Ergonomi forbindes ofte med kontorstoler og skjermhøyde, som om kravene til et forsvarlig arbeidsmiljø hovedsakelig gjelder folk som sitter stille foran en dataskjerm. Realiteten er en annen. De samme reglene som styrer hvordan et kontor skal innredes, gjelder like fullt for han som står bøyd over en motor hele dagen, hun som løfter komponenter på et lager, eller teamet som jobber utendørs i kulde og fukt på en anleggsplass.
Arbeidsmiljøloven og de tilhørende forskriftene skiller ikke mellom bransjer når det gjelder retten til et forsvarlig fysisk arbeidsmiljø, og for verksteder, lagre og anleggsplasser kan konsekvensene av å overse dette bli langt mer alvorlige enn et vondt håndledd etter en dag ved tastaturet.
Arbeidsgiverens plikt til å kartlegge, ikke bare å håpe det går bra
Ifølge Arbeidstilsynet skal arbeidsgiver kartlegge og vurdere de ergonomiske forholdene på arbeidsplassen, og ta hensyn til organisatoriske forhold, enkeltoppgaver, total belastning og individuelle forskjeller mellom ansatte. For manuelt arbeid innebærer dette konkrete spørsmål arbeidsgiveren plikter å stille seg. Er det som håndteres for stort, tungt eller uhåndterlig? Medfører arbeidet vridning av kroppen eller ustø arbeidsstilling? Er underlaget glatt, eller er det nivåforskjeller som øker risikoen for fall og overbelastning?
Dette er ikke en frivillig anbefaling, det er et lovpålagt ansvar forankret i forskrift om organisering, ledelse og medvirkning, samt forskrift om utførelse av arbeid. Ansatte som utfører ergonomisk belastende arbeid skal i tillegg få opplæring og informasjon både om risikoen for helseplager og hvordan de kan forebygges, noe som ofte glemmer i bransjer der opplæringen tradisjonelt har handlet mest om selve fagarbeidet og sikkerhetsrutiner.
Konkrete vektgrenser, ikke bare gode intensjoner
Et sted mange verksteder og lagre kan bli overrasket, er hvor konkret regelverket faktisk er når det gjelder tunge løft. Arbeidstilsynet anbefaler at enkeltløft i stående stilling ikke bør overstige 25 kilo under optimale forhold, og at den totale løftevekten per dag ikke bør overstige 6 000 kilo for arbeid som utføres stående eller gående. For arbeid som utføres sittende er grensen enda lavere, satt til 3 000 kilo per dag, siden tunge løft i sittende stilling innebærer en betydelig større helserisiko.
Disse grensene er ikke absolutte forbud, men de fungerer som en klar indikator på når arbeidsgiveren bør sette inn tiltak. Anbefalingen er å organisere arbeidet slik at ansatte i utgangspunktet unngår tunge løft og lang bæreavstand, og heller ta i bruk hjelpemidler som hydrauliske løfteanordninger, høyderegulerbare traller eller truck ved gjentatte løft og høy enhetsvekt. Bæring i trapp trekkes spesielt frem som en betydelig risikofaktor, fordi belastningen på kroppen øker markant sammenlignet med bæring på flatt underlag.
Stillingsvariasjon er like viktig som selve vekten
Et annet poeng Arbeidstilsynet vektlegger, er at statisk arbeid i samme stilling over tid kan overbelaste muskulaturen selv når selve arbeidet i utgangspunktet virker lett. Kroppen er bygget for bevegelse, og muskler som arbeider dynamisk, altså i veksling mellom spenning og avspenning, tåler langt mer enn muskler som holdes i samme stilling gjennom en hel arbeidsøkt. Det er derfor arbeidsgivers ansvar å legge til rette for variasjon mellom sittende, stående og gående arbeid, samt tilstrekkelige pauser gjennom arbeidsdagen.
For et verksted betyr dette i praksis at arbeidsstasjoner bør gi mulighet til å variere arbeidshøyde og -stilling der det lar seg gjøre, snarere enn at alle oppgaver tvinges inn i én fastlåst posisjon. Høyderegulerbare arbeidsbenker og innstillbare arbeidsstoler, tradisjonelt sett på som kontorutstyr, har derfor en klar plass også i industrielle miljøer, nettopp fordi de gjør det mulig å tilpasse arbeidsstillingen fra oppgave til oppgave og fra person til person. Leverandører som retter seg mot både kontor- og industrimarkedet, deriblant AJ Produkter, tilbyr denne typen justerbart utstyr spesifikt utviklet for arbeidsplasser der ansatte veksler mellom ulike oppgaver og arbeidshøyder gjennom dagen.
Risikovurderingsmodellene gir konkrete varsellamper
Arbeidstilsynet opererer med vurderingsmodeller som deler belastning inn i tre soner, rødt, gult og grønt, avhengig av hyppighet, tyngde, varighet og summen av belastningene en arbeidstaker utsettes for. Rødt risikoområde betyr at sannsynligheten for å pådra seg belastningslidelser er meget høy, og selv om arbeid i rødt område ikke i seg selv er ulovlig, signaliserer det tydelig at endring er nødvendig. Grensene mellom sonene er ikke absolutte, og arbeidsgiver må derfor alltid gjøre en konkret vurdering opp mot den enkelte arbeidstakers forutsetninger og helse, ikke bare følge en fasit mekanisk.
Ansvaret stopper ikke ved kontordøren
Det er en forståelig, men kostbar misforståelse å tenke at ergonomiske krav primært er noe som gjelder administrative yrker. Muskel- og skjelettplager er i dag en av de vanligste årsakene til sykefravær i Norge, og belastningen rammer i høyeste grad også de som jobber med hendene, ute i kulde, eller på beina en hel arbeidsdag. En risikovurdering som kun dekker kontorlokalene, mens verkstedgulvet eller lageret forblir uvurdert, oppfyller ikke kravene i regelverket, og etterlater samtidig noen av bedriftens mest fysisk utsatte ansatte uten den beskyttelsen loven faktisk gir dem.
For bedrifter som ønsker å komme i gang, trenger det ikke starte med et stort prosjekt. Å gå gjennom Arbeidstilsynets egne veiledninger for manuelt arbeid og tunge løft, kartlegge hvilke arbeidsoppgaver som faller i rødt eller gult risikoområde, og deretter prioritere tiltak der risikoen er størst, er en fornuftig og lovpålagt start. Det som til syvende og sist avgjør om regelverket etterleves i praksis, er sjelden mangel på gode intensjoner, men mangel på en systematisk gjennomgang av arbeidsplassen slik den faktisk fungerer i hverdagen, ikke slik man håper den fungerer.
BREAKING