslingen.
Deretter ble bilen registrert i Norge i oktober 2015, for å være i forkant av nye krav til blant annet lineassistent. I tillegg mente man det var en fordel med forsikring på bilen under den videre ombyggingen. Ematra i Holland sto for flytting av hytte og ombygging til T-modell. Olav besøkte Ematra allerede høsten 2014 sammen med Scania og etter bare 20 minutter skjønte han at hollenderne kunne bygge det han ønsket seg. Hjemme i Norge stolte en spent sjåfør fullt og fast på at sjefen ordnet opp. Med god grunn. - Jeg syns det er kjekt at en mann av hans kaliber bryr seg så mye om bil. Han var blant annet veldig klar på at vi ikke satte på noen pinglete lykter. Det skulle være ordentlige bøtter på baksiden av glasset, smiler Bjørn. Han har fått bestemme det innvendige i hytten, en jobb InTruck i Padborg sto for, og hatt et ord med i diskusjonen rundt akselplasseringen, selvsagt. Resten har konserndirektør Olav Stangeland tenkt ut. - Nå har vi fått det til og det er ingen andre som i ettertid kommer til å få det til. Det føles også veldig godt. Når man har brukt så mye penger er det jo greit at ikke andre kan gjøre det samme. Selvsagt kan man fortsatt bygge om en gammel bil, men ikke en ny slik som denne, sier han og sikter til nye krav som umuliggjør denne type ombygging av nye chassis.
Kundens maktMåtte du sparke inn mange dører for å få det til? - I grunnen ikke. Vi gikk jo en runde med Scania og de mente at de skulle klare å få til dette. Etter en stund kom de tilbake og fortalte at det ikke gikk likevel. Da begynte vi å presse mer på. Vi snakket blant annet med en på fabrikken i Sverige som også mente at dette måtte kunne ordnes. Derfor tok vi sjansen. Jeg var nok sikrere enn de fleste andre på at dette lot seg gjøre da vi sendte bilen til første påbygger. Jeg stolte såpass på at Scania ville ordne dette når vi først hadde startet prosessen. Ellers ville det jo ikke bli særlig god reklame for dem, sier Olav og smiler lurt. Det har vært en spennende reise og han har fulgt den tett hele veien. Han er nok den som har presset mest på også overfor påbyggerne. Han er ikke så god på venting, Olav Stangeland. Som da bilen sto tre måneder i Danmark fordi den ikke fikk TUV-godkjenning på bremsene. - Det var ikke noe særlig. Alle begynte å skylde på hverandre og det skapte problemer. Scania her i Rogaland har styrt prosessen, og de har nok følt seg nokså hjelpeløse i enkelte deler av prosessen, men de har vært gode til å få hjelp lenger opp i eget system, mener Olav.
God investeringHvor kommer all denne lidenskapen din fra? - Lidenskapen ja.., du vet, vi ser jo på en lastebil eller en gravemaskin som en vakker jente. Da handler det jo litt om hvordan du velger å utsmykke dette. Det har med kjolen og hele greia å gjøre det, mener Olav. Denne bilen har blitt helt perfekt i hans øyne. Under lakkeringen var han innom fire ganger om dagen og passet på at fargene stemte. - Jeg ville ha en ren og ryddig lakk denne gangen og er spesielt fornøyd med det svarte som går igjen i speil og rundt frontruten. Jeg syns det fremhever resten av bilen. Du vet, jeg har øye for detaljer. Jeg har våknet om natta og notert litt på et papir etter hvert som ideene har kommet, innrømmer han. Prisen da, skal den offentliggjøres? - Tror ikke det, sier han stille og smiler. Den ble altså såpass dyr. Vi omformulerer og spør i stedet om han føler han har gjort en god investering. Til det svarer han ubetinget et ja. Konkurrentene blir nok misunnelige når de ser denne, tror han. - I alle fall de som er engasjert. Vi liker det. Du kan kjøpe reklame for flere hundre tusen kroner på Viking Stadion. Til sammenligning er denne bilen ute på veiene hver eneste dag. alltid nyvasket. Alle våre biler og maskiner skal være rene. Det er det som er vårt selskap utad. Bedre reklame kan vi ikke få, avslutter Olav Stangeland.
Unike folkBjørn og kollega Kenneth Espdal, som kjører Cat'en, holder på med lastesikringen og snart klare til avgang. Statens vegvesen stiller med følgebil klokken halv ni. Plutselig oppdager Bjørn at Scania har justert hydraulikken for lavt. Måleren viser 280 bar, slik vanlige tippsemier bruker. For å løfte hengeren full av Cat fra asfalten må han ha 340 bar. En mekaniker fikser det i løpet av to minutter. Nå er alt klart for første lass. Stangelands nye tungtrekker skal flytte selskapets største gravemaskin. - Mer porno enn dette blir det ikke, utbryter Olav Stangeland. Han vil ha med seg begivenheten han også. - Kan du ikke kjøre den veien forbi Risa, spør han, men Bjørn har nedslående nyheter. - Den er stengt, de holder på å grave der. Vi skal få nok av oppmerksomhet likevel, selv om hovedkonkurrenten ikke får sett oss fra kontorvinduene sine denne gangen. 98 tonn siger avgårde utover 44'en på Jæren.
- Det er mindre lyd i denne, påpeker Bjørn. Han kjører med åpent vindu et stykke for å høre etter om ekvipasjen har noe å fortelle ham. - Ikke er det clutch heller. Det blir uvant, men det er sikkert bra med tanke på kneet mitt som har begynt å krangle. Eneste minus han kommer på i løpet av turen er at han har fått noen ekstra kvadratmeter å vaske om ettermiddagene. - Jeg har kjøpt meg ny gardintrapp, forsikrer han. Onnei'n hilser og smiler hele veien til Nærbø. Han ser ut til å trives. En unik sjåfør med en like unik sjef. De fortjener en unik lastebil.
