Marcus fra Otta: - Lastebilen stoppet godt klistret i autovernet
Av Eivind Bye
MENNESKENE PÅ VEIEN
“Gode kolleger og venner er viktig”
- Sjåfør: Marcus Emil Didriksen
- Bosted: Otta i Gudbrandsdalen
- Kjører: Mye rundt om Mjøsa og laster/leverer, men hovedlastinga er i Oslo.
- Bil: 2020-modell Scania 650 trekker med thermotralle
- Transporterer: For det meste kjøl- og frysevarer inn og ut for Norlog, men det hender at det kan bli stykkgodslass også.
- Marcus har kjørt lastebil siden 2019, og jobber i dag for Gudbrandsdal Frakt AS.
- Instagram: @marcusdidriksen
"Jeg har alltid hatt en stor interesse for lastebiler og maskiner. En del av interessen har jeg fått fra bestefaren min. Han jobbet som mekaniker, men kjørte også lastebil nedover kontinentet med diverse varer til norske skip som gikk i utlandet. Det er alltid like spennende å høre om turene de hadde nedover i Europa.
Det var likevel en tilfeldighet at jeg ble yrkessjårør. Jeg gikk tre år på studiespesialisering på videregående, men kjente fort at noe mer studie etter videregående ikke var aktuelt. En åtte til fire-jobb på et kontor fristet hvertfall ikke. Planen var derfor å komme meg i militæret, der jeg ville prøve å komme meg inn i marinen, for så å bygge meg en vei videre innenfor skipsfarten.
Etter jeg hadde fullført videregående ønsket jeg en jobb før jeg skulle inn i militæret. Da kontaktet jeg Gudbrandsdal Frakt AS, og hørte om de hadde noen budbiler og varebiler de trengte sjåfør på. Det behovet hadde de ikke akuratt da, men de skulle sjekke litt nærmere om det var noe annet jeg kunne få gjøre der.
Etterhvert ringte daglig leder meg, og spurte om jeg ikke heller hadde lyst til å ta lappen på storbil og begynne en lærlingstid hos Gudbrandsdal Frakt. Etter at kontrakten ble skrevet under, tok det ikke lang tid før jeg var på tur til ''Stjørdal - Meråker trafikkskole'' for å gjennomføre intensivkurs på tungbillappen. Siden jeg ikke hadde noen bakgrunn innenfor transport fra videregående måtte jeg ha noe forlenget lærlingtid og ta opp eksamen i yrkessjåførfaget.
Alene i storbil for første gang
Jeg husker godt den første turen min med lastebilen. Det var veldig rart å sitte så høyt og kjøre uten at en trafikkskolelærer passet på at hvitstripene ikke ble krysset. Det var både en skummel, men samtidig artig opplevelse.
På den første turen min skulle jeg kjøre diverse kjøle- og frysevarer oppover Dombås-Bjorli. Jeg husker godt at jeg ikke skjønte meg helt på hvordan jeg stilte inn rett temperatur på aggregatene, men jeg fikk god hjelp av en kollega. Frykten for at jeg hadde stilt inn aggregatene på feil temperatur svirret i tankene mine helt til jeg kom fram til første losseplass.
Jeg husker også godt min første vinter som yrkessjåfør. Når det var skikkelig snøvær satt jeg stiv som en pinne i sjåførstolen. Nærmet jeg meg bakker husker jeg at frykten for å kjøre meg fast eller skli bakover trykket godt i hodet.
Følelsen av å skli nedover en bratt og svingete bakke fikk jeg den store glede av å oppleve i løpet av den første vinteren min. Da skulle jeg oppover Venabygdsfjellet for å levere varer til Kiwi. Da jeg kjørte opp var det skikkelig godt vinterføre og ingen behov for smykker på hjulene. Etter at jeg hadde fått tømt bilen på toppen av fjellet og skulle begynne nedstigningen, hadde været endret seg kraftig. Jeg kjenner fortsatt på den vonde følelsen av at lastebilen tar over styringa og sklir sidelengs nedover, og at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å holde meg fast.
Lastebilen stoppet etterhvert godt klistret i autovernet. Da var jeg ikke store karen når jeg hoppet ut av lastebilen. Jeg var både flau og redd. Jeg slapp unna med skrekken, men bilen fikk seg noen større kosmetiske skader. Etter dette ble det heller kastet på noen kjettinger ekstra, isteden for å sitte å være skeptisk der det kan være krevende kjøreforhold.
Både stolt og glad
Noe av det som er viktig for meg i hverdagen som yrkessjåfør er å ha gode kollegaer og venner som jeg treffer langs veien. Ofte er dette igjennom telefon, der vi er flere lastebilsjåfører samlet på en linje. Masse tullprat i samtalene gjør at dagen går fryktelig fort. Ingenting er bedre enn å cruise langs veien i strålende solskinn, mens man prater tull i telefonen med gode venner.
Noen ganger klarer man å ta døgnkvil ved siden av bekjente. Det er gleder i hverdagen, siden man ofte farter for seg selv langs veien uten noen sosial kontakt med andre utenom kunder, befraktere og lignende.
Jeg er både stolt og glad for å kunne jobbe som yrkessjåfør. Du er på måte din egen sjef og styrer nesten dagene dine selv. Utenom at fartskriveren kan mase om når det må tas pause, kan man nesten velge selv når det er tid for en matpause eller en liten hvil. Den muligheten med at du kan styre dagen din selv, er noe jeg liker. Kjører man forbi et fint sted, og ønsker å stoppe for å utforske litt, er det ingen hindring for det. Jeg liker godt at det er så variert og at ingen dager er like. Noen fast åtte til fire-jobb hadde ikke vært noe for meg.
Helgene og fritiden min går ofte ut på diverse med lastebil. Strekker ikke tiden til at jeg får vasket lastebilen når jeg kommer hjem fra en uke borte, må dette gjøres i helga. For å parkere til helg med skitten utstryr er ikke et alternativ. Når jeg klarer å koble fra lastebil og jobb i helgene, liker jeg godt å henge rundt med venner. Da ender det ofte opp med bilrelaterte ting, eller noen kalde kosepils i godt samvær."
