15

Bilder

Kristin har knyttet sterke bånd til sin arbeidsplass på de få månedene hun har kjørt. Den blå 540’en har blitt gullklumpen hennes.

Vi har avtalt å treffes på Liertoppen, på parkeringsplassen like øst for kjøpesenteret.

Noen minutter etter skjema svinger den strøkne semien inn foran oss. Kristin smiler og vinker. Hun har ingen betenkeligheter med å ha med en journalist på jobb noen timer, selv om hun verken har hørt om TransportMagasinet eller tungt før.

Den nordnorske dialekten avslører at hun er langt hjemmefra, og når hun forteller om reisen sørover, kan vi ikke annet enn å trekke på smilebåndet.

Kristin har gjort det mange av oss har tenkt på og drømt om, men aldri turt.

Kartet

- Jeg er født i Tromsø og oppvokst på Meløy, sør for Bodø.

Der var det såpass kjedelig, mørkt og kaldt at jeg fant ut en sen torsdagskveld at jeg ville flytte sørover. Jeg tok kartet, holdt for øynene og satte fingeren på stedet jeg skulle dra til. Påfølgende søndag var jeg på vei. Til Hvittingfoss, sier hun og ler.

Året var 2005 og Kristin var 20 år gammel.

Med på lasset hadde hun en hest på hengeren, telt, sovepose og andre eiendeler hun fikk plass til i bilen. Resten av sitt jordiske gods ga hun bort til venner og kjente.

- Forandring fryder og jeg hadde muligheten.

Telemark

- Da jeg havnet i Telemark, planla jeg å utdanne meg til yrkessjåfør. Målet om en dag å kjøre lastebil har vært der siden jeg var liten. Jeg syns det var tøft å se de store bilene som kom av fergen hjemme og har alltid hatt sansen for gravemaskiner og tungt utstyr, forteller hun.

Vi har kjørt noen få kilometer idet hun manøvrerer inn på et lite gårdstun for å fylle diesel. Det er her de holder til, bedriften hun kjører for. Tre krokbiler og en tippbil står parkert i garasjen. I tillegg til semien Kristin kjører utgjør de bilparken i Norbark, som leverer bark og jordprodukter i østlandsområdet. Tommy Sire er sjef. En meget grei sådan, som gir stor frihet og har tillit til sine ansatte, skal vi tro den ferskeste av dem. Kristin hopper ut av bilen og drar opp arbeidsbuksen. Den er noen nummer for stor, men å gå i noe annet enn gul og svart sjåførbukse som er godkjent som verneutstyr kommer ikke på tale, nå som sommeren er over. Hun kjøpte den minste de hadde.

Etter noen år som sjåfør hos Vestfold Taxi i Svelvik og Sande, fant Kristin tiden inne for å leve ut drømmen. Hun ba NAV om hjelp til å fullføre yrkessjåførutdannelsen og slapp gjennom nåløyet i 2010.

- Jeg hadde aldri vært inne i en lastebil før jeg tok min første kjøretime. Der og da var det en skremmende opplevelse, minnes hun.

I dag har hun sertifikat for det meste. Karrieren startet med kransemi hos Svendsrud Transport. Siden ble det containerbil med henger, før det ble en ledig jobb hos Norbark.

- Jeg var så lei av å kjøre søppel. Lukten og alle fluene var en plage. Etter at jeg overtok denne bilen i mai i år, har det bare vært en flue inni her, så nå har jeg det helt fantastisk. Jeg får bilen med meg hjem hver dag og jeg har mye direktekontakt med kundene og legger opp dagene selv.

Jord

Lasset vi har på tralla i dag skal til Norsk Vekstjord, på Franzefoss sitt anlegg på Steinskogen. Her blander de jordprodukter til ferdig hagejord.

Kristin sukker oppgitt når vogntoget blir dynket i vann før vi tar fatt på den bratte tunnelen opp til anlegget. Det støver, humper og krenger.

- Unnskyld, bilen min, hvisker hun stille idet et slaghull sender brutale sjokkbølger gjennom chassiset.

Hun erkjenner at tandemtrekkeren ikke er bygget for offroad, så enkelte ting må hun gå på akkord med, slik som lav svingskive og dertil hyppig kontakt mellom dørkplaten og fronten på hengeren.

– Jeg bruker å heve det jeg kan på luften men ofte blir det ikke nok.

80 kubikk

Snart har hun rygget seg på plass og åpner bakdørene. Rykende sort masse velter ut og Kristin setter seg i bilen igjen for å starte lossingen.

- Fint med vandrandes gølv, sier hun og smiler igjen.