Hele historien sto på trykk i TransportMagasinet. Klikk her for et godt abonnement-tilbud.
Tunge fakta
Scania T730, ombygget fra en 2015-modell R730 LB6x4HNB med aa 4300 CR 19 Highline hytte. 730 hk 3500 nm GRSO925R opticruse 4100 nm retarder og tungtrekkerbremser. Ematra i Holland har bygget om til T 730 OA Opbyg i Danmark har montert aksel nummer to FJ Lastvagnar i Sverige har montert påbygg, inkludert feste for aksel nummer fem. Tekniske vekter 10 000 kg +10 000 kg +13 000kg +13 000kg og modulaksel på 12 000 kg. Togvekt på 150 tonn
Hjertevarme
For å prøve å beskrive forholdet mellom Olav Stangeland og sjåfør gjennom 37 år, Bjørn Undheim, tar vi med følgende historie. Bjørn trives så godt på jobb at han omtrent ikke har hatt fravær alle disse årene. I feriene hans står bilen stille. Sånn er det bare. I fjor sommer fikk Bjørn påvist kreft. - Jeg var aldri sjuk, men kona maste på at jeg skulle sjekke meg. Jeg kom ut fra scanningen med et A4-ark som viste at jeg hadde en svulst på sju centimeter på den ene nyren. Den ble operert vekk og jeg var klar igjen etter fire uker, forteller han. Lastebilen sto og ventet til han var klar. Etter en motorsykkelulykke på Madagaskar i 2008 var han også sykemeldt en periode. - Den sommeren hadde jeg en som kjørte bilen i ferien min og han kjørte så lenge han kunne før han måtte tilbake til sin egen jobb. Da sa jeg til Olav at han ikke måtte sette hvem som helst til å kjøre den bilen, for jeg var litt redd for den. Det gikk to dager, så hørte jeg lastebilen kom bakkende inn i gårdsrommet hjemme. Der sto den i fire uker til jeg var frisk. Sånt gjør meg varm om hjertet, smiler Bjørn Undheim. I februar fikk han drømmebilen og mottok fagbrev samme uken.
- Spennende og frustrerende
- Vi må jo levere det kunden vil ha, sier duoen Tor Helge Undheim (t.v.) og Arild Netland hos Norsk Scanias avdeling i Stavanger. Arild Netland har på en måte vært edderkoppen i prosessen som har pågått det siste halvannet året. Han jobbet hos Norsk Scania i Stavanger da bilen ble påtenkt første gang. Så skiftet han arbeidsgiver og sto på lønningslisten hos Stangeland Maskin da de bestemte seg for å gå for prosjektet, før han returnerte til stillingen som distriktsjef hos Norsk Scania Stavanger før selve ombyggingen startet. I tillegg har han jobbet 15 år hos Statens vegvesen, som jo også har vært tungt involvert for å få den endelige godkjenningen på plass. Selger Tor Helge Undheim er likevel den som har fulgt proseessen tettest, og blant annet innhentet priser fra påbyggerne. Hvordan foregikk den jobben? Offisielt har jo ikke Scania bygget snutebil siden 2005. - Vi måtte nok gå noen runder for å få velsignelse i egne rekker, innrømmer han. Sannheten er nok at når en kunde på størrelse med Stangeland Maskin ønsker seg en snutebil, gjør man det man kan for å komme i møte. Andre kunder med samme ønske har tradisjonelt sett fått beskjed om å ordne med en slik ombygging selv. Stavangerkontoret opplevde likevel å få aksept i egne rekker og kastet seg derfor inn i prosjektet fulle av pågangsmot og oppbacking i eget hus. Byggemøte - Det er ikke tvil om at kompetansen til Kim Bram og Øyvind Øverby har vært avgjørende for at vi til slutt kom i mål med prosjektet, mener Netland. Bram, med sine hollandske aner, var for eksempel naturlig å ha med på byggemøtene hos Ematra. Øverby på sin side måtte i aksjon da gorkjenningen i Danmark lot vente på seg. - Vi hadde i utgangspunktet godkjenning på alt underveis. Vi var ganske sikre på at vi kom i mål, men samtidig lå det en usikkerhet her. Når da Olav Stangeland likevel valgte å ta sjansen, satte vi i gang, fortsetter han. Som eneste skjær i sjøen drøyde TUV-godkjenningen etter at OA Opbyg hadde montert aksel nummer to. Tre måneder tok det før inspektøren var overbevist om at bremsene var i orden. Han måtte ta en test nummer to og sende ny faktura for å sikre seg at den første testen stemte. Scania Stavanger tok utvilsomt på seg en gedigen oppgave og har brukt mye tid og ressurser på denne bilen. - Jeg tror vel ikke at det er så mange andre som hadde hatt det pågangsmotet som Tor Helge og jeg har hatt for å få dette til. Tor Helge, med den kunnskapen han besitter, er utvilsomt en av dem som er i stand til å løse en slik oppgave. Vi kan også gi honnør til trafikkstasjonen i Stavanger, som satte seg godt inn i saken og gjorde et skriftlig vedtak på at all dokumentasjon var i orden. Det oppsto en diskusjon om dette var en ombygging eller oppbygging, men også dette ble avklart ganske kjapt. Denne bilen er ombygget, fastslår Netland. Til slutt ble en mengde spesialutstyr montert hjemme i Stavanger før den offisielle overleveringen fant sted 6. februar 2017.
