23948sdkhjf

Karambol – ulykken vi aldri glemmer

Del 1: Husker du historien om Roman og Natalie fra Tsjekkia? I 2006 skrev TransportMagasinet om ulykken som berørte en hel nasjon.

Denne historien startet i Stavanger, 17. juli 2006, klokka 21.30. På ferjekaien sto en mann fra Tsjekkia, kun iført sandaler, shorts og t-skjorte. Det regnet og var kaldt. På armen hadde han datteren på åtte. Hun var barbent og iskald, også hun i shorts og t-skjorte. Alle personlige eiendeler lå fortsatt i lastebilen, som fem timer tidligere hadde kjørt over en personbil og drept tre mennesker.

 

Roman Senfeldr var på vei hjem til Tsjekkia med stålbjelker fra Jørpeland denne ettermiddagen. Natalie hadde sommerferie og var med pappa i semitraileren til Norge. Hun og broren, Adam, byttet på å være med på disse turene til landet de alle hadde blitt så glade i. Det hadde vært en lang dag for den lille jenta, i den varme lastebilen. Hun krøp bak i køya for å prøve å sove litt, mens pappa Roman siktet seg inn på en lang kveld på vei mot Europa.

 

Ved Helleland i Eigersund fikk han plutselig øye på en personbil som krysset midtlinjen og var på vei over i feil kjørebane. Roman la vogntoget helt ut i autovernet, men klarte ikke å unngå at personbilen traff forhjulet og siden på lastebilen. Natalie hadde falt i søvn ti minutter tidligere og fikk heldigvis ikke med seg det som skjedde.

 

Sammenstøtet førte til at Roman mistet kontrollen over semitraileren, som skar over i motgående kjørebane. Den første personbilen han traff, forsvant under vogntoget. Tralla skrenset over panseret på den neste. Nå var han på full fart ut av veien og inn på et jorde.

 

I sammenstøtet tviholdt han i rattet og strakk ut den ene armen for å berge datteren. Han holdt henne hardt i armen, men idet lastebilen skar utfor veien, greide han ikke å holde fast lenger.

 

I det semitraileren pløyde ut på jordet, med personbilen liggende opp ned under tralla, ble Natalie kastet med ryggen først ut gjennom frontruten og forsvant. Så ble alt stille.

Roman er ofte i Norge. Han kjører fortsatt mellom Tsjekkia og Skandinavia. En uke etter ulykken var han selv tilbake i Eigersund for å hente lasten politiet beslagla. Foto: Frode Tellevik

Roman fant igjen datteren ute på gresset. Hun var kraftig forslått og i sjokk. Han sørget for å plassere henne på et sted der hun ikke kunne se hva som befant seg på den andre siden av vogntoget. En kvinne kom og satte seg ned med henne, mens Roman forsøkte å få oversikt på skadestedet. Han gikk rundt fronten på vogntoget og vil aldri glemme synet som møtte ham.

 

Litt senere ble far og datter fraktet i en ambulanse de 18 milene til Stavanger.

Etter legesjekk og rutinemessige blodprøver gikk turen videre til politihuset der han ble tatt hånd om. Politiet hadde kontaktet en tolk og Roman kunne endelig formidle sin versjon. Han pratet lenge med erfarne folk som skjønte hva han hadde gått gjennom. Men han hadde sett mye han ikke burde. Mye han ikke klarte å sette ord på.

 

Samtidig tok politiet sertifikatet fra Roman. Han skjønte aldri det, og følte seg mistenkt.

Utover kvelden vurderte politiet inntrykkene fra ulykkesstedet som så sterke at de ikke ønsket å plassere Roman og datteren alene på et hotellrom. Flere løsninger ble vurdert og både psykiater og barnevern ble koblet inn for å gi Roman og Natalie den støtten de behøvde. Helsevesenet på sin side hadde lite å tilby, så det ble politiet som fikk jobben med oppfølgingen.

 

I 2006 var Mona Burås en mye brukt ressursperson når det kom til oppfølging av yrkessjåfører etter alvorlige ulykker. Hun hadde selv opplevd å miste faren til sine to barn i en vogntogulykke. Hun hadde kjent på maktesløshet og manglende oppfølging. Derfor startet hun sitt eget nettverk for å hjelpe andre. Denne kvelden ble hun redningen for Roman og Natalie.

 

Politiet kjørte Roman og Natalie til ferjekaien, men politibilen måtte videre. En far og en datter i et fremmed land sto dermed alene og ventet på en ferje uten noen formening om hva som ventet dem på den andre siden. Fem timer tidligere hadde Roman sett mennesker bli drept under lastebilen hans. Han hadde mistet datteren ut frontruten i sammenstøtet. Begge var forslått, og de var kalde. De var fortsatt sterkt preget av alle opplevelsene da de gikk om bord i ferja som skulle ta dem over fjorden til Tau, der Mona sto og ventet på dem.

 

Kontrastene var store dette døgnet for Roman Senfeldr (t.v.) og datteren Natalie på åtte. De opplevde sitt livs mareritt, men fikk samtidig møte uventet medmenneskelighet da Mona Burås tok imot dem. Foto: Frode Tellevik

Natalie fikk en varm dusj, og fikk renset og lagt på ny bandasje på såret hun hadde i hodet. Hun fikk på seg en varm pyjamas og et stort kosedyr i fanget. En prat med mamma hjemme i Tsjekkia på telefonen, gjorde godt før hun fant sengen og sovnet.

 

Den kvelden fikk Roman for første gang høre at tre mennesker døde som følge av ulykken og at et lite barn lå livstruende skadd på sykehuset. Verden raste om mulig enda mer sammen for den store, stolte tsjekkeren.

 

Roman gikk hvileløst rundt i stuen, mens han prøvde å kommunisere med Mona. Hun fikk ham til å sette seg, klappet ham på magen og ba ham puste. I løpet av den neste timen utviklet de to et språk som hjalp dem gjennom det neste døgnet. Et språk bestående av seks ulike språk, pluss tegnspråk. Sammen fant de frem til de rette ordene og tegnene.

 

«En røyk til, så skal jeg legge meg», sa han flere ganger. En ble til seks. Han fortalte mer om ulykken. Om lukter, og om hvordan han mistet datteren ut gjennom frontruten. Alt kom i kaotisk rekkefølge. Han gikk gjennom lyder, inntrykk og tanker han hadde. «Karambol, karambol», sa han stadig vekk. Det betyr ulykke på tsjekkisk.

 

Etter den siste røyken kom historien i riktig rekkefølge. Han forsøkte å lukke øynene flere ganger, men Roman sov knapt en time den natten. Natalie våknet og var redd. Hun ropte på mamma. Inntrykkene fra ulykkesstedet, med kaos, lys og mennesker i uniform hadde satt sine spor. Roman hentet henne til sin seng så hun fikk sovne i fars trygge armer igjen. Etterpå sto han opp, for å prøve å samle tankene for seg selv i noen stille nattetimer, langt, langt hjemmefra.

 

Del 2 av denne historien kan du lese på tungt.no søndag 27. desember.

 

Kilde: TM 6 2006

Kommenter artikkelen
Tips redaksjonen
Anbefalte artikler

Send til en kollega

0.095