Elisabeth fra Sandnes: - Skremmende og stressende - men fy for en mestringsfølelse!
Av Eivind Bye
MENNESKENE PÅ VEIEN
“Jeg kjente på en tillitserklæring”
- Sjåfør: Elisabeth Vikan Hoem
- Bosted: Sandnes
- Kjører: Rogaland til Viken / Øst-Vest kjøring
- Bil: Scania S520 2019-modell
- Transporterer: I det siste nå har det stort sett kun vært hønebæsj, men kjører også metallmix / alu felg (ødelagte) og alukabler østover, og materiell/pallegods hjem igjen.
- Elisabeth har hatt CE-lappen siden april i 2021, og kjører for Kverme Gard (også kjent som Biff og Frakt)
- Instagram: @elisabethhoem
"Jeg har alltid vært glad i å sitte bak rattet, og har kjørt når jeg kunne kjøre. Men det var kjæresten min som fikk meg hekta på dette yrket. Han sitter selv å kjører, og har kjørt i vel ti år nå. Jeg får heldigvis mye hjelp, tips og triks fra han i hverdagen, og jeg er evig takknemlig for det.
Etter at jeg tok klasse C i januar 2021 var det på tide å kjøre alene. Jeg husker at den første gangen var skremmende, stressende, og utfordrende. Men fy for en mestringsfølelse! Jeg kjørte en Scania Next Gen P 320. Jeg startet tidligere enn normalt for å laste opp bilen til distrubisjonsruten i Stavanger jeg skulle kjøre, og var skikkelig usikker på hvordan dette skulle lastes. Når jeg begynte å kjøre, og jeg hadde lastet riktig, så var mestringsfølelsen så høy at jeg kunne ikke beskrive det. Lasten var alt fra pallegods til metallrør, ibc-dunker med olje, og egentlig det meste som går på en lastebil. Jeg leverte mye til barnehager, kjøpesenter, elektrobutikker, Nortura og flere forskjellige bedrifter på Forus.
Det var mye stress i starten for å lære seg ruten, og hvordan jeg skulle laste og rekke å levere alle leveringene. Etter en stund kunne jeg så å si alle adressene på Forus utenatt, og lastet nesten på autopilot. Det var så gøy å merke forskjell på når jeg kjørte første gang og de siste gangene.
Første gangen på CE var også skremmende. Jeg hadde ikke kjørt semi siden oppkjøring, og ble sendt på tur til Østlandet for første gang alene. Det var stas og jeg kjente på en tillitserklæring som var skikkelig høy.
Den første turen alene til Østlandet kjørte jeg en Scania Next Gen S520, den samme bilen jeg har nå. Jeg husker at jeg lastet tralla mi, som er walkingfloor, med metallmix og leverte dette i Hokksund. Det var skummelt å være på veien helt alene med 50 tonn, men fy søren så rått! Jeg var så utrolig stolt, og mestringsfølelsen kom fort. Jeg har alltid vært fascinert over walkingfloor-trallene, å nå kjørte jeg dette selv. Det var så spennende og interessant, jeg syntes fremdeles det er det.
Jeg trives veldig godt her hvor jeg er nå hos Kverme Gard, og min drøm gikk i oppfyllelse takket være min sjef. Jeg har nemlig en kjæreste som bor på Østlandet, men jeg er selv fra Sandnes. Derfor ville det være perfekt for meg å få en rute som gikk Øst-Vest. Jeg ringte sjefen min og fortalte at jeg ønsket ha jobb, og jeg viste at han hadde denne type kjøring. Etter en god stund var jeg på intervju, og etter enda en stund fikk jeg telefon om at jeg fikk jobben. Jeg hadde så mye lykkerus. Dette er noe jeg har drømt om i åresvis. Jeg får kjøre langt, og jeg bytter på hvor jeg tar ukeshvil. Jeg har jo plass til å bo uansett hvilken side av landet jeg er på. Jeg er så takknemlig for at nettopp min sjef trodde på meg og ga meg denne sjansen og muligheten. Jeg gleder meg til reisen videre i dette firmaet.
Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har vært så ufattelig mange plasser til nå, og er litt usikker på hvor jeg trives best å kjøre. Det er jo en stor utfordring i Oslo hvor jeg ikke har peiling på hvor jeg er, men så er det morro etterpå at jeg fikk det til og kom meg frem og tilbake. Men det er også ganske gøy å kjøre lokalt hjemme i Sandnes og omegn. Da kan jeg hilse på gamle faste kunder jeg hadde tidligere, og jeg kan de fleste veiene.
I hverdagen min som yrkessjåfør er det viktig med Red Bull. Neida, det er alle menneskene man møter på og blir kjent med, og alt det sosiale som man får delta på. Jeg er så heldig at de dagene jeg ikke har trua på meg selv så har jeg så fantastiske venner og kollegaer som er på øret å heier meg opp og frem. Jeg trives jo også best i en ren og pen bil både utvendig og innvendig.
På fritiden går tiden stort sett til de kjære og nære, og ikke minst lastebilen. Den er med meg over alt. Jeg drev mye med hest i 21 år, tok fagbrev og storkoste meg. Dessverre er jeg allergisk, så jeg kan ikke drive for fult med det."
Opphav og kilder: Tungt.no
