Medaljens bakside
Denne uheldige litaueren mistet bremseskiven på det ene forhjulet i Byfjordtunnelen nord for Stavanger. Like etter blir han vinket inn på kontrollstasjonen på Sokn av Statens vegvesens utekontroll. Her ryker skiltene og den defekte trekkvognen blir parkert på en grusplass like bortenfor.
Tre andre vogntog med bremsetrøbbel svinger også innom i samme kontroll. De er norske og kontrollørene skriver mangellapper med kort frist for utbedring.
Litaueren derimot, må bestille berging fra hjemlandet. Reparasjoner i Norge er ikke tema.
Det var sjåførens første tur til Norge. Han har jobbet for transportselskapet siden desember i fjor. Nå er han henvist til en grusplass på ubestemt tid. - Jeg liker Norge, sier han på telefon til tungt.no - Det er vakkert der og jeg kommer gjerne tilbake, men akkurat nå jobber sjefen med å få fraktet bilen hjem til Litauen. Vi får se hva som skjer videre.
Den siste setningen blir hengende i luften. Mister han jobben? Vi velger å ikke stille det spørsmålet.
Dagene går. Sommervarmen har slått til for fullt i Rogaland denne uken, og på en grusplass på Sokn står fortsatt den punkterte DAFen uten bremseskive. Tungt.no svinger innom på vei hjem fra et annet oppdrag. Vi banker på, men det er ingen hjemme. Sjåføren har reist. Etter fem dager i bilen slo han følge med noen landsmenn hjem til Litauen. I dagene før var lokalbefolkningen innom med mat, da de skjønte at det bodde folk i lastebilen som sto der dag etter dag.
En campingstol, noen kartonger juice plassert i skyggen mellom to søppelcontainere. Var dette alt Norge hadde å tilby da sjåføren med DHL-trallen på vei til Haugesund fikk problemer?
En arbeidsgiver i Litauen får ikke gjort så mye fra eller til. Når slike uforutsette ting skjer eksisterer det erfaringsmessig ofte ikke penger til noe som helst. Men rent menneskelig er det trist å oppleve, selv om vi er smertelig klar over at dette er den nye hverdagen i transportbransjen.
Det kommer bare litt tettere på når vi må forholde oss til mennesket bak den billige transporten. Når vi møter blikket hans hver dag i nesten en uke, sittende ved en punktert trekkvogn på en grusplass, langt hjemmefra. Vi vet at det ikke er bra. Vi vet at det ikke er rett. Vi kjenner at det stikker i samvittigheten.
De første som kjenner samvittigheten bryte sammen, drar bort med litt mat og spør om det er noe annet han trenger. Bortsett fra dem vet knapt noen at han står der. Vareeier tenker mest på godset som ble forsinket og media skriver om hvor bra det er at dette vogntoget ble stanset. Leserne, oss i transportbransjen inkludert, nikker samtykkende og tenker sitt om østeuropeiske vogntog. Han er bare enda en av uendelig mange som ikke burde vært her på veiene våre.
Stemmen i telefonen prøver å bagatellisere det hele. - Jeg hadde mat og tilgang til toalett. Dessuten var det kort vei til sjøen når det ble for varmt, sier han.
Dette høres jo ikke så ille ut, gjør det vel?
Men er det ikke litt problematisk når vi alle vet at historier som dette vil fortsette å komme. At dette er den normale hverdagen? At det norske samfunnet fortsatt vil benytte seg av billig transport, sosial dumping og andre ulovligheter.
Blir en vareeier eller transportkjøper konfrontert, er det bare å slå ut med armene og hevde sin uvitenhet.
Den hardeste straffen får uansett de som sitter bak rattet. Det er de som blir bøtelagt. Det er de som blir sittende på en rasteplass og vente i uvisshet. Det er de som har gjort en tabbe som førte til at de ble tatt og som i neste runde resulterer i at de mister jobben når de kommer tilbake til hjemlandet.
Slike historier fra norske kontrollplasser får vi ukentlig. Og dagens fangst får som regel spalteplass.
Så kanskje er det ikke så mye mer å tilføye, annet enn at vi gjerne vil ha dere her for å frakte våre varer billigst mulig, men får dere problemer må dere klare dere selv. Kanskje ikke i teorien, men i praksis fungerer det slik.
Den dårlige samvittigheten går nok over denne gangen også. Kanskje allerede i løpet av helgen.
Les de viktige sakene i TransportMagasinet. Abonner her!
