TransportMagasinet PLUSS
TM PÅ TUNGT: Denne artikkelen ble først publisert i TransportMagasinet nr. 10-2022
Den varme teen sildrer nedover håndleddet mitt og etterlater en sti av grønn guffe. Jeg har nettopp forsøkt å kaste ut en passe del av koppen min for å be Pachumama, moder jord, om en god tur denne morgenen.
Leonel Fernando flirer mot meg og viser hvordan et perfekt kast skal være. Han gjør dette som fast ritual hver dag. Cocabladene skal ligge igjen i koppen mens skvælpet jeg kaster skal danne en rett linje i sanden. Om linjen blir skjev, vil vi møte problemer. Det kan være et ublidt møte med politiet eller at noe i Dodgen fra 1978 ryker underveis.
Jeg tørker håndleddet og prøver igjen. Treffer bedre denne gangen. Bakken er så tørr at den ikke trekker til seg fuktighet. Leonel nikker. Godkjent. Så kan vi starte arbeidsdagen.
Det er godt å komme i bilen. Selv om solen er oppe, er det foreløpig ikke mer enn fire grader. Det hormonelle været skifter kjapt. Om et par timer vil det være 16–20 grader.
Pusten går fort. Jeg tvinger meg selv til å være rolig, selv om lungene ikke helt later til å fylles med luften jeg trekker inn. Når toppidrettsfolk sendes på høydeopphold for å spisse formen, er det på omkring 1500–2500 meter over havet. Nå er vi i Puno, på over 4200 meters høyde. Noen hundre meter lenger opp, og oksygennivået er bare 50 prosent av hva en enkel journalist er vant til fra det norske lavlandet.
De siste dagene har jeg vært svimmel, kortpustet, spist lite og hatt konstant lett hodepine. Typiske tegn på mild høydesyke. Ikke noe farlig. Senere skal jeg opp til over 5000 meter, det samme som base-camp til Mount Everest. Når jeg kommer hjem, forventer jeg derfor å være både slank og super-trent.