23948sdkhjf

Emilie fra Trondheim: - Det var som å være i en trommel av snø - det var svimlende og surrealistisk

MENNESKENE PÅ VEIEN
“Det kom ekstreme mengder med snø på kort tid”

  • Sjåfør: Emilie Modalen 
  • Bosted: Trondheim
  • Kjører: Stort sett i Trøndelag, men kan bli utleid til å kjøre andre steder i landet. Sist utflukt kjørte hun tre uker for Sørli asfaltverk, på Stange.
  • Bil: Volvo FH13 540 6x4, 2018-modell
  • Transporterer: På sommerhalvåret kjører hun asfaltsemi, på vinteren rigges trekkvogna til brøytebil.
  • Emilie har kjørt tungbil i et og et halvt år, og jobber for Svorkmo-bedriften Jon Olav Vuttudal AS.
  • Instagram: @emiliemodalen

"Da jeg var yngre var jeg overbevist om at jeg bare kom til og jobbe i helsevesenet. Det var det mamma gjorde og det var det som falt naturlig. Jeg jobbet i hjemmetjenesten i flere år, og trivdes godt med det, men det var allikevel noe som ikke føltes helt riktig. Så jeg bestemte meg for og prøve noe nytt, utfordre meg selv. Etter å ha tatt litt inspirasjon både fra daværende kjæreste og min onkel i Hønefoss, landet jeg på valget om og bli yrkessjåfør. Et valg jeg enda ikke har angret på.

- Du tar da turen alene, du?

Da jeg begynte ut i jobb var jeg med på opplæring med tippsemi, og litt på asfaltlegging med krokbil og henger. Etter endt arbeidsdag en gang tidlig i fjor vår, ringte sjefen og lurte på om jeg kunne ta et asfaltlass med krokbilen til Oppdal dagen etter. Jeg lurte på hvem som skulle være med meg på opplæring og fikk til svar at «Du tar da turen alene, du?». Og jeg er da ikke feig, så det var bare og samle seg og hoppe ut i det. På et tidspunkt må man plukke av støttehjulene, for min del var det ganske tidlig.

Jeg sto opp i god tid, dro for å få på lass, og etter litt om og men (og god hjelp fra en annen sjåfør) var jeg lastet og klar for avreise. Sola skinte og jeg var både nervøs og glad, helt til jeg hadde passert Berkåk. Der blinket det gult i skiltene til Statens vegvesen, og jeg måtte inn på kontroll. Nervøs og usikker rullet jeg ned ruta og sa hei til kontrolleren.

De har riktignok ikke egen vekt der, men han fikk se vektlappen og vektene i bilen for å se at jeg var innenfor lovlig vekt. Etterpå ville han se både førerkort og vognkort, utskrift og løyve. Han ville også se kjøretillatelse fra kommunen, i og med at jeg ikke hadde YSK enda. Ikke bare tok de en full sjekk av meg, men en annen gulkledd mann gikk sakte, men sikkert rundt bilen og sjekket alt det gikk an å sjekke på kjøretøyet også. Skikkelig storkontroll, og et hardt, men lærerikt møte med SVV.

Med en liten advarsel i innboksen på mail, fikk jeg omsider kjøre videre. På Oppdal ble jeg møtt av et kjempetrivelig asfaltlag fra NCC, og leveringen kunne ikke gått bedre. Har i ettertid ikke blitt stoppen i kontroll med lass, ei heller blitt vinket til side. 

Det var som å være i en trommel av snø

Vinteren 2022/23 var den første sesongen jeg kjørte brøyting, og læringskurven har vært bratt. Da det tidlig i mars kom ekstreme mengder med snø på kort tid, var jeg naturligvis på jobb. 

Vi var en gjeng sjåfører som satt og spiste mat mens vi ventet på snøen. Det var tidlig på kvelden. Det hadde ikke kommet snø enda og var heller ikke meldt store mengder, så vi tok oss god tid. Etter en stund fikk jeg en telefon fra noen kollegaer som lå og kjørte en brøyterode litt sør for Orkanger. Jeg måtte hive meg i bilen, for makan til snøvær hadde ingen av dem sett. Jeg var ene og alene om ansvaret på min rode, som normalt tar to timer når jeg kjører 40 km/t.

Denne natta var det ikke mulig å se brøytestikkene, autovern eller andre biler. Vinden kastet snøen i alle retninger, og man visste ikke lengre hvor på vegen man lå og heller ikke hvor langt man var kommet på roden. Det var som å være i en trommel av snø. Det var svimlende og litt surrealistisk. I tillegg var det mørkt og gatelys var det lite av. Det eneste jeg kunne se var gjenskinnet av hvitt og gult lys som reflekterte i en vegg av snø, og snøen på vegen lå etter hvert så høyt at den rullet over plogen.

Når det begynte å nærme seg morgen følte jeg på presset om å holde vegen åpen, om det så bare var ett felt av gangen. Jeg kjørte nok litt fortere enn jeg burde, tok noen korttenkte valg og glei ut i grøfta i et kryss. Der ble jeg stående mens dagen meldte sin ankomst og snøværet ga seg. Dette er, og kommer nok til å være den mest utfordrende opplevelsen jeg har hatt til nå, men ville ikke vært foruten. All ære til bergings- og brøytemannskapet som var på jobb.

Kundene skal være fornøyd

Det er veldig viktig for meg å gjøre mitt beste, stå frem som et godt eksempel og fremme firma mitt best mulig. Jeg vil at kundene skal være fornøyd med meg som sjåfør, og Vuttudal som firma. Det er lite som er bedre enn å få tilbakemeldinger om at sjåførene og bilene til Vuttudal er bra. 

I hovedsak kjører vi for Transportteam Trøndelag (TTT), men jeg har også kjørt for andre transportsentraler både i nord og sør. Jeg trives godt med å være hjemme i kjente strøk, men sier ikke nei takk til noen lengre utflukter. Det er gøy å bli kjent med nye plasser, nye rutiner og ikke minst nye mennesker. 

Det er ingen hemmelighet at jeg har lite fritid, da jeg stort sett kjører, eller driver med vedlikehold av lastebilen. Per nå er det det jeg liker og drive med, men prøver også å gjøre rom for venner og andre mer «jente»-ting på fritiden. Sosiale media er også noe jeg liker å drive med. Der håper jeg på å nå ut til andre jenter, som kanskje velger samme yrkesretning som meg. Vi trenger flere for å få best mulig miljø for oss."

KLIKK for alle artikler i Menneskene på veien.

Kommenter artikkelen (1)
Anbefalte artikler

Nyhetsbrev

Send til en kollega

0.171