Medias fremstilling av resultatene fra en utekontroll, er ofte spennende lesning. Foto: Arkiv: Frode Tellevik

Det er en kjennsgjerning at vi som journalister ofte blir satt til å skrive om saker vi aldri før har hørt om og langt mindre har kunnskap om. Legg til tidspress og rom for tolkning, så har du oppskriften på artikler som risikerer å bomme stygt.

Sånn sett føler jeg meg heldig som jobber i fagpressen. Jeg kan konsentrere meg om et tema jeg har rukket å tilegne meg en del kunnskap om. Når jeg derimot leser artikler i landets mange lokalaviser, som omhandler Statens vegvesens utekontroller, må jeg ofte lukke øynene og puste med magen.

Alt for mange av dem gir meg følelsen av krisemaksimering og nedsnakking av bransjen. Eksemplene er mange.

Den store saken nå nylig, handlet om en grønn semi i offshoretransport , med så grov overlast at seniorinspektøren fra vegvesenet tok frem de aller største bokstavene overfor journalisten som nappet på twittermeldingen.

"Det er sjelden vi kontrollerer kjøretøy som har så kraftig overlast som dette vogntoget. Denne overlasten utgjorde en stor trafikkfare", kunne vi lese. Seniorinspektøren redegjorde samtidig for risikoen dette medfører i forhold til passering av broer, dersom man ikke har dispensasjon og følgebil (!).

Videre kunne vi lese at, ved siden av å overbelaste veinettet, er det forbundet med risiko for andre veifarende å møte et vogntog som har kraftig overvekt. "Slik overlast går blant annet ut over bremseevne", fastslo seniorinspektøren.

Tallmaterialet som fulgte artikkelen, hva som veide for mye og hvor skoen trykket, var det svært få lesere som forsto noe av.

Artikkelen var derimot godt egnet til å skremme vettet av de som ferdes etter norske veier, samt at den underbygget et negativt bilde av transportbransjen, som Statens vegvesen i denne type saker bidrar sterkt til å skape.

Det viste seg etter hvert at det groveste lovbruddet i denne saken handlet om at trekkvognens tekniske vekter var overskredet med 1900 kg. Ille nok i seg selv, men kunne broene mellom Florø og Bergen kollapset av denne vekten? Gikk man ut over det bremsene på vogntoget var konstruert for å tåle?

Selvsagt har man et regelverk å følge, men personlig ramler jeg fort av lasset når det krisemaksimeres. En nøktern og mer troverdig beskrivelse av lovbruddene ville trolig møtt en mye større forståelse og hatt en bedre preventiv effekt for de fleste lesere.

Det skulle vise seg at totalvekten på dette vogntoget hele tiden var innenfor regelverket og etter å ha flyttet litt på et tungt kolli, kunne sjåføren kjøre videre, med samme lass og uten dispensasjon og følgebil. Det var ikke det vi fikk inntrykk av da vi leste artikkelen første gang.

Noen dager senere ble et vogntog fra Litauen stanset på Krossmoen. Bak i skapet lå småpakker fra Postnord hulter til bulter, etter lasting i Oslo ved hjelp av rullebånd. Slik vi tolker lokalavisen ble vogntoget ilagt bruksforbud for manglende lastsikring. Heller ikke denne artikkelen ga særlig mening, for å være ærlig.

Hvorfor blir det slik?

Her i redaksjonen går vi fra tid til annen bak skandaleoppslagene etter en utekontroll. Vi kontakter de involverte for å høre deres versjon. Alt for ofte oppdager vi at saken har en annen forklaring.

Alt for ofte er hele avisoppslaget en ikkesak, blåst opp til noe stort og skummelt av en ivrig journalist som kun har hatt en kilde å forholde seg til, Statens vegvesen. Veldig ofte har vi ingenting å skrive om etter å ha sjekket med motparten.

Lokalavisen, derimot, skriver og publiserer, basert på uttalelser fra myndighetenes fagpersoner. Og hvorfor skulle de trekke kontrollørene i tvil? Jo, fordi de også kan gjøre feil. En feil som blir nærmest uopprettelig så snart tekst og bilde av den aktuelle bilen havner på nett.

Vi kjenner til at det har blitt sendt dype beklagelser fra kontrolletaten til berørte transportører som føler seg trakassert og uthengt etter å ha blitt avbildet i avisen for minimale forseelser.

Ansvaret for å sladde bildene kontrolletaten sender ut, overlates som oftest til redaksjonen, som på sin side kan finne på å bruke bildet sammen med en beskrivelse av forseelser som omhandler et helt annet vogntog.

Akkurat på det punktet undervurderer man forresten transportbransjen på det groveste. Gjenkjennelsespotensialet er enormt, selv om man mener at et vogntog er sladdet til det ugjenkjennelige.

Kanskje er det intensjonen at man skal kunne se hvem det aktuelle vogntoget tilhører? Vi i redaksjonen har ofte frontet selskaper og omtalt ulovligheter, men da bør man først gi de samme selskapene muligheten til å fortelle sin versjon av saken.

Det vi egentlig vil frem til her, er at alt for mye av det som beskrives i media etter en utekontroll, føles misvisende, unøyaktig og litt for ofte; direkte feil.

Skal man da skylde på journalisten, eller på Statens vegvesen?

Det å gjengi tall og fakta fra en pressemelding er i og for seg plankekjøring. Problemene oppstår derfor trolig idet journalisten hiver seg på telefonen og kontakter kontrollørene for utfyllende informasjon.

Da risikerer man etter vår mening et alt for stort sprik mellom hva som blir sagt og hva som oppfattes i andre enden. Totalt ukjente faguttrykk og kompliserte regelverk skal på noen minutter bearbeides til en tekst. En krevende oppgave som ikke alle mestrer.

Det kan være utfordrende nok selv for oss, i fagmedia. Dette vet Statens vegvesen. De tar en kalkulert risiko. Og så lenge de fortsetter sin praksis aksepterer de at det blir slik. Når så vi sist noen fra etaten frivillig gå ut i media og dementerte en riv ruskende gal fremstilling?

Satt på spissen, minner kontrolletatens PR-praksis til tider om offentlig gapestokk og uthenging av hardt arbeidende yrkesgruppe. Bommer man på en pressemelding kan skaden aldri rettes opp. Den aktuelle sjåføren og bileieren er stemplet til evig tid.

Vi skjønner ikke at dere tør!

En senioringeniør vi var med på utekontroll for en tid siden sa det på denne måten: Det er to måter å kontrollere en lastebil på. Man kan sjekke om alt er i orden, eller man kan se etter feil.

Når det kommer til etatens oppmerksomhetsbehov, passer det å bruke samme filosofi: Det er to måter å informere på. Man kan sørge for at fakta blir korrekt gjengitt, eller man kan legge til rette for offentlig uthenging og skremselspropaganda.

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter. De som utsettes for sterke beskyldninger skal også, så vidt mulig, ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

På samme måte bør Statens vegvesens utekontroll sørge for bedre kvalitetssikring av at informasjonen de gir fra seg, ikke blir mistolket.

For transportbransjen oppleves dagens praksis litt for ofte som et overtramp.

Statens vegvesen har lest gjennom denne kommentaren før publisering, og hevder de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. De velger derfor å ikke kommentere den i denne omgang.