Etter 15 minutter ligger 80 kubikk på bakken.

Neste oppdrag på listen er å laste furuflis på Sokna.

Spent på vinteren

Kristin har jobbet hos Norbark siden mai i år og stortrives. Vogntoget er knapt et år gammelt. Volvo FH540 med walkingfloor fra Knapen hengende bak.

Dagene består mest i det hun kaller mellomlange turer, noen timer hver vei. Nok til å få kjenne på følelsen av mer kjøring enn lasting og lossing. De fleste turene kretser rundt Sokna, Østfold, Larvik i sommerhalvåret, hovedsakelig med bark, torvtak og jordprodukter. Denne sommeren har også bydd på turer til Vestlandet, når Espeland Transport trengte en håndsrekning.

Hva som skjer til vinteren vet hun ikke, men det blir nok mer tradisjonell fliskjøring.

- Noe av det jeg setter pris på i hverdagen er alle utfordringene jeg får på de forskjellige leveringsstedene. En tur til Larvik langs E18 blir for kjedelig. Det er triste dager, innrømmer hun.

Kristin har knyttet sterke bånd til sin arbeidsplass på de få månedene hun har kjørt. Den blå 540’en har blitt gullklumpen hennes. – Hadde jeg måttet velge mellom bilen og gubben, hadde ikke valget vært vanskelig, ler hun før hun legger til at hun heldigvis slipper å velge. Det er bare lastebilen i livet hennes nå, og så hesten da, havremopeden Bayaro. Kristin har drevet dressurridning i en årrekke og konkurrerer iført flosshatt og frakk.

- Jeg har ikke tid til noe mer. Jobben stjeler store deler av dagen og halvparten av nettene i uken sover jeg i bilen, innser hun.

Kajakken

I tillegg kommer alt det selvpålagte vedlikeholdet.

- Jeg bruker fem-seks timer hver søndag på vasking og pussing, innrømmer hun.

– Det er nok en sommeraktivitet. Til vinteren blir det sikkert mindre, men jeg syns det er koselig å stå hjemme i Sande og vaske bil, grille litt mat og være ute i solen.

Etterpå tar hun gjerne en padletur i kajakk. Hun har to av dem. Den ene henger ofte surret fast under tralla når hun er på tur, så hun kan sette sjøbein i et vann eller en elv når kjøretiden er brukt opp.

To fluer...

Vi nærmer oss Sokna. Flue nummer to denne sesongen har kommet seg inn i bilen, men ved hjelp av fire armer, journalistblokk og åpne vinduer, er krisen kortvarig. Intervjuet kan fortsette i fred og fordragelighet.

- Kjenn den lukten, sier Kristin idet vi svinger inn på trelastfabrikken på Sokna. – Aller helst kunne jeg tenke meg å kjøre tømmerbil og være ute i skogen på smale veier. Ingenting er så tøft som å se en tømmerbil snu på femøringen, sier Kristin og innrømmer samtidig at hun er lysten på å prøve gravemaskin.

Blink blink

Her på Sokna må hun nøye seg med hjullaster. Furubarken laster hun selv, mens hun flere ganger må inn i bilen for å lese av vekten. Vi ender på 52 tonn denne gangen også.

Det går likevel jevnt og smidig hjemover mot Liertoppen igjen. Den nye veien forbi Veme hjelper godt på i så måte og vi er begge skjønt enige i at vi ikke misunner køen som møter oss i motgående. Fredag ettermiddag og finvær ut fra Oslo. Da er det greit å kjører motsatt vei.

Her og der står det en lastebil som blinker og hilser. Kristin hilser tilbake og smiler sitt vennlige smil. Hun har skilt i frontruten som oppfordrer til slik adferd.

Det har åpnet seg en ny verden for Kristin etter at hun ble med i Facebookgruppen �?Hils på en kollega – ta en kaffe�?.

Nye venner

- Den gjengen gjør dagen så mye artigere. Nå kommer det fremmede på besøk når jeg står parkert og de ser skiltet i frontruten. Forskjellen er meget merkbar før og etter jeg fikk det skiltet, sier hun.

Samholdet blant sjåførene er styrket og diskusjonen blant gruppens over 3500 medlemmer på facebook har et positivt fortegn. Her legges det vekt på å være inkluderende.

Nylig var et trettitalls medlemmer på cruise til Kiel. Kristin dro også, selv om hun ikke kjente noen av de andre før avgang. Forandring fryder, akkurat som da hun reiste fra Meløy for ti år siden.

Forskjellen er at hun denne gangen skulle hun treffe 30 nye og ukjente venner.

Det blir nok enda flere etter denne reportasjen.